Da talte kvinnen, som det levende barnet tilhørte, til kongen, for hun brant av kjærlighet til sitt barn, og hun sa: "Å, herre, gi henne det levende barnet, og la det ikke drepes!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt; del det."
Da sa den kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen – hennes morshjerte brant for sønnen – og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt – del det.
Da sa den kvinnen som hadde det levende barnet, til kongen, for hennes morsfølelser var blitt opprørt for sønnen hennes: "Å, min herre! Gi henne det levende barnet, og drep det ikke!" Men den andre sa: "Verken jeg eller du skal ha det. Del!"
Da sa kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen—for morshjertet hennes brant for sønnen: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: Han skal verken være min eller din—del ham!
Da sa kvinnen som hadde den levende sønnen, til kongen, for hennes morskjærlighet brant overfor hennes sønn: «Vær så snill, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!» Men den andre sa: «Verken jeg eller du skal ha ham. Gjør dere ferdige og del ham!»
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt, del det!
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen, for hun lengtet etter sønnen sin, og sa: O, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Men den andre sa: La det verken være mitt eller ditt, men del det.
Da sa kvinnen hvis sønn var levende til kongen, for hennes innvoller brant for sønnen: 'Hør, min herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!' Men den andre sa: 'Det skal verken være mitt eller ditt, del det!'
Da sa kvinnen som barnet tilhørte, til kongen, for hennes indre fyltes med kjærlighet til sitt barn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet og drep det ikke!" Men den andre sa: "La det ikke være hverken mitt eller ditt; skjær det over!"
Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
Da talte kvinnen hvis barn var levende til kongen, for hennes inderste sår lengtet etter barnet, og hun sa: «Herre, gi henne det levende barnet, så det ikke blir drept.» Den andre kvinnen svarte: «La det verken bli mitt eller ditt, men del det.»
Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
Da sa kvinnen som var barnets mor, til kongen, for hennes moderhjerte vek over sønnen hennes: 'Herre, gi henne den levende barnet, bare ikke drep det!' Men den andre sa: 'Verken jeg eller du skal ha det. Del!'
The woman whose son was alive was deeply moved out of love for her son and said to the king, 'Please, my lord, give her the living child! Do not kill him!' But the other said, 'Neither I nor you shall have him. Cut him in two!'
Da sa kvinnen som barnet tilhørte til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn: «Å herre, gi henne den levende gutten og drep ham ikke!» Men den andre sa: «La det verken være mitt eller ditt; skjer dere barnet.»
Da sagde Qvinden, hvis Søn var den levende, til Kongen, — thi hendes Indvolde brændte over hendes Søn — ja hun sagde: (Hør) mig, min Herre! giver hende det levende Barn, og slaaer det ikke ihjel; men hiin sagde: Det skal hverken være mit eller dit, deler det.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, but divide it.
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hun ble overveldet av kjærlighet for sin sønn, og hun sa: Min herre, gi henne det levende barnet og drep det ikke. Men den andre sa: La det verken være mitt eller ditt, men del det.
Then the woman whose the living child was, spoke to the king, for her heart yearned for her son, and she said, O my lord, give her the living child, and do not kill it. But the other said, Let it be neither mine nor yours, but divide it.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, but divide it.
Da sa kvinnen hvis sønn var levende, til kongen, for hennes følelser for sønnen rørte seg opp i henne: 'Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke!' Men den andre sa: 'La det verken være mitt eller ditt — del det.'
Da talte kvinnen hvis sønn som var i live til kongen, for hennes hjerte brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og slå det ikke i hjel. Men den andre sa: Det skal verken være mitt eller ditt; del det.
Da trådte moren til det levende barnet fram, for hun følte et inderlig for sitt barn, og hun sa, Min herre, gi henne barnet; skad det ikke. Men den andre kvinnen sa, Det skal verken være mitt eller ditt; la det bli delt.
Then sayde the woman whose sonne lyued, vnto ye kinge: (for hir motherly hert was kyndled with pite ouer hir sonne) Oh my lorde, geue hir the childe alyue, and kyll it not. But the other sayde: Let it nether be myne ner thine, but let it be parted.
Then spake the woman, whose the liuing child was, vnto the King, for her compassion was kindled toward her sonne, and she sayde, Oh my lorde, giue her the liuing childe, & slay him not: but the other sayde, Let it be neither mine nor thine, but deuide it.
Then spake the woman whose the liuing childe was, vnto the king (for her bowelles yerned vpon her sonne) and sayde: I besech thee my lorde geue her the liuing childe, and in no wyse slay it: But the other sayde, Let it be neither myne nor thyne, but deuide it.
Then spake the woman whose the living child [was] unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, [but] divide [it].
And the woman whose son `is' the living one saith unto the king (for her bowels yearned over her son), yea, she saith, `O, my lord, give to her the living child, and put it not at all to death;' and this `one' saith, `Let it be neither mine or thine -- cut `it'.'
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, It shall be neither mine nor thine; divide it.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, It shall be neither mine nor thine; divide it.
Then the mother of the living child came forward, for her heart went out to her son, and she said, O my lord, give her the child; do not on any account put it to death. But the other woman said, It will not be mine or yours; let it be cut in two.
Then the woman whose the living child was spoke to the king, for her heart yearned over her son, and she said, "Oh, my lord, give her the living child, and in no way kill it!" But the other said, "It shall be neither mine nor yours. Divide it."
The real mother spoke up to the king, for her motherly instincts were aroused. She said,“My master, give her the living child! Whatever you do, don’t kill him!” But the other woman said,“Neither one of us will have him! Let them cut him in two!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Denne kvinnens barn døde om natten fordi hun lå på det.
20Hun sto opp ved midnatt og tok min sønn fra min side mens din tjenerinne sov, og la ham ved sin barm og la sitt døde barn på min barm.
21Da jeg sto opp om morgenen for å gi mitt barn bryst, se, da var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, da var det ikke min sønn, som jeg hadde født."
22Den andre kvinnen sa: "Nei, det levende barnet er min sønn, og det døde er din sønn." Men den første kvinnen sa: "Nei, det døde er din sønn, og det levende er min sønn." Således talte de foran kongen.
23Da sa kongen: "Den ene sier: Dette er min sønn som lever, og din sønn er død. Den andre sier: Nei, men din sønn er død, og min sønn er levende."
24Kongen sa: "Bring meg et sverd." Så brakte de et sverd foran kongen.
25Kongen sa: "Del det levende barnet i to, og gi en halvdel til den ene og en halvdel til den andre."
27Da svarte kongen og sa: "Gi henne det levende barnet, og la det ikke drepes, for hun er moren til det."
28Hele Israel hørte om det dommen som kongen hadde avsagt, og de fryktet kongen, for de så at Guds visdom var i ham til å dømme rett.
28Kongen sa til henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, så spiser vi min sønn i morgen.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham, og jeg sa til henne neste dag: Gi din sønn, så vi kan spise ham; men hun har gjemt bort sin sønn.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær mens han gikk langs muren, og folket så at han hadde sørgeklær under sine klær.
10Kongen sa: Hvem enn som sier noe til deg, bring ham til meg, og han skal ikke røre deg mer.
11Så sa hun: La kongen huske Herren din Gud, at blodhevneren ikke ødelegger mer, for ikke å utslette min sønn. Han sa: Så sant Herren lever, skal ikke ett hår av din sønn falle til jorden.
12Da sa kvinnen: La din tjenerinne få tale et ord til min herre kongen. Han sa: Tal.
13Kvinnen sa: Hvorfor har du da planlagt slik mot Guds folk? For når kongen sier dette, er kongen som en som er skyldig, i det at kongen ikke bringer sin forviste tilbake.
5Kongen sa til henne, Hva er det deg? Hun svarte, Sannelig, jeg er en enke, min mann er død.
6Din tjenerinne hadde to sønner, og de to strides ute på marken, og det var ingen til å skille dem, men den ene slo den andre og drepte ham.
7Hele slekten har reist seg mot din tjenerinne og sier, Overlat ham som slo sin bror, slik at vi kan drepe ham for livet til hans bror, som han drepte, og slik ødelegge arvingen også. Så ville de slokke det eneste håp jeg har tilbake, og min mann vil ikke ha noe navn eller etterkommere på jordens overflate.
8Kongen sa til kvinnen: Gå til ditt hus, så skal jeg gi befaling angående deg.
16og han sa: «Når dere hjelper de hebraiske kvinnene ved fødselen og ser dem på fødestolen, hvis det er en gutt, skal dere drepe ham, men hvis det er en pike, skal hun leve.»
17Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypten hadde befalt dem, men lot guttebarna leve.
18Kongen av Egypt kalte jordmødrene til seg og sa til dem: «Hvorfor har dere gjort dette og latt guttebarna leve?»
17Den ene kvinnen sa: "Å, herre, jeg og denne kvinnen bor i samme hus, og jeg fødte et barn mens hun var der.
15Og nå, siden jeg har kommet for å tale dette ord til min herre kongen, er det fordi folket har gjort meg redd. Din tjenerinne sa: Jeg vil nå tale til kongen; kanskje vil kongen oppfylle sin tjeners anmodning.
16For kongen vil høre, for å fri sin tjener ut av hånden til mannen som vil ødelegge meg og min sønn sammen ut av Guds arv.
18Da svarte kongen kvinnen: Vær så snill, ikke skjul noe for meg av det jeg vil spørre deg om. Kvinnen sa: La nå min herre kongen tale.
19Kongen sa: Er Joabs hånd med deg i alt dette? Kvinnen svarte: Så sant din sjel lever, min herre konge, ingen kan vende seg til høyre eller venstre fra noe av det min herre kongen har sagt; for din tjener Joab, han beordret meg, og han la alle disse ordene i din tjenerinnes munn;
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Kom du til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø?
19Han sa til henne: Gi meg din sønn. Han tok ham fra henne og bar ham opp på kammeret hvor han bodde, og la ham på sin seng.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også ført ondt over denne enken som har huset meg ved å drepe hennes sønn?
30Gutten mor sa: Så sant Herren lever, og din sjel lever, jeg forlater deg ikke. Han sto opp og fulgte henne.
2Å, min sønn! Å, sønn av mitt morsliv! Å, sønn av mine løfter!
6Da kongen spurte kvinnen, fortalte hun ham det. Så utpekte kongen en embetsmann for henne og sa: «Gi henne tilbake alt det som tilhørte henne, og all frukten av markene fra den dagen hun forlot landet og til nå.»
12La henne ikke bli lik en død, hvis kropp er halvt fortært når han kommer ut av sin mors liv.
8På mors anvisning sa hun: «Gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.»
9Kongen ble bedrøvet, men for sine eders skyld og for dem som satt til bords med ham, befalte han at det skulle gis,
56Den myke og fine kvinne blant dere, som ikke ville våge å sette fotsålen sin på jorden på grunn av sin finhet og mykhet, hennes øye skal være ondt mot mannen i hennes skjød, mot hennes sønn og mot hennes datter,
6Hun åpnet den, og så barnet, og se, den lille gutten gråt. Hun fikk medlidenhet med ham og sa: "Dette er et av hebreernes barn."
19Han sa: De var mine brødre, min mors sønner. Så sant Herren lever, hvis dere hadde spart dem, ville jeg ikke ha drept dere.
23Elia tok barnet, bar ham ned fra kammeret og inn i huset og gav ham til hans mor. Elia sa: Se, din sønn lever!
10De barmhjertige kvinners hender har kokt sine egne barn; De ble deres mat i ødeleggelsen av mitt folks datter.
12Kom nå, la meg gi deg råd så du kan redde ditt eget liv og livet til din sønn Salomo.
13Og at dere vil la min far, min mor, mine brødre, mine søstre og alt de har, bli i live, og redde våre liv fra døden.
19Han sa til sin far: Mitt hode, mitt hode. Han sa til tjenestemannen sin: Bær ham til hans mor.
21Gi derfor deres barn over til hungersnød, og overlat dem til sverdets makt; la deres koner bli barnløse og enker; la deres menn bli drept av døden, og deres unge menn bli slått med sverdet i kamp.
20Rundt tidspunktet for hennes død sa kvinnene som sto hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.