2 Samuelsbok 1:26
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror. Dypt var du elsket av meg, din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror. Dypt var du elsket av meg, din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan. Du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg meget kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan. Du var veldig kjær for meg. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinnekjærlighet.
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonathan; du var meget kjær for meg. Din kjærlighet var vidunderlig for meg, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er i sorg over deg, min bror Jonathan; du har vært veldig behagelig mot meg; din kjærlighet mot meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er dypt bedrøvet over deg, min bror Jonathan! Du var meg inderlig kjær, din kjærlighet var mer underfull for meg enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var vidunderlig, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg sørger dypt for deg, min bror Jonathan; du var meg en stor glede, og din kjærlighet til meg var enestående, den overgikk selv kjærligheten som kvinner gir.
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg er sørgetyngdet for deg, min bror Jonatan. Du var svært kjær for meg; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinner kjærlighet.
I am distressed for you, my brother Jonathan. You were very dear to me. Your love for me was wonderful, more than the love of women.
(Det gjør) mig meget ondt for dig, min Broder Jonathan! du var mig saare liflig, din Kjærlighed var mig underligere end Qvinders Kjærlighed.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
Jeg er tynget av sorg for deg, min bror Jonatan: du var meg veldig kjær; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
I am distressed for you, my brother Jonathan: very pleasant have you been to me: your love to me was wonderful, surpassing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
Jeg er bedrøvet for din skyld, min bror Jonatan: Du har vært meget elskelig for meg: Din kjærlighet til meg har vært underfull, overgikk kvinners kjærlighet.
Jeg er syk av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var meg inderlig kjær; din kjærlighet mot meg var vidunderlig, større enn kvinners kjærlighet!
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonatan. Dyrebar har du vært for meg. Din kjærlighet var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan: du har vært meget kjær for meg; din kjærlighet til meg var et under, større enn kvinners kjærlighet.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
I am sory for the my brother Ionathas: thou hast bene very louely vnto me: Thy loue hath bene more speciall vnto me, then the loue of wemen.
Wo is me for thee, my brother Ionathan: very kinde hast thou bene vnto me: thy loue to me was wonderfull, passing the loue of women:
Wo is me for thee my brother Ionathan, very kinde hast thou ben vnto me: Thy loue to me was wonderful, passing the loue of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
I am distressed for you, my brother Jonathan: Very pleasant have you been to me: Your love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am in distress for thee, my brother Jonathan, Very pleasant wast thou to me; Wonderful was thy love to me, Above the love of women!
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am full of grief for you, my brother Jonathan: very dear have you been to me: your love for me was a wonder, greater than the love of women.
I am distressed for you, my brother Jonathan. You have been very pleasant to me. Your love to me was wonderful, passing the love of women.
I grieve over you, my brother Jonathan! You were very dear to me. Your love was more special to me than the love of women.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Fra de drepte og mektiges blod vendte Jonatans bue aldri tilbake, og Sauls sverd kom aldri tomt tilbake.
23Saul og Jonatan, elsket og kjære i livet, døde de var heller ikke atskilt. De var raskere enn ørner og sterkere enn løver.
24Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere i purpur og pynt, som satte gullsmykker på deres klær.
25Hvordan er de veldige falt midt i slaget! Jonatan ligger drept på dine høyder.
27Hvordan er de veldige falt, og kampens våpen omkommet!
1Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
17David sang denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn,
3Jonatan og David sluttet en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på seg og ga den til David, sammen med sine klær, sitt sverd, sin bue og sitt belte.
17Og Jonathan fikk igjen David til å sverge, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
41Da gutten gikk, stod David opp fra sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
42Jonathan sa til David: Gå i fred, for vi har sverget begge i HERRENS navn og sagt: HERREN være vitne mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt for evig. Så stod han opp og dro bort, og Jonathan vendte tilbake til byen.
11Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Så gikk de begge ut på marken.
12Jonathan sa til David: HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far en gang i morgen eller overmorgen, og hvis han har det godt med David, men jeg ikke sender bud til deg og avslører dette for deg,
13måtte da HERREN straffe Jonathan, om jeg ikke avslører det for deg og lar deg gå i fred. Måtte HERREN være med deg slik som han var med min far.
14Hvis jeg fortsatt lever, vis da HERRENS barmhjertighet mot meg, så jeg ikke dør.
2Jonathan svarte ham: Det være langt fra deg! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe stort eller lite uten å avsløre det for meg, så hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3David sverget igjen og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han tenker: La ikke Jonathan vite dette, for da vil han bli bedrøvet. Men så sant HERREN lever og så sant du lever, er det bare et steg mellom meg og døden.
4Jonathan sa til David: Hva ønsker du at jeg skal gjøre for deg?
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
29Jonatan sa: «Min far har brakt ulykke over landet. Se hvordan mine øyne har lyste opp fordi jeg smakte litt honning.
4David spurte: «Hva har skjedd? Fortell meg.» Han svarte: «Folket flyktet fra slaget, og mange falt og døde. Saul og Jonatan, hans sønn, er også døde.»
30Da ble Saul svært sint på Jonathan og sa til ham: Du opprørske kvinnes sønn! Vet jeg ikke at du har valgt Isais sønn til skam for deg selv og til skam for din mors nakenhet?
39For så sant Herren, Israels Frelser, lever, selv om det er min sønn Jonatan, skal han dø.» Men ingen av folket svarte ham.
2Jonatan advarte David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Så vær på vakt i morgen tidlig, og gjem deg på et hemmelig sted.
3Jeg vil gå ut og stå ved siden av min far på marken der du er. Jeg vil snakke med ham om deg, og jeg vil rapportere til deg hva jeg finner ut.
4Jonatan talte vel om David til Saul, sin far, og sa til ham: Kongen skal ikke gjøre urett mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært til stor nytte for deg.
8Gjør derfor barmhjertighet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i HERRENS pakt med deg. Men hvis det er noen misgjerning i meg, så drep meg selv, for hvorfor skulle du føre meg til din far?
9Jonathan sa: Det være langt fra deg! For hvis jeg visste med sikkerhet at det onde var bestemt av min far til å komme over deg, skulle jeg ikke fortelle deg det?
43Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham og sa: «Jeg smakte litt honning med enden av staven som var i min hånd. Se, jeg må dø.»
44Saul sa: «Måtte Gud gjøre slik og mer også, du skal sannelig dø, Jonatan.»
45Folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har bragt denne store frelsen til Israel? Ikke tale om! Så sant Herren lever, ikke et hår på hodet hans skal falle til jorden, for han har handlet med Gud i dag.» Så folk løslatte Jonatan, og han døde ikke.
6Ditt hode kroner deg som Karmel, og ditt flagrende hår er purpur, en konge lenket i sine fletter.
1Om bare du var som en bror for meg, som ble ammet ved min mors bryst! Da ville jeg finne deg utendørs, kysse deg og ingen ville forakte meg for det.
13Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, og hans våpenbærer fulgte etter ham. De falt foran Jonatan, og hans våpenbærer fulgte og drepte dem etter ham.
17Han sa til ham: 'Frykt ikke, for min far Sauls hånd vil ikke finne deg. Du skal være konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Også min far Saul vet dette.'
18De to sluttet en pakt framfor Herren. David ble i skogen, og Jonathan dro hjem.
22Og på stridens dag var det verken sverd eller spyd å finne i hendene på alle de folk som var med Saul og Jonatan. Men for Saul og Jonatan, hans sønn, fantes det.
6Saul hørte på Jonatans røst og sverget: Så sant Herren lever, David skal ikke dø.
7Jonatan kalte David, og han fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som tidligere.
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malki-Sjua, Sauls sønner.
24Som ditt liv var høyt aktet i dag i mine øyne, slik vil mitt liv være høyt aktet i Herrens øyne, og han vil utfri meg av hver nød."
9Hva er din kjære mer enn annen kjære, du vakreste av kvinner? Hva er din kjære mer enn annen kjære, siden du ber oss så inntrengende?
10Hvor skjønne er dine kjærtegn, min søster, min brud! Hvor mye bedre er dine kjærtegn enn vin, og duften av dine salver enn alle krydder.
2La ham kysse meg med kyssene fra sin munn, for dine kjærtegn er bedre enn vin.
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisteren, som hadde gått opp med dem til leiren rundt dem, forente seg også med israelittene som var med Saul og Jonatan.
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malki-Sjua, Sauls sønner.
7Hans våpenbærer sa til ham: «Gjør alt som er i ditt hjerte. Gå videre, se, jeg er med deg, hjerte og sjel.»
37Da gutten kom til det stedet hvor pilen hadde falt, ropte Jonathan etter ham: Er ikke pilen foran deg?
35Om morgenen gikk Jonathan ut på marken til det avtale møtestedet med David. En liten gutt var med ham.