Jesaia 57:11
Og for hvem har du vært redd eller fryktet, siden du har løyet, og ikke husket meg, heller ikke lagt det på ditt hjerte? Har ikke jeg vært stille i lange tider, og du fryktet meg ikke?
Og for hvem har du vært redd eller fryktet, siden du har løyet, og ikke husket meg, heller ikke lagt det på ditt hjerte? Har ikke jeg vært stille i lange tider, og du fryktet meg ikke?
Hvem var det du fryktet og gruet for, siden du løy og ikke husket meg, ikke tok det til hjertet? Har jeg ikke lenge tiet stille, og derfor frykter du meg ikke?
Hvem var det du gruet for og fryktet, siden du løy? Meg kom du ikke i hu, du la meg ikke på hjertet. Var det fordi jeg tidde og holdt meg tilbake så lenge at du ikke frykter meg?
Hvem var det du gruet for og fryktet, siden du løy? Meg husket du ikke og la det ikke på hjertet. Var det fordi jeg tidde, og det lenge, at du ikke fryktet meg?
Hvem fryktet du, så du ble redd og handlet falskt, og glemte meg? Har jeg ikke vært stille, ja, fra gammelt av, at du ikke fryktet meg?
Og for hvem har du vært redd og fryktet, at du har løyet og ikke husket meg, og ikke lagt det på ditt hjerte? Har ikke jeg holdt stillhet, selv fra gammelt av, og du fryktet meg ikke?
Og hvem har du vært redd for eller fryktet, så du har løyet og ikke husket meg, eller lagt det på hjertet? Har jeg ikke vært stille fra gammelt av, og du frykter meg ikke?
For hvem var du så bekymret og redd at du begynte å lyve, og ikke husket meg, eller tok det til ditt hjerte? Var det ikke fordi jeg holdt meg taus, og fra gammel tid, at du ikke fryktet meg?
Hvem fryktet du og reddet deg for, så du kunne lyve og ikke huske meg, og ikke tenke på meg? Var det ikke fordi jeg lenge hadde tiet, at du ikke fryktet meg?
Hvem har du fryktet og vært redd for, siden du har løyet og ikke husket meg eller lagt det til ditt hjerte? Har jeg ikke lenge vært taus, og du fryktet meg ikke?
Mot hvem har du vært redd eller fryktet, så mye at du har løgnet og glemt meg, og ikke tatt det til ditt hjerte? Har jeg ikke vært stille fra eldgamle tider, slik at du ikke frykter meg?
Hvem har du fryktet og vært redd for, siden du har løyet og ikke husket meg eller lagt det til ditt hjerte? Har jeg ikke lenge vært taus, og du fryktet meg ikke?
Hvem fryktet og red du for, siden du ble falsk, men meg husket du ikke, la det ikke på hjertet? Har ikke jeg vært stille lenge, så du ikke fryktet meg?
Whom did you dread and fear, that you have been untruthful, and have not remembered me or taken it to heart? Is it not because I have long been silent that you do not fear me?
Hos hvem er du redd og frykter, siden du er blitt en løgner og ikke har husket meg, ei heller lagt på hjertet? Er det ikke fordi jeg har vært taus og lenge ventet at du ikke frykter meg?
Og for hvem er du bekymret og frygtede du, at du vilde lyve, og kom ikke mig ihu, (og) lagde det ikke paa dit Hjerte? mon (det) ikke (skeer, fordi) jeg tier, og (det) fra fordum (Tid) af, men skulde du ikke frygte mig?
And of whom have you been afraid or feared, that you have lied, and have not remembered me, nor laid it to your heart? Have I not held my peace even of old, and you do not fear me?
And of whom hast thou been afraid or feared, that thou hast lied, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of old, and thou fearest me not?
Hvem har du vært redd for og fryktet slik at du løy og ikke husket meg, og ikke tok det til hjertet? Har jeg ikke tidvis forholdt meg taus, og du frykter meg ikke?
Hvem har du vært redd for og fryktet, siden du lyver og ikke husker meg? Du har ikke tenkt på det i ditt hjerte. Har ikke jeg vært stille, endog fra gamle dager, og du fryktet meg ikke?
Og for hvem var du redd og fryktet, at du løy, og ikke husket meg, og ikke la det til ditt hjerte? Har jeg ikke vært stille lenge, og du fryktet meg ikke?
Og hvem fryktet du, så du var falsk, og ikke husket meg eller tenkte på det? Har jeg ikke vært stille, holdt meg skjult, og derfor fryktet du meg ikke?
And of whom hast thou been afraid{H1672} and in fear,{H3372} that thou liest,{H3576} and hast not remembered{H2142} me, nor laid{H7760} it to thy heart?{H3820} have not I held my peace{H2814} even of long time,{H5769} and thou fearest{H3372} me not?
And of whom hast thou been afraid{H1672}{(H8804)} or feared{H3372}{(H8799)}, that thou hast lied{H3576}{(H8762)}, and hast not remembered{H2142}{(H8804)} me, nor laid{H7760}{(H8804)} it to thy heart{H3820}? have not I held my peace{H2814}{(H8688)} even of old{H5769}, and thou fearest{H3372}{(H8799)} me not?
For when wilt thou be aba?shed or feare, seinge thou hast broken thy promyse, & remembrest not me, nether hast me in thine hert? Thinkest thou, that I also will holde my peace (as afore tyme) yt thou fearest me not?
And whome diddest thou reuerence or feare, seeing thou hast lyed vnto me, and hast not remembred me, neither set thy minde thereon? is it not because I holde my peace, & that of long time? therefore thou fearest not me.
For whom wylt thou be abashed or feare, seing thou hast broken thy promise, and remembrest not me, neither hast me in thyne heart? Thinkest thou that I also wyll holde my peace as aforetime, that thou fearest me not?
And of whom hast thou been afraid or feared, that thou hast lied, and hast not remembered me, nor laid [it] to thy heart? have not I held my peace even of old, and thou fearest me not?
Of whom have you been afraid and in fear, that you lie, and have not remembered me, nor laid it to your heart? Haven't I held my peace even of long time, and you don't fear me?
And of whom hast thou been afraid, and fearest, That thou liest, and Me hast not remembered? Thou hast not laid `it' to thy heart, Am not I silent, even from of old? And Me thou fearest not?
And of whom hast thou been afraid and in fear, that thou liest, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of long time, and thou fearest me not?
And of whom hast thou been afraid and in fear, that thou liest, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of long time, and thou fearest me not?
And of whom were you in fear, so that you were false, and did not keep me in mind, or give thought to it? Have I not been quiet, keeping myself secret, and so you were not in fear of me?
"Of whom have you been afraid and in fear, that you lie, and have not remembered me, nor laid it to your heart? Haven't I held my peace even of long time, and you don't fear me?
Whom are you worried about? Whom do you fear, that you would act so deceitfully and not remember me or think about me? Because I have been silent for so long, you are not afraid of me.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12 Jeg, ja, jeg er den som trøster deg: hvem er du som frykter mennesker som skal dø, og menneskesønnen som skal bli som gress?
13 Og glemmer Herren din skaper, som har spent ut himlene, og lagt jordens grunnvoller; og har fryktet hver dag for undertrykkerens vrede, som om han var klar til å ødelegge? Og hvor er undertrykkerens vrede?
10 Du er sliten av det lange veien, men sa ikke, 'Det er ingen håp'; du fant livskraften din ved hånden: derfor var du ikke sorgfull.
5 Men nå har det rammet deg, og du har mistet motet; det berører deg, og du er blitt urolig.
6 Er ikke dette din frykt, din tillit, ditt håp, og rettskaffenheten i dine veier?
8 Frykt ikke, vær ikke redd. Har jeg ikke fra gammelt av fortalt deg, og gjort det kjent? Dere er mine vitner. Er det noen Gud ved siden av meg? Nei, jeg kjenner ingen.
7 Og du sa: Jeg skal være en herskerinne for alltid; så du tenkte ikke på disse tingene i ditt hjerte, og du husket ikke hvor det til slutt ville føre.
12 Jeg vil erklære din rettferdighet og dine gjerninger, for de skal ikke gagne deg.
57 Du nærmet deg den dagen jeg ropte på deg: Du sa, Frykt ikke.
21 Dette har du gjort, og jeg tidde; du trodde jeg var som deg selv. Men jeg vil irettesette deg og stille det fram for dine øyne.
22 Tenk på dette, dere som glemmer Gud, ellers river jeg dere i stykker, og det er ingen som redder.
22 Frykter dere ikke meg? sier Herren: Vil dere ikke skjelve for mitt ansikt, han som har satt sanden som grense for havet, ved en evig forskrift, så det ikke kan overskride den: og selv om bølgene bretter seg opp, kan de ikke seire; selv om de brøler, kan de ikke overskride?
4 Du kaster fra deg frykt og holder tilbake bønn for Gud.
7 Du alene er fryktinngytende; hvem kan stå foran deg når du er vred?
7 Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, folket i hvis hjerte min lov er; frykt ikke menneskers forakt, og bli ikke redde for deres spott.
21 Trekk din hånd langt fra meg, og la ikke din ærefrykt gjøre meg redd.
11 Vil ikke hans majestet skremme dere, og hans ærefrykt falle over dere?
27 Hvorfor sier du, Jakob, og hvorfor taler du, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett er forbigått av min Gud?
23 Hvem er det du har spottet og hånet? Og mot hvem har du løftet din stemme og dine øyne høyt opp? Det er mot Israels Hellige.
21 Har dere ikke visst det? Har dere ikke hørt? Har det ikke blitt fortalt dere fra begynnelsen? Har dere ikke forstått fra jordens grunnvoller?
6 Når jeg husker, blir jeg redd, og skjelving griper min kropp.
22 Men du har ikke påkalt meg, Jakob; men du er blitt trett av meg, Israel.
20 Hvorfor glemmer du oss for alltid, og forlater oss så lenge?
10 For du har stolt på din ondskap; du har sagt: Ingen ser meg. Din visdom og din kunnskap har ført deg vill; og du har sagt i ditt hjerte: Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.
10 Hvem blant dere frykter Herren, som adlyder hans tjeners røst, men som vandrer i mørke og ikke har lys? La ham stole på Herrens navn og støtte seg til sin Gud.
5 Der ble de grepet av frykt der det ikke var noe å frykte; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg. Du har kastet dem i skam, fordi Gud har forkastet dem.
7 Se, min frykt skal ikke gjøre deg redd, og min hånd skal ikke hvile tungt over deg.
8 Sannelig, du har talt i min hørsel, og jeg har hørt ordene dine si,
17 Alt dette har kommet over oss, men vi har ikke glemt deg; vi har heller ikke handlet falskt i din pakt.
25 Dette er din lodd, det som er tildelt deg av meg, sier Herren; fordi du har glemt meg, og stol på løgn.
3 Skal dine løgner få folk til å tie? Og når du spotter, skal ingen gjøre deg skamfull?
13 Dere har vært sterke i ord mot meg, sier Herren. Likevel sier dere: Hva har vi talt mot deg?
21 Nå er dere ingenting; dere ser min nedgang og blir redde.
15 For da skal du kunne løfte ditt ansikt uten skam; ja, du skal stå fast, og ikke frykte:
10 Ingen er så fryktløs at de våger å hisse ham opp. Hvem kan da stå imot meg?
26 Har du ikke hørt at dette er langt tilbake i tid, hvordan jeg har gjort det? Fra fordoms tid har jeg formet det, og nå har jeg brakt det til å skje, at du skal legge befestede byer øde til ruinhauger.
17 Du har ført min sjel langt bort fra fred; jeg har glemt hva godt var.
8 Ja, du hørte ikke; ja, du visste ikke; ja, fra den tid dine ører ikke var åpnet: for jeg visste at du ville handle veldig svikefullt, og du ble kalt en overtreder fra mors liv.
5 Frykt og skjelving har kommet over meg, og gru har overveldet meg.
21 Jeg talte til deg i din fremgangstid, men du sa 'Jeg vil ikke høre'. Dette har vært din måte fra din ungdom, at du ikke har lystret min røst.
11 Hvem kjenner din vredes styrke? Slik er din vrede som frykten du vekker.
19 Din egen ondskap skal straffe deg, og dine frafall skal irettesette deg: Vit derfor og se at det er en ond ting og bittert at du har forlatt Herren din Gud, og at min frykt ikke er i deg, sier Herren, hærskarenes Gud.
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt og regner meg som din fiende?
35 Da ville jeg snakke og ikke frykte ham; men slik er det ikke med meg.
27 Hvis jeg ikke hadde fryktet fiendens hån, skulle ikke deres motstandere si: Vår hånd har vært høy, og Herren har ikke gjort alt dette.
7 Har dere ikke sett et fåfengt syn, og har dere ikke talt en løgnaktig spådom når dere sier: 'Herren sier', skjønt jeg ikke har talt?
11 Vær ikke redd for Babels konge, som dere frykter; vær ikke redd for ham, sier Herren. For jeg er med dere for å frelse dere og redde dere fra hans hånd.
7 Men dere har ikke lyttet til meg, sier Herren, for å tirre meg til vrede med deres henders verk, til skade for dere selv.
28 Er jeg redd for alle mine lidelser, jeg vet at du ikke vil holde meg uskyldig.
7 Jeg sa, Sannelig, du vil frykte meg, du vil ta imot undervisning; da skulle deres bosted ikke blitt utryddet, uansett hvordan jeg har straffet dem: men de fordervet alle sine gjerninger tidlig.