2 Korinterbrev 7:5
For da vi kom til Makedonia, fikk vårt kjød ingen hvile, men vi var plaget på alle måter; utenfor strider, inni frykter.
For da vi kom til Makedonia, fikk vårt kjød ingen hvile, men vi var plaget på alle måter; utenfor strider, inni frykter.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt legeme ingen ro; på alle kanter ble vi trengt: utenfra var det strider, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk kroppen vår ingen ro; tvert imot var vi trengt på alle kanter: utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen ro, men vi var trengt på alle kanter: utvendig kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen hvile, men vi var i trengsel på alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile; vi ble presset fra alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ikke hvile; men vi møtte utfordringer fra alle sider; utenfor var det kamper, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi møtte motgang fra alle kanter; utvendig var det konflikt, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi var presset på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utvendig var det strid, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen hvile; vi ble plaget fra alle kanter – utenfra med stridigheter og innvendig med frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For selv da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke noen ro i kroppen, men vi ble plaget på alle måter: ytre kamper, indre frykt.
For even when we came into Macedonia, our bodies had no rest, but we were afflicted in every way—conflicts on the outside, fears within.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi ble plaget i alle ting; utvendig kamper, innvendig frykt.
Thi der vi kom til Macedonien, havde vort Kjød ingen Ro, men vi trængtes paa alle Maader; udvortes (var) Strid, indvortes Frygt.
For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without were fightings, within were fears.
Da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile for kroppen, men vi ble plaget på alle kanter; utenfor var det stridigheter, inne var det frykt.
For, when we came into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; outside were conflicts, inside were fears.
For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without were fightings, within were fears.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt kjød ingen hvile, men vi var utsatt for trengsler fra alle kanter. Utenfor var det strid, og inne var det frykt.
For selv vi, da vi kom til Makedonia, fikk ikke kroppen vår noe lettelse, men vi opplevde trengsel på alle kanter, utad var det kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ingen lettelse for kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia hadde kroppen vår ingen hvile, men vi var plaget på alle kanter; det var stridigheter utenfor og frykt inni.
For when we were come into Macedonia oure flesshe had no rest but we were troubled on every syde. Outwarde was fightynge inwarde was feare.
For whan we were come into Macedonia, oure flesh had no rest, but we were troubled on euery syde: outwarde was fightinge, inwarde was feare.
For when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on euery side, fightings without, and terrours within.
For when we were come into Macedonia, our flesshe had no rest, but we were troubled on euery syde: Outward was fyghtyng, inward was feare.
¶ For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
for also we, having come to Macedonia, no relaxation hath our flesh had, but on every side we are in tribulation, without `are' fightings, within -- fears;
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but `we were' afflicted on every side; without `were' fightings, within `were' fears.
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but [we were] afflicted on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia our flesh had no rest, but we were troubled on every side; there were fightings outside and fears inside.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
For even when we came into Macedonia, our body had no rest at all, but we were troubled in every way– struggles from the outside, fears from within.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Stor er min frimodighet mot dere, stor er min ros til dere: jeg er fylt med trøst, jeg er overmåte glad i all vår trengsel.
7Men vi har denne skatt i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud, og ikke av oss.
8Vi er trengt på alle kanter, men ikke stengt inne; vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse;
9forfulgt, men ikke forlatt; nedslått, men ikke ødelagt;
7Derfor, brødre, ble vi trøstet over dere i all vår trengsel og nød ved deres tro:
4som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan være i stand til å trøste dem som er i enhver trengsel, med den trøst som vi selv blir trøstet med av Gud.
5For likesom Kristi lidelser er rikelige hos oss, slik er også vår trøst rikelig ved Kristus.
6Men om vi blir trengt, er det for deres trøst og frelse, som er virksom i utholdelsen av de samme lidelsene som vi også lider: eller om vi blir trøstet, er det for deres trøst og frelse.
7Og vårt håp om dere er fast, vitende at likesom dere er deltakere i lidelsene, slik skal dere også være i trøsten.
8For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om vår trengsel som skjedde oss i Asia, at vi ble så overveldende belastet, utover vår styrke, slik at vi endog fortvilet over livet:
9Men vi hadde den dødsdom i oss selv, at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud som oppvekker de døde:
13hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
13Derfor ble vi trøstet i deres trøst: ja, og utover det gleder vi oss mye over gleden til Titus, fordi hans ånd ble oppfrisket av dere alle.
1For dere vet, brødre, at vår inngang til dere ikke var forgjeves.
2Men etter å ha lidd før og blitt mishandlet, som dere vet, i Filippi, var vi frimodige i vår Gud til å forkynne dere Guds evangelium med mye strid.
6Men Gud, som trøster de nedbøyde, trøstet oss ved Titus' komme.
7Og ikke ved hans komme alene, men også ved den trøst som han var trøstet over dere, da han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg, deres nitidhet for meg; så jeg rejoiced desto mer.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde ut, bestemte vi oss for å bli igjen alene i Aten,
2og sendte Timotheus, vår bror og Guds tjener, og vår medarbeider i Kristi evangelium, for å styrke dere og oppmuntre dere i deres tro,
3slik at ingen skulle bli vaklende på grunn av denne trengselen. For dere vet selv at dette er oss til del.
4For ja, da vi var hos dere, fortalte vi dere på forhånd at vi skal lide trengsel, og slik skjedde det, og dere vet det.
5For denne grunn, da jeg ikke lenger kunne holde ut, sendte jeg for å få vite om deres tro, for at fristeren på en eller annen måte kunne ha fristet dere, og vårt arbeid skulle være forgjeves.
3Og jeg var hos dere i svakhet, og i frykt, og i meget skjelving.
11Inntil denne stund både hungrer og tørster vi, vi mangler klær, blir mishandlet og har ingen fast bopel;
4men i alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst,
5i slag, i fengsler, i opprør, i arbeid, i våkinger, i faste,
6Derfor er vi alltid frimodige, og vet at mens vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren:
7For vi vandrer ved tro, ikke ved syn:
8Vi er frimodige, jeg sier, og foretrekker heller å være fraværende fra legemet og å være til stede hos Herren.
26I reiser ofte, i farer på vann, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i farer i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre;
27I slit og smerte, i våkenetter ofte, i sult og tørst, i faste ofte, i kulde og nakenhet.
28Utenom alle disse, det som daglig kommer over meg, omsorgen for alle menighetene.
2og jeg beder om, at jeg ikke må komme med den frimodighet, som jeg akter å vise mot noen, som tenker om oss som om vi vandret på kjødelig vis.
3For om vi også vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis;
30idet dere har den samme kamp som dere så i meg, og som dere nå hører er i meg.
4Slik at vi selv roser oss av dere blant Guds menigheter, for deres utholdenhet og tro i alle deres forfølgelser og lidelser som dere utstår:
20For jeg frykter at når jeg kommer, skal jeg ikke finne dere slik jeg ønsker, og at jeg skal finnes for dere slik dere ikke ønsker; og jeg frykter at det vil være strid, misunnelse, vrede, kiv, baktalelse, hvisking, stolthet, og opprør.
15Og hans innerlige hengivenhet er desto mer til dere, mens han tenker på dere alles lydighet, hvordan dere mottok ham med frykt og skjelving.
16Jeg gleder meg derfor at jeg har tillit til dere i alle ting.
28og i intet skremt av deres motstandere. Dette er for dem et tegn til fortapelse, men for dere til frelse, og det fra Gud.
4Lest hvis de fra Makedonia kommer med meg, og finner dere uforberedt, vi (ikke det at vi trenger å si, dere) skal bli beskjemmet i denne samme sikre rosingen.
8Heller tok vi ikke mat av noen for intet; men med arbeid og slit jobbet vi natt og dag, så vi ikke skulle være byrdefulle for noen av dere:
35Hvem skal skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, eller angst, eller forfølgelse, eller sult, eller nakenhet, eller fare, eller sverd?
13For om vi er fra forstanden, er det til Gud; eller om vi er sindige, er det for deres skyld.
17Men vi, brødre, ble adskilt fra dere for en kort tid i nærvær, ikke i hjerte, og vi forsøkte desto mer ivrig å se deres ansikt med stor lengsel.
10Jeg har tillit til dere i Herren at dere ikke vil ha annerledes sinn; men den som forstyrrer dere skal bære sin dom, hvem han enn er.
14De fleste av brødrene, tillitsfulle i Herren på grunn av mine lenker, har fått stadig større frimodighet til å tale Guds ord uten frykt.
5For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft, i Den Hellige Ånd og i full visshet, slik som dere vet hvordan vi var blant dere for deres skyld.
7For Gud har ikke gitt oss en fryktsånd, men kraftens, kjærlighetens og sindighetens ånd.