Mika 2:8
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende; dere frarøvet de reisende deres hederlige klær, fra dem som gikk trygge og var på vei hjem fra krig.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende; dere frarøvet de reisende deres hederlige klær, fra dem som gikk trygge og var på vei hjem fra krig.
Men i det siste har mitt folk reist seg som en fiende. Dere river både kappe og kledning av dem som går trygt forbi, som folk som skyr krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende. Fra dem som går forbi i trygghet, river dere praktdrakten av, også av dem som vender tilbake fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen, praktkledningen, av dem som går trygt forbi, av dem som vender tilbake fra krig.
Men nå reiser folket mitt seg opp som en fiende. Dere river klærne av dem som går forbi, de som kommer tilbake fra kamp.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av dem som går trygg forbi, som menn som vender seg bort fra krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av dem som går forbi trygt, som menn som frykter krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen av de som går trygt forbi, som de som vender tilbake fra krigen.
Men dere reiser fiendskap mot mitt folk. Dere røver kapper fra dem som passerer trygt, fra dem som vender tilbake fra krig.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende, og dere river fra dem kapper og klær, fra dem som ellers trygt farer forbi, som menn som unngår strid.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende. Dere kaster kappene av dem som vandrer trygt, de som vender tilbake fra krig.
But lately, my people have risen up like an enemy. You strip off the garments of those who pass by trustingly, returning from war.
Men den siste tiden har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av de som går trygt forbi, som vender tilbake fra krigen.
Men mit Folk haver nyligen opreist sig som en Fjende tvært over for (den, som kommer iført med) et Klædebon; I afføre en (herlig) Kappe af dem, som gaae forbi tryggeligen, som ere komne tilbage af Krigen.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
Selv nå har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen til dem som går forbi trygt, som folk som unngår krig.
Even of late my people has risen up as an enemy: you pull off the robe with the garment from those who pass by securely as men averse from war.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
Men nylig har folket mitt reist seg som en fiende. Dere tar drakten av de som går forbi trygt, på vei tilbake fra strid.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen fra dem som går trygt forbi som menn uvillige til strid.
Hva dere angår, har dere blitt hatere av dem som var i fred med dere: dere tar klærne fra dem som går forbi uten frykt, og gjør dem til krigsfanger.
but my people doth the contrary, therfore must I take parte agaynst them: for they take awaye both cote and cloke from the symple. Ye haue turned youre selues to fight,
But hee that was yesterday my people, is risen vp on the other side, as against an enemie: they spoyle the beautifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
But he that was yesterday my people, is rysen vp on the other side as against an enemie: they spoyle the beawtifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely `as men' averse from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely [as men] averse from war.
As for you, you have become haters of those who were at peace with you: you take the clothing of those who go by without fear, and make them prisoners of war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
but you rise up as an enemy against my people. You steal a robe from a friend, from those who pass by peacefully as if returning from a war.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Mitt folks kvinner kaster dere ut fra deres kjærlige hjem, deres barn fratar dere min ære for alltid.
7Sier Jakobs hus: Har Herrens Ånd blitt kort? Er dette han vil gjøre? Gavner ikke mine ord de som vandrer rett?
2De begjærer marker og tar dem med vold, hus river de til seg og undertrykker en mann og hans hus, ja, en mann og hans arv.
3Derfor sier Herren: Se, jeg planlegger ulykke over denne slekten, som dere ikke kan unnslippe. Dere skal ikke gå stolte, for det er en ond tid.
4På den dagen skal man spotte dere med en sang og si: Vi er fullstendig ødelagt! Mitt folks eiendom har han delt, hvordan har han snudd seg mot meg! Våre marker blir utdelt til frafalne.
21Unge som gamle ligger på jorden i utplassene, mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet, du har drept dem på din vredes dag, du har slaktet — du har ikke spart.
22Du har kalt som på en møtedag, mine redsler fra alle kanter, og det har ikke vært noe i Jehovas vredes dag, som slapp unna eller overlevde, de som jeg har båret og nærte, min fiende har fortært!
8For dette, kle dere i sekk, klag og hyl, for Herrens voldsomme vrede har ikke vendt seg bort fra oss.
2Dere som hater det gode og elsker det onde, som røver huden fra dem og kjøttet fra deres bein,
3som eter kjøttet av mitt folk og flår av dem huden, og bryter deres bein i stykker, som de legger i en gryte, som kjøtt i en kjele.
25Gå ikke ut på marken, gå ikke langs veien, for fienden har et sverd, frykt er overalt.
26Å, mitt folks datter, ta på deg sekk og rull deg i aske, klag som over en enebarn, lag en bitter klagesang, for plutselig kommer ødeleggeren mot oss.
27Jeg har satt deg som et vakttårn blant mitt folk, som en festning, så du kan vite og prøve deres vei.
7Vil ikke dine utlånere reise seg plutselig, og de som skremmer deg, våkne opp, og du vil være et bytte for dem?
8Fordi du har plyndret mange nasjoner, skal alle de gjenværende av folkene plyndre deg, på grunn av menneskets blod og vold mot landet, byen og alle som bor i den.
1En angriper har dukket opp mot deg. Vokt murene, pass på veien, styrk hoftene, styrk kraften.
2For Herren har vendt tilbake til Jakobs storhet, som til Israels storhet. For plyndrere har tømt dem, og de har ødelagt deres grener.
11Den dagen du sto imot ham, dagen da fremmede førte hans makt bort i fangenskap, og utlendinger gikk gjennom hans porter og kastet lodd om Jerusalem, var du som en av dem.
5Herren har vært som en fiende, han har fortært Israel, han har fortært alle hennes palasser, han har ødelagt hennes festninger, og han har mangfoldiggjort sorg og klage i Judas datter.
15Hva er det med dere? Dere undertrykker mitt folk og mishandler de fattiges ansikter,' sier Herren, hærskarenes Gud.
10Du lar oss snu ryggen til fienden, og de som hater oss, tar bytte av oss.
17Samle dine varer fra landet, du som bor i festningen.
5Folket vil undertrykke hverandre, den ene vil være hard mot den andre, og de unge vil gjøre opprør mot de eldre, og de foraktede mot dem som har ære.
6Når en tar tak i sin bror i farens hus og sier: 'Kom, du skal være leder for oss, og denne ruin er under din hånd.'
11De leger mitt folks datters skader lettvint og sier: Fred, fred! Men det er ingen fred.
22Slik sier Herren: Se, et folk kommer fra et nordlig land, et stort folk er reist fra jordens ender.
23De griper bue og spyd, de er villige og viser ingen barmhjertighet, deres røst er som havets bølger, de rir på hester, rustet som en kriger mot deg, Sions datter.
2De vil vende de fattige fra dommen og frata de nødstedte i mitt folk sin rett, så enker kan bli deres bytte, og de farløse kan plyndres.
25For istedenfor herlighet faller dine menn ved sverd og din krigsdyktighet i strid.
12For å ta bytte og rane, for å vende din hånd mot de gjenoppbygde ruinene og mot et folk samlet fra nasjonene, som har stor buskap og eiendeler, og bor på jordens høyder.
29Folket i landet har utøvet undertrykkelse og voldsomt tatt bytte, ydmykt de fattige og trengt, og fremmede undertrykt – uten dom.
5Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys.
6For du har forlatt ditt folk, Jakobs hus, fordi de har latt seg fylle fra øst, og er trollmenn som filisterne, og slår seg sammen med fremmedes barn.
12Mitt folk ledes av barn, og kvinner hersker over det. Mitt folk, dine ledere leder deg vill, og de ødelegger dine stier.
13Se, ditt folk er som kvinner midt iblant deg. Dine landporter er åpnet for fiendene, ild har fortært dine bommer.
11Nå har mange nasjoner samlet seg mot deg, som sier: La henne bli vanæret, slik at våre øyne kan se på Sion.
13Over mitt folks land vokser torner og tistler opp, helt sikkert over alle gledens hus i den jublende byen.
8Jeg har hørt Moabs hån, og ammonittenes spott, hvordan de har hånet mitt folk og opphøyet seg mot deres grenser.
37Og de fredelige beitemarkene er ødelagt, på grunn av Herrens vrede.
31Å generasjon, se på Herrens ord: Har jeg vært en ørken for Israel? Et land av tett mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi har dratt oss bort, vi kommer ikke tilbake til deg?
11Derfor sier Herren Gud: En motstander skal omringe landet og ta fra deg din styrke, og dine palasser skal bli plyndret.
7Ditt land er en ødeleggelse, dine byer er brent med ild, ditt jordsmonn, fremmede fortærer det for øynene dine, det er en ødeleggelse, som utslettet av fremmede!
4Gjør dere klare til kamp mot henne, reis dere, og la oss dra opp ved middagstid. Ve oss, for dagen synker, skygger strekker seg ut mot kvelden.
7På den tiden blir en gave brakt til Herren over hærskarene, et folk langt borte og glattet, av et folk som har vært fryktet fra begynnelsen til nå, et folk som måler opp med line og tramper ned, hvis land flommene har herjet, til stedet for navnet til Herren over hærskarene – Sions berg!'
7For de har fortært Jakob, og de har lagt hans bolig øde.
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min lidelse, mine jomfruer og mine unge menn har gått i fangenskap.
9Gjør dere klar, dere folkeslag, og bli knust, lytt alle dere fra fjerne land, gjør dere klare, og bli knust, gjør dere klare, og bli knust.
40De skal føre en flokk mot deg som skal steine deg og hugge deg med sine sverd.
16Han har fått mange til å snuble, ja, en har falt over sin nabo, og de sier: Reis deg, la oss vende tilbake til vårt folk, til landet vi ble født i, på grunn av det undertrykkende sverdet.
16Deres kogger er som en åpen grav, alle er de mektige krigere.