David gikk ut for å møte dem og sa til dem: "Hvis dere har kommet fredelig til meg for å hjelpe meg, skal mitt hjerte forenes med dere. Men hvis dere har kommet for å forråde meg til mine fiender, enda det ikke er urett i mine hender, la våre fedres Gud se det og dømme."
Da gikk David ut for å møte dem og sa til dem: Kommer dere i fred til meg for å hjelpe meg, da skal mitt hjerte knyttes til dere; men kommer dere for å forråde meg til mine fiender, enda det ikke er urett i mine hender, da må våre fedres Gud se det og straffe det.
Og det kom menn fra Benjamin og Juda helt til festningen til David.
Det kom også noen av Benjamins og Judas sønner helt til borgen der David var.
Noen av Benjamins og Judas sønner kom også til festningen hvor David holdt til.
David gikk ut for å møte dem, og sa til dem: Hvis dere er kommet til meg fredelig for å hjelpe meg, vil hjertet mitt være bundet til dere; men hvis dere kommer for å forråde meg til mine fiender, selv om det ikke er skyld i mine hender, må våre fedres Gud se det og irettesette det.
Og David gikk ut for å møte dem, og svarte dem: "Hvis dere er kommet i fred for å hjelpe meg, skal mitt hjerte være knyttet til dere; men hvis dere er kommet for å forråde meg til mine fiender, siden det ikke er noe ondt i mine hender, må vår fedres Gud se det og refse det."
David gikk ut for å møte dem og sa: Kommer dere i fred til meg for å hjelpe meg, er mitt hjerte med dere. Men hvis dere kommer for å forråde meg til fiender, til tross for at ingen urett finnes i mine hender, vil våre fedres Gud se det og straffe det.
Fra Benjamins og Judas stamme kom menn til David ved festningen.
David gikk ut for å møte dem, og han sa til dem: Hvis dere kommer til meg i fred og for å hjelpe meg, vil jeg forene mitt hjerte med dere. Men hvis dere kommer for å forråde meg til mine fiender, enda det ikke er noen urett i mine hender, må våre fedres Gud se det og straffe det.
Da gikk David ut for å møte dem og sa: ‘Om dere kommer i fred for å hjelpe meg, vil mitt hjerte bindes til dere; men om dere derimot har kommet for å forråde meg til mine fienders skade – for jeg har gjort intet galt – da skal vår forfedres Gud se over dette og irettesette det.’
David gikk ut for å møte dem, og han sa til dem: Hvis dere kommer til meg i fred og for å hjelpe meg, vil jeg forene mitt hjerte med dere. Men hvis dere kommer for å forråde meg til mine fiender, enda det ikke er noen urett i mine hender, må våre fedres Gud se det og straffe det.
Det kom også menn fra Benjamin og Juda til David i festningen.
Some men from Benjamin and Judah also came to David at the stronghold.
Noen fra Benjamin og Juda kom til David på festningen.
Og David gik ud til dem og svarede og sagde til dem: Dersom I komme med Fred til mig for at hjælpe mig, da skal mit Hjerte være tillige til eder; men dersom (I komme) for at bedrage (og overgive) mig til mine Fjender, enddog der er ingen Fortrædelighed i mine Hænder, da skal vore Fædres Gud see (dertil) og straffe det.
And David went out to meet them, and said to them, If you have come peacefully to help me, my heart shall be united with you; but if you have come to betray me to my enemies, since there is no wrong in my hands, may the God of our fathers see and judge.
And David went out to meet them, and answered and said unto them, If ye be come peaceably unto me to help me, mine heart shall be knit unto you: but if ye be come to betray me to mine enemies, seeing there is no wrong in mine hands, the God of our fathers look thereon, and rebuke it.
David gikk ut for å møte dem og sa til dem: Hvis dere kommer i fred for å hjelpe meg, skal hjertet mitt være forent med dere. Men hvis dere kommer for å forråde meg til fiendene mine, selv om det ingen urett er i mine hender, må våre fedres Gud se det og irettesette det.
David gikk ut for å møte dem og sa til dem: 'Kommer dere i fred for å hjelpe meg, vil hjertet mitt forenes med dere; men hvis dere kommer for å forråde meg til fiendene mine, når jeg ikke har gjort ondt, vil våre fedres Gud se det og dømme.'
David gikk ut for å møte dem og sa til dem: "Hvis dere har kommet fredelig til meg for å hjelpe meg, skal mitt hjerte bli knyttet til dere. Men hvis dere har kommet for å forråde meg til mine motstandere, selv om det ikke er noe ondt i min hånd, må vår fedres Gud se det og irettesette det."
Og David gikk ut til dem og sa: Hvis dere kommer i fred for å hjelpe meg, vil mitt hjerte være forent med deres; men hvis dere har kommet for å overgi meg til dem som søker mitt liv, selv om jeg ikke har gjort noe galt, må våre fedres Gud se det og gi dere straff.
And David went out to meet them, and answered and said unto them, If ye be come peaceably unto me to help me, my heart shall be knit unto you; but if [ye be come] to betray me to mine adversaries, seeing there is no wrong in my hands, the God of our fathers look thereon, and rebuke it.
And David went out to meet them, and answered and said unto them, If ye be come peaceably unto me to help me, mine heart shall be knit unto you: but if ye be come to betray me to mine enemies, seeing there is no wrong in mine hands, the God of our fathers look thereon, and rebuke it.
But Dauid wente forth vnto them, and answered and sayde vnto them: Yf ye come to me in peace, and to helpe me, my hert shal be with you. But yf ye come vpo disceate, and to be mine aduersaries (where as there is yet no vnrighte in me) the God of oure fathers loke vpon it, and rebuke it.
And Dauid went out to meete them, and answered and sayde vnto them, If yee be come peaceably vnto me to helpe me, mine heart shall be knit vnto you, but if you come to betray me to mine aduersaries, seeing there is no wickednes in mine handes, the God of our fathers beholde it, and rebuke it.
And Dauid went out to meete them, and aunswered, and sayd vnto them: If ye be come peaceably vnto me, to helpe me, myne heart shalbe knit vnto you: but and if you come to betraye me to myne aduersaries, seeing there is no wickednes in myne handes, the God of our fathers loke thereon and rebuke it.
And David went out to meet them, and answered and said unto them, If ye be come peaceably unto me to help me, mine heart shall be knit unto you: but if [ye be come] to betray me to mine enemies, seeing [there is] no wrong in mine hands, the God of our fathers look [thereon], and rebuke [it].
David went out to meet them, and answered them, If you be come peaceably to me to help me, my heart shall be knit to you; but if [you be come] to betray me to my adversaries, seeing there is no wrong in my hands, the God of our fathers look thereon, and rebuke it.
and David goeth out before them, and answereth and saith to them, `If for peace ye have come in unto me, to help me, I have a heart to unite with you; and if to betray me to mine adversaries -- without violence in my hands -- the God of our fathers doth see and reprove.'
And David went out to meet them, and answered and said unto them, If ye be come peaceably unto me to help me, my heart shall be knit unto you; but if `ye be come' to betray me to mine adversaries, seeing there is no wrong in my hands, the God of our fathers look thereon, and rebuke it.
And David went out to meet them, and answered and said unto them, If ye be come peaceably unto me to help me, my heart shall be knit unto you; but if [ye be come] to betray me to mine adversaries, seeing there is no wrong in my hands, the God of our fathers look thereon, and rebuke it.
And David went out to them, and said to them, If you have come in peace to give me help, my heart will be united with yours; but if you have come to give me up to those who would take my life, though my hands are clean from wrongdoing, then may the God of our fathers see it and give you punishment.
David went out to meet them, and answered them, "If you have come peaceably to me to help me, my heart shall be knit to you; but if you have come to betray me to my adversaries, since there is no wrong in my hands, may the God of our fathers look thereon, and rebuke it."
David went out to meet them and said,“If you come to me in peace and want to help me, then I will make an alliance with you. But if you come to betray me to my enemies when I have not harmed you, may the God of our ancestors take notice and judge!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Noen av Benjamins og Judas barn kom til David på festningen.
18Da kom Ånden over Amasai, lederen for kapteinene, og han sa: "Vi er dine, David, og vi er på din side, du sønn av Isai! Fred, fred være med deg, og fred til dine hjelpere, for din Gud hjelper deg." Så tok David imot dem og gjorde dem til ledere i flokken.
19Noen fra Manasse falt fra til David da han dro mot Saul med filisterne til kamp; men de hjalp dem ikke, for filisternes herrer sendte ham bort etter rådslagning, og sa: "Han vil slutte seg til sin herre Saul og sette våre liv i fare."
23Men David sa: «Dere skal ikke gjøre slik, mine brødre, med det som Herren har gitt oss. Han har bevart oss og overgitt den gruppen som kom imot oss, i vår hånd.
9David svarte Rechab og Baanah, hans bror, sønner av Rimmon fra Beerot: «Så sant Herren lever, som har reddet min sjel fra all nød,
15David spurte ham: «Kan du føre meg til denne gruppen?» Han svarte: «Sverg ved Gud for meg at du verken vil drepe meg eller overgi meg til min herre, så skal jeg føre deg til denne gruppen.»
28Eliab, hans eldste bror, hørte når han snakket med mennene, og Eliabs sinne ble opptent mot David. Han sa: Hvorfor er du kommet ned hit? Hvem har du etterlatt de få sauene til i ødemarken? Jeg kjenner ditt overmot og ditt hjertes ondskap, for du er kommet hit for å se kampen.
29David svarte: Hva har jeg nå gjort? Er det ikke en sak her?
1Dette er de som kom til David i Siklag, mens han fortsatt holdt seg der på grunn av Saul, sønn av Kisj: de var mektige menn, hjelpere i krigen.
9David sa til Saul: Hvorfor lytter du til folks ord som sier: Se, David søker å skade deg?
21David kom til de to hundre menn som var for trette til å følge ham, de som de hadde latt bli igjen ved Besor-elven. De dro ut for å møte David og folket som var med ham. Da David nærmet seg folket, hilste han dem fredfullt.
12Da vendte Davids unge menn tilbake og fortalte ham alt dette.
19Hvis en mann finner sin fiende, vil han la ham gå uskadd? Måtte Herren lønne deg med godt for det du har gjort mot meg i dag.
8Da sa David til Akisj: «Men hva har jeg gjort? Hva har du funnet hos din tjener fra den dagen jeg kom inntil i dag, som skulle hindre meg i å kjempe mot min herres konge fiender?»
10Da sa David: Herre, Israels Gud, din tjener har hørt for visst at Saul søker å komme til Keila for å ødelegge byen for min skyld.
2David sa: «Jeg vil vise godhet mot Hanun, sønn av Nahasj, fordi hans far viste meg godhet.» Så David sendte budbringere for å trøste ham på grunn av hans far. Davids tjenere kom til ammonittenes land til Hanun for å trøste ham.
3Men ammonittenes ledere sa til Hanun: «Tror du at David ærer din far ved å sende trøstere til deg? Har ikke hans tjenere kommet til deg for å undersøke, ødelegge og spionere i landet?»
12Dere er mine brødre, dere er mitt eget kjøtt og blod. Hvorfor er dere da de siste til å hente kongen tilbake?
13Og si til Amasa: Er du ikke mitt kjøtt og blod? Må Gud straffe meg hvis du ikke alltid skal være hærføreren min i stedet for Joab.
45David sa til filisteren: Du kommer mot meg med sverd, spyd og kastespyd, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren over hærskarene, Israels Guds hærer, som du har hånet.
32David sa til Abigail: «Velsignet være Herren, Israels Gud, som sendte deg i dag for å møte meg.
33Og velsignet være ditt fornuftige råd, og velsignet være du som har holdt meg tilbake fra å utgyte blod og å ta hevn med min egen hånd.
2Da sa David: Jeg vil vise godhet mot Hanun, sønn av Nahasj, slik som hans far viste godhet mot meg. Og David sendte sine tjenere for å trøste ham etter farens død. Så kom Davids tjenere til ammonittenes land.
3Men fyrstene blant ammonittene sa til Hanun, deres herre: Tror du at David egentlig ønsker å ære din far ved å sende trøstere til deg? Har ikke David heller sendt sine tjenere for å undersøke og spionere og for å ødelegge byen?
6Da kalte Akisj David til seg og sa: «Så sant Herren lever, du har vært rettskaffen, og din oppførsel i hæren har vært godt i mine øyne. Fra den dagen du kom til meg, har jeg ikke funnet noe ondt hos deg. Men høvdingene godtar deg ikke.
22David sa: Hva har jeg med dere å gjøre, dere sønner av Seruja, siden dere i dag er motstandere for meg? Skal noen bli henrettet i dag i Israel? Vet jeg ikke at jeg i dag er konge over Israel?
12Da sa David: Vil mennene i Keila overgi meg og mine menn i Sauls hånd? Og Herren sa: De vil overgi deg.
11Og han sa: Hvis syrerne blir for sterke for meg, skal du hjelpe meg; men hvis ammonittene blir for sterke for deg, kommer jeg og hjelper deg.
17Han sa til David: Du er mer rettferdig enn jeg, for du har gjort godt mot meg, mens jeg har gjort ondt mot deg.
21David hadde sagt: «Forgjeves har jeg beskyttet alt denne mannen eier i ørkenen, så ingenting av det som tilhørte ham ble borte, og likevel har han gjengjeldt meg ondt for godt.
12Han sa: «Hvis syrerne er for sterke for meg, skal du hjelpe meg. Men hvis ammonittene er for sterke for deg, vil jeg hjelpe deg.
21De hjalp David mot røverne, for de var alle sterke og modige menn, og de var ledere i hæren.
2Da spurte David Herren: Skal jeg gå og slå disse filisterne? Og Herren sa til David: Gå og slå filisterne og redd Keila.
3Men Davids menn sa til ham: Se, vi er redde her i Juda; hvor mye mer da hvis vi går til Keila mot filisternes hærer?
19Så la nå min herre kongen høre sin tjeners ord. Hvis Herren har opphisset deg mot meg, la Ham ta imot et offer; men hvis det er menneskene, måtte de være forbannet for Herrens åsyn, for de har drevet meg bort i dag fra å få bo i Herrens arv, idet de sier: 'Gå, tjen andre guder.'
17David talte til Herren da han så engelen som slo folket, og sa: «Se, jeg har syndet, og jeg har handlet ondt. Men disse fårene, hva har de gjort? Jeg ber, la din hånd være mot meg og min fars hus.»
18Gjør det nå, for Herren har talt om David og sagt: 'Ved min tjener David vil jeg frelse mitt folk Israel fra filisternes hånd og fra alle deres fiender.'
12Abner sendte budbærere til David på sine vegne og sa, 'Hvem tilhører landet?' og sa også, 'La oss inngå en pakt, og du skal se at min hånd vil være med deg for å forene hele Israel med deg.'
8Spør dine egne unge menn, så vil de fortelle deg det. La derfor disse unge mennene finne nåde for dine øyne, for vi kommer på en gledens dag. Vi ber deg gi dine tjenere og din sønn David det du har for hånden.’»
8Har dere alle sammensverget dere mot meg? Ingen fortalte meg at min sønn har sluttet en pakt med Isais sønn. Ingen av dere bryr seg om meg, eller forteller meg at min sønn har oppildnet min tjener til å ligge i bakhold mot meg, som han gjør i dag."
22David lot sin vogn bli hos en vognvokter, løp til slagmarken og hilste på sine brødre.
11David sa til Abisjai og alle sine tjenere: Se, min egen sønn, som er kommet fra meg, søker mitt liv. Hvor mye mer da denne benjaminitten! La ham være, og la ham forbannne, for HERREN har bedt ham om det.
12Kanskje vil HERREN se min nød og gi meg godt igjen for hans forbannelse denne dagen.
10David spurte Gud: Skal jeg dra opp mot filisterne? Vil du overgi dem i min hånd? Og Herren sa til ham: Dra opp, for jeg vil gi dem i din hånd.
13Saul sa til ham: "Hvorfor har dere sammensverget dere mot meg, du og Isais sønn, siden du har gitt ham brød og sverd og spurt Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og ligge i bakhold, som han gjør i dag?"
7Hvis han sier: 'Det er i orden,' skal din tjener ha fred. Men hvis han blir veldig sint, skal du vite at det er bestemt ondt fra hans side.
26David snakket til mennene som sto ved siden av ham: Hva skal gjøres med den som dreper denne filisteren og tar bort skammen fra Israel? For hvem er denne uomskårne filister som våger å trosse den levende Guds hærer?
13må Herren gjøre slik og enda mer med Jonatan: hvis min far har bestemt ondt mot deg, skal jeg gjøre det kjent for deg og sende deg bort, så du kan dra i fred. Måtte Herren være med deg, som han har vært med min far.
3David sa til ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir.
1David kom til Nob, til Ahimelek, presten. Ahimelek ble redd da han møtte David, og han sa til ham: Hvorfor er du alene, og har ingen med deg?