Apostlenes gjerninger 23:6
Paulus visste at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, så han ropte i Rådet: 'Brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er for håpet og oppstandelsen fra de døde at jeg blir dømt.'
Paulus visste at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, så han ropte i Rådet: 'Brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er for håpet og oppstandelsen fra de døde at jeg blir dømt.'
Da Paulus merket at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse at jeg står her for retten.
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i Rådet: «Brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse at jeg står for retten.»
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i Rådet: Brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er for håpet om oppstandelsen fra de døde at jeg står for retten.
Men da Paulus forsto at den ene parten var saddukeer og den andre fariseer, ropte han ut i Rådet: "Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer: med hensyn til håpet og oppstandelsen fra de døde stilles jeg for retten!"
Men da Paul skjønte at noen av dem var saddukeer og andre fariseer, ropte han i rådet: "Brødre, jeg er fariseer, en sønn av fariseer; jeg blir dømt for håpet om oppstandelsen fra de døde!"
Men da Paulus innså at den ene delen var saddukeer og den andre fariseer, ropte han ut i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer: for håpet om oppstandelsen av de døde blir jeg nå stilt for retten.
Paulus skjønte at en del var saddukeere, mens den andre delen var fariseere, så han ropte ut i rådet: Brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer. Jeg står tiltalt fordi jeg håper på de dødes oppstandelse.
Men da Paulus visste at den ene del var sadduseere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: Brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer; for håpets og de dødes oppstandelses skyld står jeg her til doms.
Paulus, som forstod at en del av dem var saddukeere og den andre delen fariseere, ropte i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Det er på grunn av håpet om oppstandelsen fra de døde jeg blir dømt.»
Men da Paulus skjønte at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet og de dødes oppstandelse jeg står til rette.
Men da Paulus la merke til at den ene gruppen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er fariseer, en fariseerens sønn; jeg blir nå stilt til ansvar for håpet og oppstandelsen til de døde.»
Men da Paulus forstod at den ene delen av rådet var saddukeere, og den andre delen fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. For håpet om oppstandelse fra de døde står jeg anklaget.»
Men da Paulus forstod at den ene delen av rådet var saddukeere, og den andre delen fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. For håpet om oppstandelse fra de døde står jeg anklaget.»
Da Paulus skjønte at det var en del Saddukeere og en annen del Fariseere i rådet, ropte han: «Brødre, jeg er Fariseer, sønn av en Fariseer; det er på grunn av håpet om oppstandelsen fra de døde at jeg blir dømt.»
Aware that one group was Sadducees and the other Pharisees, Paul called out in the council, 'Brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees! I am on trial concerning the hope of the resurrection of the dead.'
Da Paulus merket at det ene partiet var saddukeere og det andre fariseere, ropte han ut i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet og oppstandelsen fra de døde jeg står for retten.»
Men da Paulus vidste, at den ene Deel var Sadducæer, men den anden Pharisæer, raabte han i Raadet: I Mænd, Brødre! jeg er en Pharisæer, en Pharisæers Søn; jeg dømmes for Haab og for de Dødes Opstandelse.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, he cried out in the council, Men and brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: of the hope and resurrection of the dead I am called in question.
Men da Paulus skjønte at den ene delen var saddukeer og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet og oppstandelsen fra de døde at jeg blir stilt for retten.
But when Paul perceived that one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, Men and brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: concerning the hope and resurrection of the dead I am being questioned.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, he cried out in the council, Men and brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: of the hope and resurrection of the dead I am called in question.
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: "Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere. For håpet og oppstandelsen fra de døde blir jeg dømt!"
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Fordi jeg håper på de dødes oppstandelse, er jeg ført for retten.
Men da Paulus forsto at halvparten av dem var saddukeere og resten fariseere, sa han til Rådet: Mine brødre, jeg er en fariseer, og fariseernes sønn. Jeg står her for å bli dømt for håpet om de dødes oppstandelse.
When Paul perceaved that the one parte were Saduces and the other Pharises: he cryed oute in the counsell. Men and brethren I am a Pharisaye the sonne of a Pharisaye. Of the hope and resurreccion fro deeth I am iudged.
But whan Paul knewe that the one parte was Saduces, and the other parte Pharises, he cried out in ye councell: Ye men and brethren, I am a Pharise, and the sonne of a Pharise, Of hope and resurreccion of the deed am I iudged.
But when Paul perceiued that the one part were of the Sadduces, and the other of the Pharises, hee cried in the Council, Men and brethren, I am a Pharise, the sonne of a Pharise: I am accused of the hope and resurrection of the dead.
But when Paul perceaued that the one part were saducees, and the other pharisees, he cryed out in the counsell: Men and brethren, I am a pharisee, the sonne of a pharisee: Of the hope & resurrection of the dead, I am iudged.
¶ But when Paul perceived that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, he cried out in the council, Men [and] brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: of the hope and resurrection of the dead I am called in question.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, "Men and brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. Concerning the hope and resurrection of the dead I am being judged!"
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, Brethren, I am a Pharisee, a son of Pharisees: touching the hope and resurrection of the dead I am called in question.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, Brethren, I am a Pharisee, a son of Pharisees: touching the hope and resurrection of the dead I am called in question.
But when Paul saw that half of them were Sadducees and the rest Pharisees, he said in the Sanhedrin, Brothers, I am a Pharisee, and the son of Pharisees: I am here to be judged on the question of the hope of the coming back from the dead.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, "Men and brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. Concerning the hope and resurrection of the dead I am being judged!"
Then when Paul noticed that part of them were Sadducees and the others Pharisees, he shouted out in the council,“Brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. I am on trial concerning the hope of the resurrection of the dead!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7Da han sa dette, oppstod det en strid mellom fariseerne og saddukeerne, og hele forsamlingen ble splittet.
8For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, verken engel eller ånd, mens fariseerne bekjenner begge deler.
9Det ble et stort rop, og noen av de skriftlærde på fariseernes side reiste seg og stridde heftig, og sa: 'Vi finner ingen ondskap hos denne mannen, og hvis en ånd eller en engel har talt til ham, la oss ikke stride mot Gud.'
20Eller la disse mennene selv si hvilke urett jeg begikk da jeg sto foran rådet,
21bortsett fra denne ene setningen da jeg ropte blant dem: På grunn av oppstandelsen av de døde står jeg overfor dere i dag.'
2«Angående alt det jeg blir anklaget for av jødene, konge Agrippa, anser jeg meg lykkelig for å kunne holde min forsvarstale foran deg i dag,
3særlig fordi du er kjent med alle skikker og spørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg å høre meg tålmodig.
4Mitt liv, fra ungdommen, levde jeg blant mitt folk i Jerusalem, og alle jødene kjenner mitt livsløp,
5de kjenner meg fra først, hvis de vil vitne, at jeg levde som fariseer, etter den strengeste sekt av vår gudstjeneste.
6Og nå står jeg her for håpet om det løfte Gud ga til fedrene,
7som våre tolv stammer ivrig tjenende natt og dag håper å oppnå, angående dette håpet blir jeg anklaget, kong Agrippa, av jødene.
8Hvorfor anses det for utrolig blant dere at Gud oppvekker de døde?
9Jeg tenkte selv at jeg måtte gjøre mange ting mot Jesu navn fra Nasaret.
10Dette gjorde jeg også i Jerusalem, og mange av de hellige satte jeg i fengsel, med myndighet fra yppersteprestene; og når de ble drept, ga jeg min stemme mot dem.
1Menn, brødre og fedre, hør mitt forsvar til dere nå.
2Da de hørte at han talte til dem på hebraisk, ble det enda stillere. Og han sa,
3Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppvokst i denne byen ved Gamaliels føtter, opplært nøyaktig i fedrenes lov, og brennende for Gud, slik dere alle er i dag.
4Jeg forfulgte denne vei til døden, bandt og ga dem til fengsel, både menn og kvinner,
14Jeg erkjenner for deg at etter den veien de kaller en sekt, tilber jeg fedrenes Gud, og tror på alt som er skrevet i loven og profetene,
15og har håp til Gud, som også de selv venter på, at det skal bli en oppstandelse både for de rettferdige og urettferdige.
1Paulus så nøye på Rådet og sa: 'Brødre, jeg har levd med en god samvittighet for Gud til denne dag.'
5jeg er omskåret den åttende dag, av Israels folk, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, i loven en fariseer,
6i iver en som forfulgte menigheten, i rettferdighet som er i loven ulastelig!
39Men Paulus sa: 'Jeg er jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by, og jeg ber deg, la meg tale til folket.'
4De som sto ved sa: 'Håner du Guds yppersteprest?'
5Paulus svarte: 'Jeg visste ikke, brødre, at han er yppersteprest, for det står skrevet: Av folkets leder skal du ikke tale ondt.'
15Da jeg var i Jerusalem, anklaget overprestene og de eldste blant jødene ham, og ba meg om å dømme ham skyldig.
17Etter tre dager kalte Paulus sammen de fremste av jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Menn, brødre, selv om jeg ikke har gjort noe imot vårt folk eller våre fedres skikker, ble jeg arrestert i Jerusalem og overgitt til romerne.»
10Men Paulus svarte: 'Jeg står for keiserens domstol, hvor jeg bør bli dømt. Jeg har ikke gjort noe galt mot jødene, som du også vet godt.
11Om jeg har gjort noe urett eller noe som fortjener døden, nekter jeg ikke å dø. Men hvis det ikke finnes noen grunnlag for anklagene mot meg, kan ingen overgi meg til dem. Jeg anker til keiseren!'
19De hadde bare visse spørsmål om deres egen religion og om en viss Jesus som var død, men som Paulus hevdet var i live.
20Jeg sto tvilende overfor disse spørsmålene og spurte derfor om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der om dette.
27Denne mannen ble grepet av jødene og skulle drept dem. Jeg reddet ham med soldatene, etter at jeg hadde fått vite at han var romer.
28Med ønske om å vite årsaken til anklagene mot ham, førte jeg ham til deres Råd.
29Der oppdaget jeg at han ble anklaget om spørsmål i deres lov, men det var ingen anklage verdig dødsstraff eller fengsel.
8Og jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, som du forfølger.
10Paulus svarte -- da guvernøren gav et tegn for at han skulle tale --: 'Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, svarer jeg gladelig for meg selv;
15Jeg sa: Hvem er du, Herre? Han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
19Og jeg sa: Herre, de vet at jeg holdt dem i fengsel og pisket dem, i hver synagoge, som trodde på deg;
30Da han hadde sagt dette, reiste kongen seg, og sammen med ham landshøvdingen, Bernike og de som satt med dem.
8Paulus forsvarte seg: 'Verken mot den jødiske loven, templet eller keiseren har jeg gjort noe galt.'
12Mens jeg gjorde dette, dro jeg også til Damaskus med myndighet og fullmakt fra yppersteprestene.
34Men en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer aktet av hele folket, reiste seg i rådet og befalte å føre apostlene ut en liten stund.
22Er de hebreere? Det er jeg også! Er de israelitter? Det er jeg også! Er de av Abrahams ætt? Det er jeg også!
27Høvedsmannen gikk bort til Paulus og spurte: Fortell meg, er du romer? Han svarte: Ja.
28Høvedsmannen sa: Jeg fikk dette borgerskapet for en stor sum. Paulus sa: Men jeg er født med dette.
23at Messias skulle lide og som den første oppstå fra de døde for å forkynne lys både for folket og for hedningene.»
19Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg har noen anklage mot mitt folk.
14og jeg overgikk mange jevnaldrende i mitt folk i iver for mine fedres tradisjoner.
30Dagen etter ønsket han å få visshet om anklagen fra jødene mot Paulus. Derfor løslot han ham og befalte at øversteprestene og hele rådet skulle komme sammen. Så førte han Paulus ned og stilte ham foran dem.