Lukas 15:28
Han ble sint og ville ikke gå inn. Da gikk faren ut og forsøkte å overtale ham.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Da gikk faren ut og forsøkte å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og ba ham innstendig.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk derfor ut og ba ham inntrengende.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk da ut og ba ham komme.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og bad ham.
Og han ble sint og ville ikke gå inn. Så faren hans kom ut og ba ham om å komme inn.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og ba ham.
Men han ble sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren ut og prøvde å overtale ham.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Derfor gikk hans far ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Den eldre ble sint og ville ikke gå inn, så faren gikk ut for å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og ba ham.
But he became angry and refused to go in. So his father came out and pleaded with him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Men han blev vred og vilde ikke gaae ind; derfor gik hans Fader ud og bad ham.
And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
And he was angry, and would not go in: therefore his father came out, and pleaded with him.
And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham,
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å berolige ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
And he was angry and wolde not goo in. Then came his father out and entreated him.
Then was he angrie, and wolde not go in. Then wente his father out, and prayed him.
Then he was angry, and would not goe in: therefore came his father out and entreated him.
And he was angry, and woulde not go in: Therfore came his father out, and entreated hym.
‹And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.›
`And he was angry, and would not go in, therefore his father, having come forth, was entreating him;
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry and would not go in; and his father came out and made a request to him to come in.
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
But the older son became angry and refused to go in. His father came out and appealed to him,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Men han svarte faren: 'Se, alle disse årene har jeg tjent deg, og aldri overtrådt en eneste av dine befalinger, men meg har du aldri gitt så mye som en kje for at jeg kunne feire med vennene mine.
30Men når denne sønnen din kom, som har sløst bort arven din med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham.'
31Han sa til ham: 'Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
32Men vi måtte feire og være glade, for denne din bror var død og er levende igjen; han var tapt og er blitt funnet.'"
11Han sa: "En mann hadde to sønner.
12Den yngste sa til faren: 'Far, gi meg min del av arven.' Han delte da eiendommen mellom dem.
13Ikke mange dager etter tok den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort arven i et vilt liv.
14Da han hadde brukt opp alt, kom det en stor hungersnød i det landet, og han begynte å lide nød.
15Han gikk da og slo seg sammen med en av landsmennene der, som sendte ham ut på markene for å gjete svin.
16Han ønsket å fylle magen med de belgene som grisene spiste, men ingen ga ham noe.
17Da kom han til seg selv og sa: 'Hvor mange leiesvenner hos min far har mer enn nok brød, mens jeg dør her av sult!
18Jeg vil stå opp og gå til min far og si til ham: "Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.
19Jeg fortjener ikke lenger å kalles din sønn. Gjør meg til en av leiesvennene dine."'
20Han sto opp og gikk til sin far. Mens han ennå var langt borte, så faren ham og fikk medynk med ham; han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.
21Sønnen sa til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke verdig til å kalles din sønn.'
22Men faren sa til tjenerne sine: 'Hent den beste kappen og kle ham i den. Gi ham en ring på hånden og sko på føttene.
23Hent gjøkalven, slakt den, og la oss spise og feire;
24for denne min sønn var død og er blitt levende igjen; han var tapt og er funnet.' Og de begynte å feire.
25Hans eldste sønn var ute på markene, og da han nærmet seg huset, hørte han musikk og dans.
26Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.
27Han svarte: 'Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.'
28Hva mener dere om dette? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: 'Gutt, gå og arbeid i vinmarken i dag.'
29Han svarte: 'Jeg vil ikke,' men ombestemte seg senere og gikk.
30Han gikk til den andre og sa det samme. Han svarte: 'Ja, herre,' men gikk ikke.
3Han sendte ut sine tjenere for å kalle de som var invitert til bryllupet, men de ville ikke komme.
21Tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da ble husets herre sint og sa til sin tjener: 'Gå raskt ut i byens gater og smug, og før inn de fattige, de skadde, de blinde og de halte.'
30Men han ville ikke og kastet ham i fengsel til han skulle betale gjelden.
31Da de andre medtjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte deres herre alt som hadde hendt.
32Da kalte hans herre ham til seg og sa til ham: 'Du onde tjener! Jeg etterga hele din gjeld fordi du ba meg.
27Han sa: 'Jeg ber deg, far, at du sender ham til min fars hus;
3Han fortalte dem denne lignelsen.
8Vil han ikke heller si: 'Gjør i stand kveldsmaten for meg, kle deg skikkelig, og tjen meg mens jeg spiser og drikker; senere kan du spise og drikke'?
34Hans herre var sint og overlot ham til torturistene til han skulle betale alt som var skyldig.
35På samme måte vil også min himmelske Far gjøre mot dere, hvis dere ikke hver især tilgir deres bror av hjertet hans misgjerninger."
16Men han sa til ham: "En mann gjorde i stand et stort måltid, og inviterte mange.
17Han sendte ut sin tjener ved måltidets tid for å si til de inviterte, 'Kom, for alt er ferdig nå.'
18Men alle begynte å unnskylde seg. En sa til ham: 'Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå og se den. Vær så snill å unnskylde meg.'
23Herren sa til tjeneren: 'Gå ut på veiene og langs gjerdene, og tving dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fylt.
24For jeg sier dere at ingen av de mennene som var invitert, skal smake på mitt måltid.'"
25Nå fulgte store folkemengder med ham. Han vendte seg og sa til dem:
18Hvis en mann har en trassig og opprørsk sønn, som ikke vil adlyde farens eller morens stemme, og som, selv når de refser ham, ikke vil lytte til dem,
8Da sa han til tjenerne sine: 'Bryllupet er klart, men de inviterte var ikke verdige.
13Da sa kongen til tjenerne: 'Bind ham på hender og føtter, ta ham med og kast ham ut i mørket utenfor; der skal gråt og tenners gnissel være.'
17For dere vet at siden, da han ønsket å arve velsignelsen, ble han forkastet, for han fant ikke rom for anger, selv om han søkte den med tårer.
18Han kom til sin far og sa: «Min far?» Han svarte: «Her er jeg. Hvem er du, min sønn?»
37Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han sa: 'De vil respektere sønnen min.'
38Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de til hverandre: 'Dette er arvingen. La oss drepe ham og ta arven hans.'
5Men de brydde seg ikke, og gikk sin vei, en til sin gård, en annen til sin handel.
23Hvorfor satte du da ikke pengene mine i banken, så jeg kunne ha fått renter når jeg kom?'"