Ruts bok 3:14
Hun lå ved føttene hans til morgenen; og hun sto opp før man kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen; og hun sto opp før man kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Så sto hun opp før noen kunne kjenne igjen sin neste, og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen og sto opp før noen kunne kjenne igjen den andre. Han sa: Det må ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgen, men reiste seg før det ble lyst nok til å kjenne hverandre igjen. For han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgen, og reiste seg før noen kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskegulvet.»
Og hun la seg ned ved føttene hans til morgen; og hun sto opp før noen kunne kjenne den ene fra den andre. Og han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen, men sto opp før noen kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært her på treskeplassen."
Så hun ble liggende ved føttene hans til morgenen, men sto opp før folk kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "Ingen må vite at en kvinne har vært på treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen, og da hun sto opp, hadde ingen anledning til å kjenne igjen hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne har kommet inn på treskeplassen.»
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært på treskeplassen."
So she lay at his feet until morning but got up before anyone could recognize another. For he said, 'Let it not be known that a woman came to the threshing floor.'
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før noen kunne kjenne igjen hverandre. Han sa: 'Det må ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.'
Og hun laae ved hans Fødder indtil Morgenen, og stod op, førend En kunde kjende den Anden; og han sagde: Lad ikke vides, at en Qvinde er kommen i Loen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgen og sto opp før noen kunne gjenkjenne den andre. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before anyone could recognize another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Hun sto opp før man kunne kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun lå ved føttene hans til morgenen og sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre, og han sa: 'La det ikke bli kjent at kvinnen har vært på treskeplassen.'
Hun lå ved føttene hans til morgen. Hun sto opp før det var lyst nok til å kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun hvilte ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før det var lyst nok til at man kunne se hverandre. Og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
And she rose vp or euer one coulde knowe another. And he thoughte thus: That no ma knowe now yt there hath come a woman in to the barne,
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose before one could know another: for he sayd, Let no man knowe, that a woman came into the floore.
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose vp before one coulde knowe another. And he sayde: Let no man knowe that there came any woman into the floore.
¶ And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing floor.
And she lieth down at his feet till the morning, and riseth before one doth discern another; and he saith, `Let it not be known that the woman hath come into the floor.'
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she took her rest at his feet till the morning: and she got up before it was light enough for one to see another. And he said, Let it not come to anyone's knowledge that the woman came to the grain-floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, "Let it not be known that the woman came to the threshing floor."
So she slept beside him until morning. She woke up while it was still dark. Boaz thought,“No one must know that a woman visited the threshing floor.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Det er sant at jeg er en løser, men det finnes en løser som står nærmere enn jeg.
13Bli her i natt. I morgen tidlig, hvis han vil gjøre løserens plikt mot deg, så la ham gjøre det. Men hvis han ikke vil gjøre løserens plikt mot deg, skal jeg gjøre løserens plikt mot deg, så sant Herren lever. Ligg her til morgenen.
1Da sa Noomi, svigermoren hennes, til henne: Min datter, skulle jeg ikke søke trygghet for deg, så det kan gå deg vel?
2Og nå er ikke Boas av vår slekt, han som du var sammen med tjenestejentene hans? Se, han rensker bygg i natt på treskeplassen.
3Vask deg derfor, salv deg, ta på deg klærne dine og gå ned til treskeplassen. Men gi deg ikke til kjenne for mannen før han er ferdig med å spise og drikke.
4Når han legger seg, skal du merke deg stedet hvor han legger seg. Gå så inn, avdekk føttene hans og legg deg der; han skal si deg hva du skal gjøre.
5Hun sa til henne: Alt det du sier til meg, vil jeg gjøre.
6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt som svigermoren hennes hadde sagt til henne.
7Da Boas hadde spist og drukket og var i godt humør, gikk han for å legge seg ved enden av kornhaugen. Hun kom stille, avdekket føttene hans og la seg ned.
8Ved midnatt skjedde det at mannen ble forskrekket og snudde seg, og se, en kvinne lå ved føttene hans.
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre derfor kappens flik over din tjenestekvinne, for du er en løser.
10Han sa: Velsignet være du av Herren, min datter! For du har vist større godhet senere enn i begynnelsen, ved at du ikke gikk etter unge menn, enten fattige eller rike.
15Han sa også: Bring kappen du har på deg, og hold den fram. Da hun holdt den fram, målte han opp seks mål bygg og la det i kappen hennes, og hun gikk inn til byen.
16Da hun kom til sin svigermor, sa hun: Hvem er du, min datter? Og hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
17Hun sa: Disse seks mål bygg ga han meg, for han sa til meg: Gå ikke tomhendt til din svigermor.
18Da sa hun: Sitt i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller ut. For mannen får ikke ro før han har gjort saken ferdig i dag.
26Ved daggry kom kvinnen og falt ned ved døren til huset der hennes herre var, og der ble hun liggende til det ble lyst.
27Hennes herre sto opp om morgenen, åpnet dørene til huset og gikk ut for å dra sin vei, og se, der lå hans medhustru ved husets dør, med hendene på terskelen.
28Han sa til henne: Stå opp, så går vi. Men ingen svarte. Da løftet mannen henne opp på eselet, sto opp og dro hjem.
13Da sa hun: Må jeg finne velvilje i dine øyne, herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestepiker.
14Boas sa til henne: Når det er måltid, kom hit og spis av brødet og dypp biten i eddiken. Så satte hun seg ved siden av høstarbeiderne, og han rakte henne ristet korn. Hun spiste, ble mett og hadde til overs.
15Da hun reiste seg for å sanke, befalte Boas de unge mennene: La henne sanke også mellom neket, og skjenn ikke på henne.
16La også med vilje noen håndfuller falle for henne, og la dem ligge, så hun kan sanke dem, og irettesett henne ikke.
17Så sanket hun på åkeren til kvelden, og hun banket ut det hun hadde sanket; det var omkring en efa bygg.
18Hun bar det med seg og gikk inn i byen. Svigermoren hennes så hva hun hadde sanket. Hun tok fram og ga henne det hun hadde satt til side etter at hun var blitt mett.
19Svigermoren sa til henne: Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som la merke til deg! Da fortalte hun svigermoren hos hvem hun hadde arbeidet og sa: Mannen jeg har arbeidet hos i dag, heter Boas.
5Da sa Boas til tjeneren som var satt over høstarbeiderne: Hvem hører denne unge kvinnen til?
6Tjeneren som var satt over høstarbeiderne, svarte: Det er moabittkvinnen som kom tilbake fra landet Moab sammen med Noomi.
7Hun sa: Jeg ber dere, la meg få sanke og samle etter høstarbeiderne blant neket. Så kom hun, og hun har holdt på fra i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt i huset.
8Da sa Boas til Rut: Hører du, min datter? Gå ikke og sanke på en annen åker, gå ikke herfra, men hold deg her tett ved tjenestejentene mine.
8Før de la seg, gikk hun opp til dem på taket.
23Så holdt hun seg tett ved Boas’ tjenestejenter og sanket til slutten av bygg- og hvetehøsten. Og hun bodde hos sin svigermor.
4Hennes svigerfar, den unge kvinnens far, holdt ham igjen, og han ble hos ham i tre dager. De spiste og drakk og overnattet der.
5På den fjerde dagen sto de tidlig opp om morgenen, og han gjorde seg klar til å reise. Men den unge kvinnens far sa til sin svigersønn: Styrk deg med litt brød, så kan dere reise siden.
6De satte seg ned og spiste og drakk sammen, for den unge kvinnens far hadde sagt til mannen: Vær tilfreds, jeg ber deg. Bli her i natt, og la hjertet ditt være glad.
7Da mannen reiste seg for å dra, nødet svigerfaren ham, og han overnattet der igjen.
8På den femte dagen sto han tidlig opp om morgenen for å dra. Da sa den unge kvinnens far: Styrk deg, jeg ber deg. Og de ble til ut på ettermiddagen, og begge spiste.
9Da mannen reiste seg for å dra, han, medhustruen hans og tjeneren hans, sa svigerfaren, den unge kvinnens far, til ham: Se, nå heller dagen mot kveld. Jeg ber dere, bli her i natt. Se, dagen går mot slutten; overnatt her, så kan hjertet ditt være glad. I morgen tidlig kan dere legge ut på veien, så du kan dra hjem.
16Han vendte seg til henne ved veien og sa: Kom, jeg ber deg, la meg gå inn til deg – for han visste ikke at det var svigerdatteren hans. Hun sa: Hva vil du gi meg for at du kan gå inn til meg?
16Den unge kvinnen var meget vakker å se til, en jomfru som ingen mann hadde kjent. Hun gikk ned til kilden, fylte krukken sin og kom opp igjen.
10Da kastet hun seg ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, siden du legger merke til meg, jeg som er en fremmed?
19Så reiste hun seg og gikk sin vei. Hun la fra seg sløret og tok på seg enkeklærne igjen.
16Og hun sa til dem: Dra opp i fjellene, så ikke forfølgerne treffer på dere. Skjul dere der i tre dager, til forfølgerne er kommet tilbake. Deretter kan dere gå deres vei.
21Da sa Rut, moabittkvinnen: Han sa også til meg: Du skal holde deg tett ved de unge mennene mine til de har gjort ferdig hele høsten min.
9Må Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de hevet stemmen og gråt.
5Og da porten skulle stenges ved mørkets frembrudd, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de gikk. Skynd dere å følge etter dem, så tar dere dem igjen.
20Så sto hun opp ved midnatt, tok min sønn fra siden av meg mens din tjenestekvinne sov, la ham i sin favn og la sitt døde barn i min favn.
11Da sa hele folket som var i porten, og de eldste: Vi er vitner. Må Herren gjøre kvinnen som kommer inn i ditt hus som Rakel og Lea, de to som bygde Israels hus. Vis deg mektig i Efrata og bli berømt i Betlehem.
19Kvinnen tok et teppe og bredte det over brønnhullet, og hun strødde malt korn oppå; slik ble saken ikke oppdaget.
35Også den natten fikk de faren sin til å drikke vin. Den yngre reiste seg og lå med ham, og han merket verken da hun la seg eller da hun sto opp.