Apostlenes gjerninger 16:38
Konstablene fortalte dette til dommerne, som ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
Konstablene fortalte dette til dommerne, som ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
Liktorene fortalte dette til dommerne, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
Offiserene fortalte dette til bymagistratene; da de hørte at de var romerske borgere, ble de redde.
Offiserene meldte dette til magistratene. De ble redde da de fikk høre at de var romerske borgere.
Og de som hadde sendt ordet, rapporterte dette til magistratene, og de fryktet da de hørte at de var romere.
Vokterne rapporterte dette til myndighetene, og de ble redde da de hørte at de var romere.
Og sergeantene rapporterte disse ordene til magistratene; og de fryktet, da de hørte at de var romere.
Tjenerne meldte dette til dommerne, som ble redde da de hørte at de var romere.
Offiserene fortalte disse ord til magistratene: og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
Betjentene rapporterte dette til magistratene, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
Soldatene rapporterte dette til magistratene, og da de hørte at de var romerske borgere, ble de redde.
Tjenerne videreformidlet disse ordene til magistratene, som ble redde da de hørte at de var romere.
Rettstjenerne fortalte da dette til dommerne, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
Rettstjenerne fortalte da dette til dommerne, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
Lictorene rapporterte dette til magistratene, og da de hørte at de var romere, ble de redde.
The officers reported this to the magistrates, and when they heard that Paul and Silas were Roman citizens, they were afraid.
Tjenerne meldte dette til dommerne, som ble redde da de hørte at Paulus og Silas var romerske borgere.
Men Stadstjenerne kundgjørde disse Ord for Høvedsmændene; og de frygtede, der de hørte, at de vare Romere.
And the officers told these words to the magistrates, and they were afraid when they heard that they were Romans.
And the serjeants told these words unto the magistrates: and they feared, when they heard that they were Romans.
Offiserene meldte dette videre til magistratene, og de ble forskrekket da de hørte at de var romerske borgere.
Tjenerne meldte dette til magistratene, og de ble redde da de hørte at de var romere.
Vaktmennene rapporterte dette til magistratene, og de ble redde da de hørte at de var romere.
Offiserene rapporterte dette til dommerne, som ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
When the ministres tolde these wordes vnto the officers they feared when they hearde that they were Romayns
The mynisters tolde these wordes vnto the officers. And they feared, whan they herde that they were Romaynes,
And the sergeants tolde these woordes vnto the gouernours, who feared whe they heard that they were Romanes.
And the sergeaunts tolde these wordes vnto the officers, and they feared when they hearde that they were Romanes.
And the serjeants told these words unto the magistrates: and they feared, when they heard that they were Romans.
The sergeants reported these words to the magistrates, and they were afraid when they heard that they were Romans,
And the rod-bearers told to the magistrates these sayings, and they were afraid, having heard that they are Romans,
And the sergeants reported these words unto the magistrates: and they feared when they heard that they were Romans;
And the serjeants reported these words unto the magistrates: and they feared when they heard that they were Romans;
And the police gave an account of these words to the authorities, and they were full of fear on hearing that they were Romans;
The sergeants reported these words to the magistrates, and they were afraid when they heard that they were Romans,
The police officers reported these words to the magistrates. They were frightened when they heard Paul and Silas were Roman citizens
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
35Da det ble dag, sendte dommerne konstablene og sa: «La disse mennene gå.»
36Fengselsvakten fortalte dette videre til Paulus: «Dommerne har sendt bud om at dere kan gå fri. Gå nå, og dra i fred.»
37Paulus svarte: «Etter å ha slått oss offentlig uten å ha dømt oss, og vi som er romerske borgere, kastet de oss i fengsel, og nå vil de kaste oss ut i hemmelighet? Nei, la dem selv komme og føre oss ut.»
39Så kom de og bønnfalt dem, og førte dem ut, og ba dem om å forlate byen.
19Hennes herrer så at deres håp om fortjeneste var borte, og grep Paulus og Silas og dro dem inn på torget til styresmaktene.
20De førte dem til dommerne og sa: «Disse mennene, som er jøder, forstyrrer vår by.
21De lærer skikker som det ikke er lov for oss romere å ta imot eller følge.»
22Folkemassene reiste seg samlet mot dem, og dommerne rev klærne av dem og befalte at de skulle piskes.
23Etter å ha gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og beordret vokteren til å passe nøye på dem.
24Etter å ha mottatt en slik ordre, kastet han dem inn i det innerste fengselsrommet og festet føttene deres i stokken.
29De som skulle forhøre ham, trakk seg straks bort fra ham. Og kommandanten ble også redd for, etter at han visste at han var en romersk borger, og fordi han hadde bundet ham.
30Neste dag, fordi han ønsket å få vite med sikkerhet hva jødene anklaget ham for, løste han ham fra lenkene og befalte at overprestene og hele rådets forsamling skulle samles, og han førte Paulus ned og stilte ham foran dem.
31Mens de forsøkte å drepe ham, kom nyheten til kommandanten over kohorten om at hele Jerusalem var i opprør.
32Han tok straks med seg soldater og centurioner og løp ned til dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de med å slå Paulus.
33Kommandanten nærmet seg og tok Paulus, og beordret at han skulle bindes med to lenker. Deretter spurte han hvem han var og hva han hadde gjort.
34Noen i folkemengden ropte én ting, noen en annen. Da han ikke kunne få klarhet på grunn av tumulten, beordret han at Paulus skulle føres inn i borgen.
23Mens de ropte og kastet av seg klærne og slengte støv i luften,
24befalte kommandanten at han skulle bli ført inn i festningen, og han beordret at han skulle avhøres under pisking for å finne ut hvorfor de ropte slik mot ham.
25Da de hadde bundet ham med remmer, sa Paulus til centurionen som sto der: Er det lovlig for dere å piske en romersk borger uten dom?
26Da centurionen hørte det, gikk han til kommandanten og sa: Pass deg for hva du gjør, for denne mannen er en romersk borger.
27Kommandanten kom da til ham og sa: Fortell meg, er du en romersk borger? Han svarte: Ja.
10Da det oppsto en stor strid, fryktet den øverste kapteinen for at Paulus skulle bli revet i stykker av dem. Han befalte soldatene å gå ned, ta Paulus med makt fra dem og føre ham til festningen.
26Da gikk tempelvakten med tjenestemennene, og førte dem uten vold, for de fryktet folket, for å unngå å bli steinet.
27Og da de hadde ført dem frem, stilte de dem foran rådet, og øverstepresten spurte dem:
8Dette skapte uro blant folket og byens ledere da de hørte dette.
9De tok en garanti fra Jason og de andre, og slapp dem så fri.
29Han ba om å få lys, og løp inn, skalv av frykt og falt ned foran Paulus og Silas.
30Han førte dem ut og sa: «Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?»
40For vi er i fare for å bli anklaget for opprør for det som skjedde i dag, siden det ikke er noen grunn til å rettferdiggjøre denne samlingen.
22Men da tjenestemennene kom og ikke fant dem i fengselet, vendte de tilbake og fortalte det,
16Da vi kom til Roma, overleverte senturionen fangene til sjefen for vakten, men det ble gitt Paulus tillatelse til å bo hos seg selv med en soldat som voktet ham.
17Tre dager senere kalte Paulus sammen lederne for jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Menn og brødre, selv om jeg ikke har gjort noe mot vårt folk eller våre forfedres skikker, ble jeg arrestert i Jerusalem og overlevert til romerne.
18Etter å ha forhørt meg ville de løslate meg, fordi det ikke var grunnlag for dødsstraff mot meg.
7Men kommandanten Lysias kom over oss og tok ham med stor makt ut av våre hender,
6ble de klar over det og flyktet til Lystra og Derbe, byer i Lykaonia, og området rundt.
6Da de ikke fant dem, dro de Jason og noen brødre til byens ledere og ropte: 'Disse som har forstyrret hele verden, har også kommet hit;
16Og han jaget dem vekk fra domstolen.
16Da de hadde hørt alle ordene, ble de redde og så på hverandre, og sa til Baruk: 'Vi må fortelle kongen alle disse ordene.'
21Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket. For alle priste Gud for det som hadde skjedd.
31Soldatene tok Paulus som befalt og førte ham om natten til Antipatris.
14Og hvis dette blir kjent for landshøvdingen, skal vi overtale ham, så dere er trygge.
15om hvem øversteprestene og de eldste blant jødene informerte meg i Jerusalem, og ønsket å få en dom mot ham.
19Den øverste kapteinen tok ham i hånden, førte ham til side og spurte i all hemmelighet: Hva er det du har å fortelle meg?
27Denne mannen ble tatt av jødene, og de ville ha drept ham. Jeg kom med en hær og reddet ham, da jeg forsto at han var romer.
28Da jeg ønsket å forstå hva de anklaget ham for, førte jeg ham frem for rådet.
30Da Paulus hadde sagt dette, reiste kongen seg, sammen med stattholderen, Bernice, og de som satt med dem.
12Da Gallio var landshøvding i Akaia, gjorde jødene sammensvergelse mot Paulus og førte ham for domstolen.
28Da de hørte dette, ble de rasende og ropte: Stor er Artemis, efesernes gudinnes.
18Med dette med nød og neppe hindret de folk fra å ofre til dem.
11Mens de var på vei, kom noen av vaktene til byen og fortalte til overprestene alt som hadde hendt.