Jona 4:9
Gud sa til Jona: "Er det riktig av deg å være sint på vinranken?" Han svarte: "Ja, det er riktig av meg å være sint, til og med til døden."
Gud sa til Jona: "Er det riktig av deg å være sint på vinranken?" Han svarte: "Ja, det er riktig av meg å være sint, til og med til døden."
Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint på grunn av rikinusbusken? Han svarte: Ja, jeg har rett til å være sint, så sint at jeg kunne dø.
Da sa Gud til Jona: Har du grunn til å være sint for ricinusplanten? Han svarte: Ja, jeg har grunn til å være sint, like til døden.
Da sa Gud til Jona: «Har du rett til å være harm over ricinusbusken?» Han svarte: «Ja, jeg har rett til å være harm, helt til døden.»
Men Gud sa til Jona: 'Har du virkelig grunn til å være sint på grunn av planten?' Han svarte: 'Ja, jeg har god grunn til å være sint, til døden.'
Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint for ricinusplanten? Og han sa: Ja, det er rett av meg å være sint, til døden.
Og Gud sa til Jona: «Har du grunn til å være sint for planten?» Og han svarte: «Jeg har grunn til å være sint, selv til døden.»
Men Gud sa til Jonas: Har du rett til å være sint på grunn av planten? Han svarte: Ja, jeg har rett til å være sint, til døden.
Men Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være så harm for busken?» Han svarte: «Ja, jeg er så harm at jeg kunne dø.»
Og Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være sint på grunn av planten?» Han svarte: «Ja, jeg er sint til døden.»
Da spurte Gud Jona: «Er det riktig av deg å være sint over planten?» Han svarte: «Ja, det er jeg, helt til døden.»
Og Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være sint på grunn av planten?» Han svarte: «Ja, jeg er sint til døden.»
Da sa Gud til Jona: 'Har du noe å være sint for på grunn av planten?' Og han svarte: 'Ja, jeg har rett til å være sint til døden.'
But God said to Jonah, 'Is it right for you to be angry about the plant?' And Jonah replied, 'It is right for me to be angry, even to the point of death.'
Da sa Gud til Jona: «Har du god grunn til å være vred for ricinusplanten?» Han svarte: «Ja, jeg har god grunn til å være vred, til døden.»
Men Gud sagde til Jonas: Mon det være vel, at din (Vrede) optændes for det Kikajons Skyld? og han sagde: (Ja,) det er vel, at min (Vrede) er optændt indtil Døden.
And God said to ah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, even unto death.
Og Gud sa til ham: Gjør du vel i å være sint for ranken? Og han sa: Jeg gjør rett i å være sint, selv til døden.
And God said to Jonah, Do you do well to be angry for the plant? And he said, I do well to be angry, even unto death.
And God said to Jonah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, even unto death.
Og Gud sa til Jonas: "Er det ubehagelig for deg å gjøre godt, på grunn av gresskaret?" Og han sa: "Ja, for å gjøre godt er ubehagelig for meg, til døden."
Og Gud sa til Jona: «Har du rett til å være sint for planten?» Og han sa: «Jeg har rett til å være sint, til og med til døden.»
Og Herren sa til Jona: Har du noen rett til å være sint over busken? Og han sa: Jeg har rett til å være virkelig sint.
And god sayd vn to Ionas art thou so angre for thy wildvine? And he sayde I am angrie a goode even on to the deeth.
And God sayd vnto Ionas: Art thou so angrie for the wylde vyne? And he sayde: yee very angrie am I euen vnto the deeth.
And God said vnto Ionah, Doest thou wel to be angrie for the gourde? And he said, I doe well to be angrie vnto the death.
And the Lord saide vnto Ionas: Doest thou well to be so angry within thy selfe for the gourde? And he saide: I do well to be angry euen vnto death.
And God said to Jonah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, [even] unto death.
And God saith unto Jonah: `Is doing good displeasing to thee, because of the gourd?' and he saith, `To do good is displeasing to me -- unto death.'
And God said to Jonah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, even unto death.
And God said to Jonah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, even unto death.
And the Lord said to Jonah, Have you any right to be angry about the vine? And he said, I have a right to be truly angry.
God said to Jonah, "Is it right for you to be angry about the vine?" He said, "I am right to be angry, even to death."
God said to Jonah,“Are you really so very angry about the little plant?” And he said,“I am as angry as I could possibly be!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.
2Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede og rik på godhet, og at du angrer det onde.
3Så ta nå, Herre, jeg ber deg, mitt liv fra meg; for det er bedre for meg å dø enn å leve."
4Herren sa: "Er det riktig av deg å være sint?"
5Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen. Der laget han seg en hytte og satt under den i skyggen for å se hva som ville skje med byen.
6Herren Gud gjorde klar en vinranke, og lot den vokse opp over Jona for å gi skygge over hodet hans, for å befri ham fra hans ubehag. Og Jona gledet seg stort over vinranken.
7Men Gud sendte en orm ved daggry neste dag, og den angrep vinranken, slik at den visnet.
8Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind, og solen slo på Jonas hode, så han besvimte og ønsket å dø for seg selv, og sa: "Det er bedre for meg å dø enn å leve."
10Herren sa: "Du har vært opptatt av vinranken, som du ikke har arbeidet for, ei heller fått til å vokse; den kom opp på en natt og gikk til grunne på en natt.
11Skulle ikke jeg ha medlidenhet med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn hundre og tjue tusen mennesker som ikke kan skille mellom høyre og venstre hånd, og også mye fe?"
14Så ropte de til Herren og sa: "Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne manns liv, og legg ikke uskyldig blod på oss; for du, Herre, har gjort som det behaget deg."
15Så tok de Jona og kastet ham i havet; og havet sluttet å rase.
1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai, og sa:
2"Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn mot den, for deres ondskap har kommet opp foran meg."
3Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis bort fra Herrens nærvær. Han dro ned til Joppe, fant et skip som skulle til Tarsis, betalte for reisen, og gikk ombord for å reise med dem til Tarsis bort fra Herrens nærvær.
4Men Herren sendte en sterk vind på havet, og det ble en stor storm på havet, slik at skipet var nær ved å brytes i stykker.
5Sjømennene ble redde, og de ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet overbord for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste del, lagt seg ned og sov tungt.
6Skipets kaptein kom til ham og sa: "Hvordan kan du sove? Stå opp, kall på din gud! Kanskje guden vil huske på oss, så vi ikke går under."
7De sa til hverandre: "Kom, la oss kaste lodd for å finne ut på hvem sitt ansvar denne ulykken har kommet over oss." Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
8Da spurte de ham: "Fortell oss, vær så snill, på hvem sitt ansvar denne ulykken er kommet over oss. Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra? Hvilket land og hvilket folk tilhører du?"
4Jona begynte å gå inn i byen en dagsreise, og ropte: "Om førti dager skal Nineve bli styrtet!"
10Herren talte til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land.
6Herren sa til Kain: «Hvorfor er du sint? Hvorfor er ansiktet ditt mørkt?
1Da ba Jona til Herren, sin Gud, fra fiskens mage.
1Herrens ord kom til Jona for andre gang og sa:
2"Stå opp, gå til Nineve, den store byen, og forkynn for den budskapet jeg gir deg."
11Så sa de til ham: "Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss?" For havet ble stadig mer stormfullt.
17Herren hadde sendt en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i fiskens mage tre dager og tre netter.
9Hvem vet om Gud vil vende om og angre, og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke omkommer?"
4Du som river deg opp i vrede, skal jorden forlates for din skyld? Eller skal klippen flyttes fra sitt sted?
7Da Herren hadde talt disse ordene til Job, sa Herren til Elifas fra Teman: "Min vrede er tent mot deg og dine to venner, for dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job har.
8For dette, kle dere i sekkeler, klag og jamre, for Herrens voldsomme vrede har ikke vendt tilbake fra oss.
44Saul sa: Gud gjøre så og mer også; for du skal visselig dø, Jonatan.
5Vil du være vred på oss for alltid? Vil din vrede vare gjennom alle slekter?
26«Vær sinne, men synd ikke.» La ikke solen gå ned over deres sinne,
5Vil han beholde sin vrede for alltid? Vil han holde den helt til slutten? Se, du har talt og gjort onde ting, og fulgt din egen vei.
9Før kjelene deres kan kjenne tornenes hete, vil han feie bort både det grønne og det brennende.
9Si derfor: Så sier Herren Gud: Skal den blomstre? Vil den ikke bli dratt opp ved røttene, og dens frukt bli kuttet av, slik at den visner; skal ikke alle dens friske blader visne? Og ingen sterk arm eller stort folk kan løfte den fra dens røtter.
10Se, den er plantet, skal den blomstre? Vil den ikke visne fullstendig når østvinden treffer den? Den vil visne der den vokste.
8Slutt med vrede og legg fra deg harme. Ikke bekymre deg, det fører bare til det onde.
17For hans grådighets skyld ble jeg vred og slo ham; jeg skjulte mitt ansikt og ble vred; og han fortsatte å vende tilbake i sitt hjertes vei.
5Da ble David voldsomt sint på mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som gjorde dette, fortjener å dø!
4Vrede er ikke i meg: Var det bare torner og klunger mot meg i kamp! Jeg ville marsjere mot dem og brenne dem ned.
3Herren angret på dette. "Det skal ikke skje," sier Herren.
11Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg oppgi min sødme og min gode frukt for å sveve over trærne?»
11Gud er en rettferdig dommer, ja, en Gud som blir harm hver dag.
4Er min klage rettet mot mennesker? Hvorfor skulle jeg ikke være utålmodig?
18for at Herren ikke ser det og det ikke mishager ham, og han vender sitt sinne bort fra ham.
8Også i Horeb vakte dere Herrens vrede, og Herren ble sint på dere for å ødelegge dere.
6Herren angret at han hadde skapt menneskene på jorden, og det skar ham i hjertet.