Jona 1:11
Så spurte de ham: «Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille? For havet stormet stadig sterkere.»
Så spurte de ham: «Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille? For havet stormet stadig sterkere.»
De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille for oss? For havet ble stadig mer opprørt.
De spurte ham: 'Hva skal vi gjøre med deg for at sjøen skal bli stille?' For havet stormet stadig verre.
Så spurte de ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet raste og var voldsomt.
Da sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille igjen? For havet raste.
De spurte ham videre: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli rolig for oss? For havet ble stadig mer stormfullt.
De spurte ham: "Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss?" For havet ble stadig mer urolig.
De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg for at havet skal bli rolig for oss? For havet var stormfullt og bølgende.
De spurte deretter: «Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal stille seg? For havet raste med voldsom kraft.»
De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg for at havet skal bli rolig for oss? For havet var stormfullt og bølgende.
De spurte ham: «Hva skal vi gjøre med deg så havet blir rolig igjen?» For havet ble bare mer og mer opprørt.
Then they said to him, "What should we do to you so that the sea will calm down for us?" For the sea was growing more and more tempestuous.
De sa til ham: 'Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli rolig for oss?' For havet ble mer og mer urolig.
Fremdeles sagde de til ham: Hvad skulle vi gjøre dig, at Havet kan stilles for os? thi Havet foer frem og stormede.
Then they said to him, What shall we do to you, that the sea may be calm for us? for the sea was rough, and was tempestuous.
Then said they unto him, What shall we do unto thee, that the sea may be calm unto us? for the sea wrought, and was tempestuous.
Så sa de til ham: "Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss?" For havet ble stadig mer stormfullt.
De spurte ham: «Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss?» for havet ble stadig mer urolig.
Så sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss? For havet ble mer og mer stormfullt.
De sa til ham, Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli rolig for oss? For havet ble stadig mer opprørt.
Then said{H559} they unto him, What shall we do{H6213} unto thee, that the sea{H3220} may be calm{H8367} unto us? for the sea{H3220} grew{H1980} more and more tempestuous.{H5590}
Then said{H559}{(H8799)} they unto him, What shall we do{H6213}{(H8799)} unto thee, that the sea{H3220} may be calm{H8367}{(H8799)} unto us? for the sea{H3220} wrought{H1980}{(H8802)}, and was tempestuous{H5590}{(H8802)}.
Then they sayd vn to hym what shall we doo vnto the that the se maye cease fro trowblinge vs? For the se wrought and was trowblous.
and sayde morouer vnto him: What shall we do vnto the, that the see maye ceasse from troublinge vs? (for the see wrought and was troublous)
Then saide they vnto him, What shall we doe vnto thee, that the sea may be calme vnto vs? (for the sea wrought and was troublous)
And they saide vnto him: What shal we do vnto thee, that the sea may be calme vnto vs? For the sea wrought and was troublous.
¶ Then said they unto him, What shall we do unto thee, that the sea may be calm unto us? for the sea wrought, and was tempestuous.
Then said they to him, "What shall we do to you, that the sea may be calm to us?" For the sea grew more and more tempestuous.
And they say unto him, `What do we do to thee that the sea may cease from us, for the sea is more and more tempestuous?'
Then said they unto him, What shall we do unto thee, that the sea may be calm unto us? for the sea grew more and more tempestuous.
Then said they unto him, What shall we do unto thee, that the sea may be calm unto us? for the sea grew more and more tempestuous.
And they said to him, What are we to do to you so that the sea may become calm for us? For the sea was getting rougher and rougher.
Then they said to him, "What shall we do to you, that the sea may be calm to us?" For the sea grew more and more stormy.
Because the storm was growing worse and worse, they said to him,“What should we do to you so that the sea will calm down for us?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12 Han svarte: «Ta meg og kast meg i havet, så vil det bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen er over dere.»
13 Likevel rodde mennene hardt for å få skipet til land, men de klarte det ikke, for havet stormet stadig sterkere mot dem.
14 Da ropte de til Herren og sa: «Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under for denne mannens liv, og krev ikke uskyldig blod av oss, for du, Herre, har handlet som du ville.»
15 Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
16 Da ble mennene fylt med stor frykt for Herren, de ofret et slaktoffer til Herren og avla løfter.
3 Men Jonas gjorde seg klar for å flykte til Tarsis bort fra Herrens nærhet, og dro ned til Jaffa. Der fant han et skip som skulle til Tarsis, betalte billetten og gikk ombord for å reise med dem til Tarsis, vekk fra Herrens nærhet.
4 Da sendte Herren en sterk vind over havet, og det ble en mektig storm på havet, slik at skipet var nær ved å bryte sammen.
5 Sjøfolkene ble redde og ropte hver på sin gud, og de kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jonas hadde gått ned i skipet og lå nå i dyp søvn.
6 Skipsføreren kom ned til ham og ropte: «Hva er det med deg, sovende mann? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss så vi ikke går under.»
7 Så sa de til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd for å finne ut hvem som er årsaken til denne ulykken.» De kastet lodd, og loddet falt på Jonas.
8 Da spurte de ham: «Fortell oss hvorfor denne ulykken er over oss! Hva er yrket ditt, og hvor kommer du fra? Hvilket land og folk tilhører du?»
9 Han svarte dem: «Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre land.»
10 Da ble mennene svært redde og spurte ham: «Hvorfor har du gjort dette?» For de visste at han flyktet fra Herrens nærhet, fordi han hadde sagt det til dem.
24 Og se, det ble en voldsom storm på sjøen, slik at båten var dekket av bølgene, men han sov.
25 Da kom disiplene til ham, vekket ham og sa: Herre, frels oss! Vi går under!
26 Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble helt stille.
27 Mennene undret seg og sa: Hva slags mann er dette, at til og med vinden og sjøen adlyder ham.
23 Men mens de seilte, falt han i søvn; og en storm kastet seg over innsjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.
24 Og de kom til ham, vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Da sto han opp og truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble stille.
25 Så sa han til dem: Hvor er deres tro? Og de ble redde og undret seg, og sa til hverandre: Hva slags mann er dette! For selv vinden og vannet befaler han, og de adlyder ham.
37 Og en voldsom storm oppsto, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38 Han selv lå akter i båten og sov på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39 Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: Stillhet, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikkstille.
40 Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere enda ikke tro?
41 Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han, siden til og med vinden og sjøen lyder ham?
28 Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av deres trengsler.
29 Han gjorde stormen stille, så bølgene ble rolige.
30 Da var de glade fordi det ble stille, og han førte dem til den havn de ønsket.
18 Og det gikk en kraftig vind, slik at havet begynte å bli urolig.
19 Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tredve stadier, så de Jesus gå på sjøen nærme seg båten; og de ble redde.
39 Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand som de ønsket å sette skipet på hvis det var mulig.
40 De tok opp ankrene og lot seg drive videre mot sjøen, løsnet rorene, heiste forseilet mot vinden og styrte mot stranden.
41 De traff et sted hvor to hav møttes og grunnstøtte skipet; forstavnen satt fast og ble urørlig, mens akterenden brøt opp av bølgenes kraft.
25 For han taler, og han reiser opp stormvinden som løfter bølgene.
26 De stiger opp til himmelen, de synker ned til dypet; deres sjel smelter av angst.
32 Og da de kom inn i båten, løyet vinden.
17 Etter at de hadde fått den opp, brukte de tau for å binde skipet, og i frykt for å drive på grunn i syrter, slapp de seilet og lot skipet drive.
18 Vi ble kraftig kastet rundt av stormen, og dagen etter lettet de skipet.
13 Da vinden fra sør blåste mildt, trodde de at de hadde oppnådd sitt mål, og satte ut fra Kreta.
14 Men kort tid etter kom en voldsom stormvind kalt Euraquilo.
15 Da skipet ble fanget av vinden og ikke kunne holde opp mot den, lot vi det drive.
24 Men båten var nå midt ute på sjøen, kastet hit og dit av bølgene, for vinden var imot.
29 I frykt for å gå på skjær kastet de fire ankere fra bakenden og håpet på dagslys.
30 Mens mannskapet ønsket å flykte fra skipet, senket de livbåten ned i sjøen under dekke av å kaste ankere fra forenden.
26 Og da disiplene så ham gå på sjøen, ble de skremt og sa: Det er et spøkelse. Og de ropte i frykt.
30 Men da han så vinden blåse hardt, ble han redd, og begynte å synke, han ropte og sa: Herre, redd meg.
10 Du blåste med din vind, havet dekket dem; de sank som bly i de mektige vannene.
51 Han steg opp i båten til dem, og vinden stilnet. De ble helt overveldet og forundret.
9 Du hersker over havets opprør; når bølgene reiser seg, stiller du dem.
7 Du som stilner havets brøl, bølgenes larm og folkenes opprør.