1 Samuelsbok 4:20
Mens hun lå for døden, sa kvinnene som sto omkring henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn!» Men hun svarte ikke og tok det ikke til hjertet.
Mens hun lå for døden, sa kvinnene som sto omkring henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn!» Men hun svarte ikke og tok det ikke til hjertet.
Mens hun lå for døden, sa kvinnene som sto hos henne: Vær ikke redd, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Da hun sto for døden, sa kvinnene som sto omkring henne: Vær ikke redd, for du har født en sønn! Men hun svarte ikke og ga det ingen akt.
Da hun var i ferd med å dø, sa kvinnene som stod omkring henne: Ikke vær redd, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og la det ikke på hjertet.
Da hun var døden nær, sa kvinnene som stod omkring henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og la ikke merke til dem.
Da hun holdt på å dø, sa kvinnene som sto rundt henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Omtrent i det øyeblikket hun skulle dø, sa kvinnene som stod rundt henne: Frykt ikke; for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og lå ikke nært det.
Mens hun døde, sa kvinnene rundt henne: «Frykt ikke, du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og tok det ikke til seg.
Mens hun var ved å dø, sa kvinnene som sto rundt henne: «Frykt ikke, for du har født en sønn!» Men hun svarte ikke og la ikke merke til det.
Da hun nærmet seg døden, sa de kvinnene som sto ved henne: Frykt ikke, du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Nær ved tiden for hennes død sa kvinnene som sto ved hennes side: «Frykt ikke, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og tok det ikke til seg.
Da hun nærmet seg døden, sa de kvinnene som sto ved henne: Frykt ikke, du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Omtrent på dødstidspunktet sa de som stod om henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og la heller ikke merke til det.
As she was dying, the women attending her said, 'Don’t despair, you have given birth to a son.' But she did not answer or pay attention.
Og den Tid hun døde, da sagde de (Qvinder), som stode hos hende: Frygt ikke, thi du haver født en Søn; men hun svarede ikke og lagde det ikke paa sit Hjerte.
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast born a son. But she answered not, neither did she regard it.
Omtrent da hun døde, sa kvinnene som sto ved henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke, og brydde seg ikke om det.
And about the time of her death the women that stood by her said to her, Fear not; for you have borne a son. But she did not answer, nor did she regard it.
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast born a son. But she answered not, neither did she regard it.
Rundt tidspunktet for hennes død sa kvinnene som sto hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Mens hun holdt på å dø, sa kvinnene rundt henne: 'Frykt ikke, du har født en sønn.' Men hun svarte ikke og ga ikke akt på det.
Omtrent ved hennes død sa kvinnene som sto ved henne: "Frykt ikke, for du har født en sønn." Men hun svarte ikke og tok det ikke til seg.
Da hun var nær døden, sa kvinnene som var hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
And whan she was now at the poynte of death, the wemen that stode by her, sayde: Feare not, thou hast a yoge sonne. But she gaue no answere, nether regarded it,
And about the time of her death, the women that stoode about her, sayd vnto her, Feare not: for thou hast borne a sonne: but she answered not, nor regarded it.
And about the tyme of her death, the women that stoode about her, saide vnto her: Feare not, for thou hast borne a sonne. But she aunswered not, nor regarded it.
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast born a son. But she answered not, neither did she regard [it].
About the time of her death the women who stood by her said to her, Don't be afraid; for you have brought forth a son. But she didn't answer, neither did she regard it.
And at the time of her death, when the women who are standing by her say, `Fear not, for a son thou hast borne,' she hath not answered, nor set her heart `to it';
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast brought forth a son. But she answered not, neither did she regard it.
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast brought forth a son. But she answered not, neither did she regard it.
And when she was very near death the women who were with her said, Have no fear, for you have given birth to a son. But she made no answer and gave no attention to it.
About the time of her death the women who stood by her said to her, "Don't be afraid; for you have brought forth a son." But she didn't answer, neither did she regard it.
As she was dying, the women who were there with her said,“Don’t be afraid! You have given birth to a son!” But she did not reply or pay any attention.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Mannen sa til Eli: «Jeg kommer fra slagmarken; jeg flyktet derfra i dag.» Eli spurte: «Hva har skjedd, min sønn?»
17Budbæreren svarte: «Israel har flyktet for filisterne, og det var et stort tap for folket. Dine to sønner, Hofni og Pinehas, er døde, og Guds paktkiste er tatt.»
18Da han nevnte Guds paktkiste, falt Eli bakover fra stolen ved porten, og han brakk nakken og døde, for han var gammel og tung. Han hadde dømt Israel i førti år.
19Elis svigerdatter, Pinehas’ kone, var gravid og nær fødsel. Da hun hørte nyheten om at Guds paktkiste var tatt, og at hennes svigerfar og ektemann var døde, bøyde hun seg og fødte, for riene kom over henne.
21Hun kalte gutten Ikabod og sa: «Israels herlighet er borte», for Guds paktkiste var tatt, og for sin svigerfars og ektemanns skyld.
22Hun sa: «Israels herlighet er borte, for Guds paktkiste er tatt.»
17Mens hun hadde vanskeligheter med fødselen, sa jordmoren til henne: 'Frykt ikke, for du har en sønn til.'
19Da døde denne kvinnens sønn om natten, fordi hun la seg på ham.
20Så sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra siden av meg mens jeg, din tjener, sov, og la ham i sine armer. Sin døde sønn la hun i mine armer.
21Da jeg stod opp om morgenen for å amme min sønn, se, han var død. Men da jeg så nærmere etter om morgenen, se, da var det ikke min sønn som jeg hadde født.»
22Den andre kvinnen sa: «Nei, den levende sønnen er min, og den døde er din.» Men den første sa: «Nei, den døde er din, og den levende er min.» Slik talte de framfor kongen.
20Han tok ham og bar ham til hans mor. Gutten satt på hennes fang til middagstid og døde.
26Hanna sa: «Unnskyld meg, min herre. Så sant du lever, min herre, jeg er den kvinnen som sto her ved deg og ba til Herren.
27Jeg ba om denne gutten, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
30Gutten mor sa: 'Så sant Herren lever og så sant din sjel lever, jeg vil ikke forlate deg.' Da stod han opp og fulgte henne.
16Han sa: 'Neste år ved denne tiden skal du ha en sønn i dine armer.' Hun sa: 'Nei, min herre, Guds mann, lyv ikke for din tjenerinne!'
17Kvinnen ble gravid og fødte en sønn ved den tid neste år, som Elisja hadde sagt til henne.
12La henne ikke være som en død, som kommer ut av sin mors liv med halvspist kjøtt.»
18På den syvende dagen døde gutten. Men Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at gutten var død, for de tenkte: 'Mens gutten levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at gutten er død? Han kan gjøre noe desperat.'
16Naomi tok barnet og la det i fanget sitt og ble hans fosterfar.
17Naboene ga ham navn og sa: «Det er født en sønn til Naomi», og de kalte ham Obed. Han ble far til Isai, Davids far.
26Da Uria's hustru hørte at hennes mann, Uria, var død, holdt hun klage over sin ektemann.
16og sa: 'Når dere hjelper de hebraiske kvinner med fødselen, sjekk på fødestolen. Hvis det er en sønn, skal dere drepe ham, men hvis det er en datter, skal hun få leve.'
23Mikal, Sauls datter, fikk ikke barn til den dagen hun døde.
20Han sa til henne: «Stå ved inngangen til teltet, og hvis noen kommer og spør deg: ‘Er det noen her?’ så si nei.»
3Herrens engel viste seg for kvinnen og sa til henne: «Se, du er barnløs og har ikke født noen barn, men du skal bli gravid og føde en sønn.
18Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne om det.
5Kongen sa til henne: 'Hva er det med deg?' Hun svarte: 'Jeg er en enke; min mann er død.'
27Da svarte kongen og sa: «Gi henne den levende gutten, og drep ham ikke. Hun er hans mor.»
37Hun kom inn, falt for hans føtter og bøyde seg til jorden. Så tok hun opp sin sønn og gikk ut.
14Så spurte han: 'Hva kan vi gjøre for henne?' Gehazi svarte: 'Hun har ingen sønn, og hennes mann er gammel.'
22Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: «Jeg vil vente til gutten er avvent; da vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og bli der for alltid.»
23Elkana, hennes mann, sa til henne: «Gjør det du synes er best. Bli her til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord.» Så ble Hanna hjemme og ammet sin sønn til han var avvent.
17Den ene kvinnen sa: «Hør meg, herre. Jeg og denne kvinnen bor i samme hus, og jeg fødte et barn mens hun var i huset.
14Eli hørte skriket og sa: «Hva betyr denne larmen?» Så kom mannen hastende og fortalte Eli hva som hadde skjedd.
35Hun ble gravid igjen og fødte en sønn. Hun sa: «Denne gangen vil jeg prise Herren.» Derfor kalte hun ham Juda. Så sluttet hun å føde.
18Hun sa: «Måtte din tjenestekvinne finne velvilje for dine øyne.» Så gikk hun sin vei, og da hun hadde spist, så hun ikke lenger trist ut.
13ville dere da vente til de vokste opp? Ville dere da avstå fra å gifte dere? Nei, mine døtre! For det er mye bitrere for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
15Nå har jeg kommet for å tale dette til min herre kongen fordi folket har skremt meg. Din tjenerinne sa til seg selv: Jeg vil tale til kongen, kanskje vil kongen gjøre etter sin tjeners bønn.
10I sin bitre sorg ba Hanna til Herren mens hun gråt sårt.
5Så døde også Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
16Den behandler ungene sine hardt som om de ikke tilhørte den; dens arbeid er forgjeves uten frykt.
26Løp nå og møt henne og spør henne: 'Står det bra til med deg? Står det bra til med din mann? Står det bra til med barnet?' Hun svarte: 'Ja, det står bra til.'
14Da sa kvinnene til Naomi: «Lovet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en løsningsmann. Måtte hans navn bli berømt i Israel!
20I rett tid ble Hanna gravid og fikk en sønn. Hun kalte ham Samuel, for, sa hun, «jeg har bedt Herren om ham.»
11Hun sa: 'Minn kongen om Herren din Gud, at ingen hevner av blodet skal ødelegge mer, så de ikke utsletter min sønn.' Kongen sa: 'Så sant Herren lever, ikke et hår på din sønn skal falle til jorden.'