Salmenes bok 77:16
Vannene så deg, Gud, vannene så deg og skalv; dypene ble også urolige.
Vannene så deg, Gud, vannene så deg og skalv; dypene ble også urolige.
Du løste ditt folk ut med din arm, Jakobs og Josefs sønner. Sela.
Med din arm løste du ut ditt folk, Jakobs og Josefs sønner. Sela.
Vannene så deg, Gud, vannene så deg og skalv; også dypene bevet.
Du forløste folket ditt med din sterke hånd, Jakobs og Josefs etterkommere. Sela.
Vannene så deg, Gud; vannene så deg, de ble redde; dypene ble også opprørte.
Vannene fryktet deg, Gud; dypene ble opprørt.
Du løste ditt folk med din arm, Jakobs og Josefs barn. Sela.
Med din sterke arm fridde du ut ditt folk, Jakobs og Josefs barn. Sela.
Vannene så deg, Gud, vannene så deg; de ble redde: dypene ble også uroet.
Vannene så deg, o Gud; de så deg og ble redde, og også dypet ble urolig.
Vannene så deg, Gud, vannene så deg; de ble redde: dypene ble også uroet.
Med din arm har du løst ut ditt folk, Jakobs og Josefs barn. Sela.
With Your mighty arm, You redeemed Your people, the children of Jacob and Joseph. Selah.
Du har med din arm forløst ditt folk, Jakobs og Josefs sønner. Sela.
Du gjenløste dit Folk ved din Arm, Jakobs og Josephs Børn. Sela.
The waters saw thee, O God, the waters saw thee; they were afraid: the depths also were troubled.
Vannene så deg, Gud, vannene så deg; de var redde: også dybdene var urolige.
The waters saw You, O God, the waters saw You; they were afraid; the depths also were troubled.
Vannene så deg, Gud. Vannene så deg, og de vred seg. Dypten rykket også i sammen.
Vannet så Deg, Gud, vannet så Deg og ble redde, også dypene skaket.
Vannet så deg, Gud, vannet så deg og ble redd: Dypene skalv også.
Vannet så deg, Gud; vannet så deg, de skjelvet: ja, dypet var urolig.
Sela. The waters sawe ye (o God) ye waters sawe ye, & were afrayed: ye depthes were moued.
The waters sawe thee, O God: the waters sawe thee, and were afraide: yea, the depths trembled.
The waters sawe thee O God, the waters sawe thee, they feared: yea the depthes of them moued out of their place.
The waters saw thee, O God, the waters saw thee; they were afraid: the depths also were troubled.
The waters saw you, God. The waters saw you, and they writhed. The depths also convulsed.
The waters have seen Thee, O God, The waters have seen Thee, They are afraid -- also depths are troubled.
The waters saw thee, O God; The waters saw thee, they were afraid: The depths also trembled.
The waters saw thee, O God; The waters saw thee, they were afraid: The depths also trembled.
The waters saw you, O God; the waters saw you, they were in fear: even the deep was troubled.
The waters saw you, God. The waters saw you, and they writhed. The depths also convulsed.
The waters saw you, O God, the waters saw you and trembled. Yes, the depths of the sea shook with fear.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7Jeg så Kusjans telt i nød; teltdukene i Midjans land skalv.
8Var HERREN harm på elvene? Var din vrede mot elvene, din harme mot havet, siden du red på dine hester og dine frelsesvogner?
9Din bue ble lagt helt bar, etter de eder som ble gitt stammene – ditt ord. Sela. Du kløv jorden med elver.
10Fjellene så deg og skalv; flommen av vann strømmet forbi. Dypet lot sin røst lyde og løftet sine hender høyt.
17Skyene øste ut vann; himmelen lot sin røst lyde; også dine piler fór ut.
18Din tordens røst var i himmelen; lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.
19Din vei gikk gjennom havet, din sti gjennom de store vann; og dine fotspor var ikke kjent.
7I din store høyhet har du styrtet dem som reiste seg mot deg; du sendte din vrede, og den fortærte dem som halm.
8Med et pust fra dine nesebor samlet vannene seg, flommene sto som en voll, dypene stivnet midt i havet.
11Du kløvde havet for dem, så de gikk gjennom midten av havet på tørr grunn, og forfølgerne deres kastet du i dypet, som en stein i veldige vann.
3Havet så det og flyktet; Jordan ble drevet tilbake.
10Du blåste med din vind, og havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vannmassene.
11Hvem er som du, Herre, blant guder? Hvem er som du – herlig i hellighet, fryktinngytende i lovprisning, du som gjør under?
12Du rakte ut din høyre hånd, så slukte jorden dem.
15Da ble vannets løp synlige, og jordens grunnvoller ble avdekket ved din trussel, Herre, ved stormpusten fra dine nesebor.
16Han sendte fra det høye, tok meg, dro meg opp av mange vann.
3Selv om bølgene bruser og skummer, selv om fjellene skjelver når havet reiser seg. Sela.
7Dyp roper til dyp ved bruset av dine fossefall; alle dine bølger og brenninger har gått over meg.
15Du lot kilden og strømmen bryte fram; du tørket ut mektige elver.
5Dypet dekket dem; de sank til bunns som en stein.
15Du gikk gjennom havet med dine hester, gjennom de veldige vannmassene.
5Hva var det med deg, du hav, siden du flyktet? Og med deg, Jordan, at du ble drevet tilbake?
3Herrens røst er over vannene; herlighetens Gud tordner; Herren er over de store vann.
6Han gjorde havet til tørt land; de gikk gjennom strømmen til fots. Der gledet vi oss i ham.
3Flommene har løftet seg, Herre; flommene har løftet sin røst; flommene løfter sine bølger.
4Herren i det høye er mektigere enn bruset av mange vann, ja, mektigere enn havets veldige bølger.
5Da dødens bølger omsluttet meg, skremte strømmer av ugudelige meg.
6Du dekket den med dypet som med en kledning; vannene sto over fjellene.
7Ved din trussel flyktet de; ved din tordenrøst hastet de bort.
13Du kløvde havet med din kraft; du knuste hodene på sjøuhyrene i vannet.
14Du er Gud som gjør under; du har kunngjort din kraft blant folkene.
15Du har med din arm forløst ditt folk, Jakobs og Josefs sønner. Sela.
16Havets renner kom til syne, jordens grunnvoller ble blottlagt ved Herrens trussel, ved pustens storm fra hans nesebor.
17Han rakte hånden ut fra det høye, grep meg; han dro meg opp av store vannmasser.
10Er det ikke du som tørket ut havet, vannene i det store dyp, som gjorde havets dyp til en vei for de frikjøpte så de kunne gå over?
4Herre, da du drog ut fra Se’ir, da du marsjerte fra Edoms marker, skalv jorden, himlene dryppet, ja, skyene lot vann strømme.
4Da ville vannmassene ha oversvømt oss, strømmen ville ha gått over vår sjel.
5Da ville de veldige vann ha gått over vår sjel.
24de får se HERRENs gjerninger og hans under i dypet.
7I nøden ropte du, og jeg fridde deg ut; jeg svarte deg fra tordenskyens skjul. Jeg prøvde deg ved Meribas vann. Sela.
15Han kløvde klippene i ørkenen og ga dem å drikke som fra de dype vann.
16Han lot bekker strømme ut av berget og fikk vann til å renne ned som elver.
3Da du gjorde fryktinngytende ting vi ikke ventet, steg du ned; fjellene smeltet for ditt ansikt.
11Mørke er det, så du ikke ser, og mengder av vann dekker deg.
3For du kastet meg i dypet, midt i havene, og strømmen omsluttet meg; alle dine brenninger og bølger gikk over meg.
5Vannet omsluttet meg, like til livet; dypet lukket seg om meg; tang viklet seg rundt mitt hode.
7Han samler havets vann som i en haug; han legger dypet i forrådskamre.
7Skjelv, du jord, for Herrens åsyn, for Jakobs Guds åsyn;
11Og vannet dekket deres fiender; ikke én av dem ble igjen.
9Han truet også Rødehavet, og det tørket inn; han ledet dem gjennom dypene som gjennom ørkenen.