Apostlenes Gjerninger 12:15
Og de sa til henne: Du er fra deg. Men hun holdt fast på at det var så. Da sa de: Det er hans engel.
Og de sa til henne: Du er fra deg. Men hun holdt fast på at det var så. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra vettet. Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra deg! Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: «Du er fra deg.» Men hun sto fast på at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
Og de sa til henne: Du er gal. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Da sa de: Det må være hans engel.
De sa til henne: «Du er gal.» Men hun insisterte på at det var slik. De sa: «Det må være hans engel.»
De sa til henne: Du er gal. Men hun insisterte på at det var så. De sa: Det er hans engel.
Og de sa til henne: Du tuller. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Så sa de: Det må være hans engel.
De sa til henne: Du er fra sansene. Men hun insisterte på at det var slik. De sa: Det er hans engel.
De sa til henne: «Du er gal.» Men hun insisterte på at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
They said to her, 'You are out of your mind.' But she kept insisting that it was so. Then they said, 'It must be his angel.'
De sa til henne: «Du er gal!» Men hun insisterte på at det faktisk var slik. Da svarte de: «Det er hans engel.»
Men de sa til henne: «Du er gal!» Men hun påstod bestemt at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
Men de sa til henne: «Du er gal!» Men hun påstod bestemt at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
De sa til henne: 'Du er gal.' Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: 'Det er hans engel.'
De sa til henne: Du er gal. Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: Det er hans engel.
Da sagde de til hende: Du raser. Men hun stod fast derpaa, at det var saaledes. Men de sagde: Det er hans Engel.
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
De sa til henne: Du er gal. Men hun sto fast på at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
And they said to her, 'You are mad.' But she insisted that it was so. Then they said, 'It is his angel.'
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
De sa til henne: "Du er gal!" Men hun insisterte på at det var slik. De sa: "Det er hans engel."
De sa til henne: «Du er fra vettet,» men hun insisterte på at det var slik, og de sa: «Det er hans engel.»
De sa til henne: Du er gal. Men hun sto på sitt, at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne, Du er gal. Men hun fastholdt at det var sant. Og de sa, Det er hans engel.
And{G1161} they said{G2036} unto{G4314} her,{G846} Thou art mad.{G3105} But{G1161} she confidently affirmed{G1340} that it was{G2192} even so.{G3779} And{G1161} they{G3004} said, It is{G2076} his{G846} angel.{G32}
And{G1161} they said{G2036}{(G5627)} unto{G4314} her{G846}, Thou art mad{G3105}{(G5736)}. But{G1161} she constantly affirmed{G1340}{(G5711)} that it was{G2192}{(G5721)} even so{G3779}. Then{G1161} said they{G3004}{(G5707)}, It is{G2076}{(G5748)} his{G846} angel{G32}.
And they sayde vnto her: thou arte mad. And she bare them doune yt it was even so. Then sayde they: it is his angell.
But they sayde vnto her: Thou art mad. Neuertheles she abode by it, that is was so. They sayde: it is his angell.
But they said vnto her, Thou art mad. Yet she affirmed it constantly, that it was so. Then said they, It is his Angel.
And they sayde vnto her: thou art mad. But she affirmed that it was euen so. Then sayde they: it is his Angel.
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
They said to her, "You are crazy!" But she insisted that it was so. They said, "It is his angel."
and they said unto her, `Thou art mad;' and she was confidently affirming `it' to be so, and they said, `It is his messenger;'
And they said unto her, Thou art mad. But she confidently affirmed that it was even so. And they said, It is his angel.
And they said unto her, Thou art mad. But she confidently affirmed that it was even so. And they said, It is his angel.
And they said to her, You are off your head. But still she said, with decision, that it was so. And they said, It is his angel.
They said to her, "You are crazy!" But she insisted that it was so. They said, "It is his angel."
But they said to her,“You’ve lost your mind!” But she kept insisting that it was Peter, and they kept saying,“It is his angel!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16 Men Peter fortsatte å banke. Og da de hadde åpnet, så de ham og ble forundret.
17 Men han vinket til dem med hånden at de skulle tie, og fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Fortell dette til Jakob og til brødrene. Og han gikk ut og dro til et annet sted.
18 Da det ble dag, var det ikke liten oppstandelse blant soldatene om hvad der var blitt av Peter.
5 Peter ble derfor holdt i fengsel, men menigheten ba inderlig til Gud for ham.
6 Den natten da Herodes ville føre ham frem, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker, og vakter holdt vakthold foran døren til fengselet.
7 Og se, en Herrens engel kom over ham, og et lys skinte i fengselet. Og han slo Peter på siden og vekket ham, og sa: 'Stå opp raskt.' Og lenkene falt av hendene hans.
8 Og engelen sa til ham: Spenn beltet om deg og bind dine sandaler på. Og han gjorde så. Og han sier til ham: Kast kappen om deg og følg meg.
9 Og han gikk ut og fulgte ham; og visste ikke at det som ble gjort av engelen var sant, men trodde han så et syn.
10 Da de var passert den første og den andre vakt, kom de til jernporten som fører inn til byen, som åpnet seg for dem av seg selv; og de gikk ut og gikk en gate; og med det samme forlot engelen ham.
11 Og da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg for visst at Herren har sendt sin engel og fridd meg ut av Herodes' hånd og fra alt det jødefolket hadde ventet.
12 Og da han hadde tenkt over dette, kom han til huset til Maria, mor til Johannes med tilnavnet Markus, hvor mange var samlet og ba.
13 Og da Peter banket på døren ved porten, kom en pike som hette Rode for å høre etter.
14 Og da hun kjente Peters røst, åpnet hun ikke porten av glede, men løp inn og fortalte at Peter stod foran porten.
12 Ånden ba meg følge med dem uten å gjøre forskjell. Disse seks brødrene fulgte også med meg, og vi gikk inn i mannens hus.
13 Han fortalte oss hvordan han hadde sett en engel stå i hans hus og si: Send bud til Joppe og la hente Simon med tilnavnet Peter,
14 som skal tale ord til deg, hvorved du og hele ditt hus skal bli frelst.
69 Og tjenestepiken så ham igjen, og begynte å si til de som sto der: Denne er en av dem.
70 Men han nektet igjen. Etter en liten stund sa de som sto der igjen til Peter: Sannelig, du er en av dem, for du er en galileer, og dialekten din viser det.
19 Men Herrens engel åpnet fengselets dører om natten, og førte dem ut, og sa,
7 Omkring tre timer senere kom hans kone inn, uten å vite hva som hadde skjedd.
8 Peter spurte henne: Si meg, solgte dere landet for så mye? Og hun sa: Ja, for så mye.
9 Da sa Peter til henne: Hvordan kunne dere bli enige om å friste Herrens ånd? Se, føttene til dem som har begravd din mann står ved døren, og de skal bære deg ut.
66 Og mens Peter var nedenfor i gårdsplassen, kom en av yppersteprestens tjenestepiker.
67 Og da hun så Peter varme seg selv, stirret hun på ham og sa: Og du var også med Jesus fra Nasaret.
17 Mens Peter var i tvil om hva synet, som han hadde sett, skulle bety, se, de menn som var sendt fra Kornelius hadde spurt etter Simons hus, og stod foran porten,
18 og ropte og spurte om Simon, som var tilnavnet Peter, bodde der.
19 Mens Peter tenkte på synet, sa Ånden til ham: Se, tre menn søker deg.
16 Men Peter stod utenfor ved døren. Da gikk den annen disippel, som var kjent med ypperstepresten, ut og talte med den som holdt døren, og fikk Peter inn.
17 Piken som holdt vakt ved døren, sier da til Peter: Er ikke også du en av denne manns disipler? Han sier: Det er jeg ikke.
15 Og alle som satt i rådet, stirret på ham og så at hans ansikt var som en engels ansikt.
37 Men de ble forskrekkede og fylt med frykt og trodde at de så en ånd.
29 Folket som stod der og hørte det, sa at det tordnet: andre sa, en engel talte til ham.
14 Men Peter sto fram med de elleve, løftet sin røst og talte til dem: Dere jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! La dette bli kjent for dere, og lytt til mine ord.
46 For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud. Da svarte Peter,
69 Imens satt Peter ute i gården; og en tjenestejente kom til ham og sa: Du var også med Jesus fra Galilea.
10 Hun gikk av sted og fortalte det til dem som hadde vært med ham, og som sørget og gråt.
11 Men da de hørte at han levde og var blitt sett av henne, trodde de det ikke.
56 Men en viss tjenestepike så ham da han satt ved ilden, stirret intenst på ham og sa: Denne mannen var også med ham.
10 Og de kjente ham igjen som han som satt og tigget ved Den vakre porten i templet, og de ble fylt av undring og forferdelse over det som var skjedd med ham.
9 Da ble det et stort rop, og noen av de skriftlærde på fariseernes side reiste seg og stridde hårdt og sa: Vi finner intet ondt i denne mann, men om en ånd eller en engel har talt til ham, la oss ikke stride mot Gud.
12 De ble alle forundret og var i tvil, og sa til hverandre: Hva kan dette bety?
22 Og de sa: Kornelius, en høvedsmann, en rettferdig mann, og en som frykter Gud, og har godt omdømme hos alle jødefolket, har fått beskjed av en hellig engel å hente deg til sitt hus, og høre ord fra deg.
23 Da kalte han dem inn og gav dem herberge. Neste dag gikk Peter ut med dem, og visse brødre fra Joppe fulgte ham.
11 Og deres ord syntes dem som løst snakk, og de trodde dem ikke.
7 Men gå av sted, si til hans disipler og Peter at han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik som han sa dere.
3 Han så i et syn tydelig omkring den niende timen på dagen en Guds engel komme inn til ham og si til ham: Kornelius.
23 Vi fant fengselet låst med all sikkerhet, og vokterne stående utenfor dørene: men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.
40 Men Peter sendte dem alle ut, og knelte ned og ba; og vendte seg til kroppen og sa: Tabitha, reis deg. Og hun åpnet sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp.
23 og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever.