Jona 1:10
Da ble mennene svært redde og spurte ham: «Hvorfor har du gjort dette?» For de visste at han flyktet fra Herrens nærhet, fordi han hadde sagt det til dem.
Da ble mennene svært redde og spurte ham: «Hvorfor har du gjort dette?» For de visste at han flyktet fra Herrens nærhet, fordi han hadde sagt det til dem.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet bort fra Herren; det hadde han fortalt dem.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hva er det du har gjort! For mennene visste at han var på flukt fra Herren, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hva er det du har gjort! For mennene visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: 'Hva har du gjort?' For mennene visste at han flyktet fra Herrens åsyn, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene meget redde, og de sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens åsyn, for han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene meget redde og sa til ham: Hva har du gjort? For de visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde fortalt dem.
Da ble mennene enda mer redde, og de sa til ham: Hva har du gjort? For de visste at han flyktet fra Herrens nærvær, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: "Hva er det du har gjort?" For de visste at han flyktet bort fra Herrens nærvær, siden han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærvær, fordi han hadde fortalt dem det.
Ved dette ble mannenene svært redde og sa til ham: «Hvorfor har du gjort dette?» For de hadde forstått at han hadde flyktet fra Herrens nærvær, slik han selv hadde fortalt dem.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærvær, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: «Hva er det du har gjort!» De visste at han var på flukt fra Herrens nærhet, for han hadde fortalt dem det.
Then the men were terrified, and they said to him, "What have you done?" For they knew he was fleeing from the presence of the Lord, because he had told them so.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: 'Hva er det du har gjort?' For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærhet, da han hadde fortalt dem det.
Da frygtede Mændene sig ganske meget, og de sagde til ham: Hvorfor gjorde du det? thi Mændene vidste, at han flyede fra Herrens Ansigt, thi han havde kundgjort dem (det).
Then the men were exceedingly afraid, and said to him, Why have you done this? For the men knew that he fled from the presence of the LORD, because he had told them.
Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, Why hast thou done this? For the men knew that he fled from the presence of the LORD, because he had told them.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: "Hva er det du har gjort?" For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærvær, siden han hadde fortalt dem det.
Mennene ble svært redde og sa til ham: «Hva er det du har gjort!» for de visste at han flyktet fra Herrens ansikt, siden han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hva er det du har gjort? For mennene visste at han flyktet bort fra Herrens åsyn, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene fylt av stor frykt og sa til ham, Hva er det du har gjort? For mennene visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde sagt det til dem.
Then were the men{H582} exceedingly{H1419} afraid,{H3372} and said{H559} unto him, What is this that thou hast done?{H6213} For the men{H582} knew{H3045} that he was fleeing{H1272} from the presence{H6440} of Jehovah,{H3068} because he had told{H5046} them.
Then were the men{H582} exceedingly{H1419}{H3374} afraid{H3372}{(H8799)}, and said{H559}{(H8799)} unto him, Why hast thou done{H6213}{(H8804)} this? For the men{H582} knew{H3045}{(H8804)} that he fled{H1272}{(H8802)} from the presence{H6440} of the LORD{H3068}, because he had told{H5046}{(H8689)} them.
Then were the men exceadingly afrayd and sayd vn to him why diddest thou so? For they knew that he was fled from the presens of the LORde because he had told them.
Then were ye men exceadingly afrayed, & sayde vnto him: why didest thou so? (for they knewe, that he was fled from the presence of the LORDE, because he had tolde them)
Then were the men exceedingly afrayde, and said vnto him, Why hast thou done this? (for the men knewe, that he fled from the presence of the Lorde, because he had tolde them)
Then were the men exceedingly afraide, & saide vnto him: Why hast thou done this? (for the men knewe that he fled from the presence of the Lorde, because he had tolde them.)
Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, Why hast thou done this? For the men knew that he fled from the presence of the LORD, because he had told them.
Then were the men exceedingly afraid, and said to him, "What is this that you have done?" For the men knew that he was fleeing from the presence of Yahweh, because he had told them.
And the men fear a great fear, and say unto him, `What `is' this thou hast done!' for the men have known that from the face of Jehovah he is fleeing, for he hath told them.
Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, What is this that thou hast done? For the men knew that he was fleeing from the presence of Jehovah, because he had told them.
Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, What is this that thou hast done? For the men knew that he was fleeing from the presence of Jehovah, because he had told them.
And the men were in great fear, and they said to him, What is this you have done? For the men had knowledge of his flight from the Lord because he had not kept it from them.
Then were the men exceedingly afraid, and said to him, "What is this that you have done?" For the men knew that he was fleeing from the presence of Yahweh, because he had told them.
Hearing this, the men became even more afraid and said to him,“What have you done?”(The men said this because they knew that he was trying to escape from the LORD, because he had previously told them.)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3 Men Jonas gjorde seg klar for å flykte til Tarsis bort fra Herrens nærhet, og dro ned til Jaffa. Der fant han et skip som skulle til Tarsis, betalte billetten og gikk ombord for å reise med dem til Tarsis, vekk fra Herrens nærhet.
4 Da sendte Herren en sterk vind over havet, og det ble en mektig storm på havet, slik at skipet var nær ved å bryte sammen.
5 Sjøfolkene ble redde og ropte hver på sin gud, og de kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jonas hadde gått ned i skipet og lå nå i dyp søvn.
6 Skipsføreren kom ned til ham og ropte: «Hva er det med deg, sovende mann? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss så vi ikke går under.»
7 Så sa de til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd for å finne ut hvem som er årsaken til denne ulykken.» De kastet lodd, og loddet falt på Jonas.
8 Da spurte de ham: «Fortell oss hvorfor denne ulykken er over oss! Hva er yrket ditt, og hvor kommer du fra? Hvilket land og folk tilhører du?»
9 Han svarte dem: «Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre land.»
11 Så spurte de ham: «Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille? For havet stormet stadig sterkere.»
12 Han svarte: «Ta meg og kast meg i havet, så vil det bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen er over dere.»
13 Likevel rodde mennene hardt for å få skipet til land, men de klarte det ikke, for havet stormet stadig sterkere mot dem.
14 Da ropte de til Herren og sa: «Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under for denne mannens liv, og krev ikke uskyldig blod av oss, for du, Herre, har handlet som du ville.»
15 Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
16 Da ble mennene fylt med stor frykt for Herren, de ofret et slaktoffer til Herren og avla løfter.
17 Herren hadde nå sørget for en stor fisk til å sluke Jonas. Jonas var i fiskens buk i tre dager og tre netter.
40 Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere enda ikke tro?
41 Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han, siden til og med vinden og sjøen lyder ham?
8 Abimelek sto opp tidlig neste morgen, kalte sammen alle tjenerne sine og fortalte dem alt dette. Da ble mennene svært redde.
14 Han svarte: Hvem har satt deg til prins og dommer over oss? Har du tenkt å drepe meg, slik du drepte egypteren? Moses ble redd og sa: Dette er blitt kjent.
10 Abimelek spurte Abraham: «Hva fikk deg til å gjøre dette?»
11 Abraham svarte: «Jeg tenkte at det sikkert ikke er gudsfrykt på dette stedet, og at de vil drepe meg for min kones skyld.
26 Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble helt stille.
27 Mennene undret seg og sa: Hva slags mann er dette, at til og med vinden og sjøen adlyder ham.
19 Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tredve stadier, så de Jesus gå på sjøen nærme seg båten; og de ble redde.
20 Men han sa til dem: «Det er meg, vær ikke redde.»
26 Og da disiplene så ham gå på sjøen, ble de skremt og sa: Det er et spøkelse. Og de ropte i frykt.
20 Den blant faraos tjenere som fryktet Herrens ord, førte sine tjenere og sin buskap inn i husene.
9 Og hun sa til mennene: 'Jeg vet at Herren har gitt dere landet, og at frykten for dere har falt over oss, og at alle landets innbyggere mister motet på grunn av dere.'
6 For han visste ikke hva han skulle si, for de var meget redde.
10 Han svarte: "Jeg hørte din stemme i hagen, og jeg ble redd fordi jeg var naken. Derfor gjemte jeg meg."
24 Da alle Israels menn så mannen, flyktet de for ham og ble meget redde.
7 Og de sa til ham: Hvorfor sier min herre disse ordene? Gud forby at dine tjenere skulle gjøre noe slikt.
15 De sa: Mennesker, hvorfor gjør dere dette? Vi er også mennesker med samme følelser som dere, og vi forkynner at dere skal vende dere fra disse tomme ting til den levende Gud, som skapte himmelen, jorden, havet og alt som er i dem.
28 Han sa til brødrene sine: Mine penger er blitt tilbakebetalt; ja, det ligger i sekken min. Da mistet de motet og kvapp av redsel og sa til hverandre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss?
17 Han ble fylt av ærefrykt og sa: Hvor fryktinngytende er ikke dette stedet! Dette er ingen annen enn Guds hus, og dette er himmelens port.
10 Du blåste med din vind, havet dekket dem; de sank som bly i de mektige vannene.
30 Men da han så vinden blåse hardt, ble han redd, og begynte å synke, han ropte og sa: Herre, redd meg.
21 Og så fryktinngytende var synet at Moses sa: Jeg er helt forferdet og skjelver.)
29 I frykt for å gå på skjær kastet de fire ankere fra bakenden og håpet på dagslys.
30 Mens mannskapet ønsket å flykte fra skipet, senket de livbåten ned i sjøen under dekke av å kaste ankere fra forenden.
17 Da de hadde ført dem utenfor, sa englene, "Flykt for livet ditt, se deg ikke tilbake, og stopp ikke noe sted på Sletten. Flykt til fjellene for at du ikke skal bli revet bort."
5 Da det ble rapportert til Egypts konge at folket hadde flyktet, forandret både faraos og hans tjeneres hjerte seg mot folket, og de sa: «Hvorfor har vi gjort dette og latt Israel gå fra å tjene oss?»
18 På den tredje dagen sa Josef til dem: Dette skal dere gjøre for å få leve, for jeg frykter Gud.
31 Det er en fryktelig ting å falle i den levende Guds hender.
50 For de så ham alle og ble skremt. Men umiddelbart snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg. Vær ikke redde.
17 Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt befalte dem; de lot guttebarna leve.
9 Og alle mennesker skal frykte og forkynne Guds verk; for de skal forstå Hans handlinger med visdom.
24 Og se, det ble en voldsom storm på sjøen, slik at båten var dekket av bølgene, men han sov.