Apostlenes gjerninger 24:4
Men for at jeg ikke skal oppta mer av tiden din, ber jeg deg, i din velvilje, å høre oss kort.
Men for at jeg ikke skal oppta mer av tiden din, ber jeg deg, i din velvilje, å høre oss kort.
Men for ikke å være mer langtekkelig, ber jeg deg i din velvilje høre noen få ord fra oss.
Men for at jeg ikke skal holde deg lenger, ber jeg deg, i din velvilje, om å høre oss kort.
Men for ikke å oppholde deg lenger, ber jeg deg i din mildhet å høre noen få ord fra oss.
Men for ikke å være for kjedelig for deg, ber jeg deg om å høre oss et øyeblikk med din velvillighet.
For ikke å ta opp mer av tiden din, ber jeg deg om å lytte til vår sak kort og presist, hvis du kan være så vennlig.
Ikke desto mindre, for ikke å ta mer av din tid, ber jeg deg om å høre noen få ord fra oss for din velvilje.
For ikke å holde deg opp lenge, ber jeg om at du i din godhet vil høre på oss kort.
Men, for at jeg ikke skal holde deg for lenge, ber jeg deg om å lytte til oss i din godhet et kort øyeblikk.
For ikke å distrahere deg for mye, ber jeg deg om å høre oss kort med din vennlighet.
Men for ikke å trette deg for mye, ber jeg om at du i din nåde vil lytte til oss kort.
Men for ikke å være til ytterligere bryderi for deg, ber jeg deg om at du, i din nåde, vil høre oss noen ord.
Men for ikke å oppta mer av din tid enn nødvendig, ber jeg vennlig at du, med din velvilje, hører oss i korthet.
Men for ikke å oppta mer av din tid enn nødvendig, ber jeg vennlig at du, med din velvilje, hører oss i korthet.
Men for ikke å oppta mer av din tid, ber jeg om at du vil høre oss kort med din velvilje.
But so as not to take more of your time, I beg you to listen to us briefly in your kindness.
For å ikke oppta deg lenger, ber jeg deg om å høre oss kortfattet med din velvilje.
Men paa det jeg ikke skal opholde dig længe, beder jeg, at du vil formedelst din Mildhed høre os korteligen.
Notwithstanding, that I be not further tedious unto thee, I pray thee that thou wouldest hear us of thy clemency a few words.
Men for å ikke trette deg mer, ber jeg deg høre på oss i din nåde med noen få ord.
However, that I may not be further tedious to you, I beg you to hear us briefly in your kindness.
Notwithstanding, that I be not further tedious unto thee, I pray thee that thou wouldest hear us of thy clemency a few words.
Men for å ikke oppta for mye av din tid, ber jeg deg om å høre noen få ord fra oss.
For ikke å kjede deg unødig, ber jeg deg høre oss kort og med velvilje.
For å ikke kjede deg mer enn nødvendig, ber jeg deg om i din nåde å høre noen få ord fra oss.
For ikke å gjøre deg trett, ber jeg deg vise nåde og høre en kort uttalelse.
Notwithstondinge that I be not tedeous vnto the I praye the that thou woldest heare vs of thy curtesy a feawe wordes.
Notwithstondinge yt I be nomore tedious vnto the, I praye the, that of thy curtesy thou woldest heare vs a few wordes.
But that I be not tedious vnto thee, I pray thee, that thou wouldest heare vs of thy courtesie a fewe wordes.
Notwithstandyng, that I be not tedious vnto thee, I pray thee, that thou wouldest heare vs of thy curtesie a fewe wordes.
Notwithstanding, that I be not further tedious unto thee, I pray thee that thou wouldest hear us of thy clemency a few words.
But, that I don't delay you, I entreat you to bear with us and hear a few words.
and that I may not be further tedious to thee, I pray thee to hear us concisely in thy gentleness;
But, that I be not further tedious unto thee, I entreat thee to hear us of thy clemency a few words.
But, that I be not further tedious unto thee, I entreat thee to hear us of thy clemency a few words.
But, so that I may not make you tired, I make a request to you of your mercy, to give hearing to a short statement.
But, that I don't delay you, I entreat you to bear with us and hear a few words.
But so that I may not delay you any further, I beg you to hear us briefly with your customary graciousness.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Da han ble kalt fram, begynte Tertullus å føre anklage og sa: Siden vi nyter stor fred ved deg, og forbedringer skjer for dette folket ved din omsorg,
3dette erkjenner vi på alle måter og overalt, ærede Feliks, med all takknemlighet.
3særlig fordi du kjenner godt til alle skikker og stridsspørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg høre tålmodig på meg.
19Men noen jøder fra provinsen Asia — de burde ha vært til stede hos deg og lagt fram anklage, dersom de hadde noe mot meg.
20Eller la disse selv si om de fant noe lovbrudd hos meg da jeg sto fram for Rådet,
21annet enn dette ene utropet jeg kom med mens jeg sto blant dem: Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg i dag blir stilt for retten av dere.
22Da Feliks hørte dette, utsatte han saken; han kjente Veien nokså godt og sa: Når kommandanten Lysias kommer ned, skal jeg avgjøre saken deres.
23Han ga også ordre til hundremannen om å holde Paulus i forvaring, men la ham ha en viss frihet, og at ingen av hans egne skulle hindres i å tjene ham eller komme til ham.
24Noen dager senere kom Feliks sammen med sin kone Drusilla, som var jødinne. Han sendte bud på Paulus og hørte ham om troen på Kristus.
25Men da han talte om rettferdighet, selvbeherskelse og den dommen som skal komme, ble Feliks forferdet og svarte: Gå nå! Når jeg får en passende anledning, skal jeg sende bud på deg igjen.
26Samtidig håpet han også at han skulle få penger av Paulus; derfor sendte han ofte bud på ham og samtalte med ham.
27Da to år var gått, fikk Feliks Porcius Festus som etterfølger. Og fordi han ville vinne jødenes gunst, lot Feliks Paulus bli sittende i lenker.
10Da landshøvdingen ga tegn til at han skulle tale, svarte Paulus: Siden jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, forsvarer jeg meg desto mer frimodig.
11Du kan lett finne ut at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg dro opp til Jerusalem for å tilbe.
25Han skrev et brev med dette innhold:
26«Klaudius Lysias til den høyt ærede landshøvding Feliks: Hilsen!»
20Jeg var i villrede om hvordan jeg skulle behandle denne saken, og spurte om han ville reise til Jerusalem og bli dømt der i disse spørsmålene.
21Men da Paulus anket og ba om å bli holdt i varetekt til keiserens avgjørelse, befalte jeg at han skulle holdes inntil jeg kunne sende ham til keiseren.
22Agrippa sa til Festus: Jeg skulle også gjerne høre denne mannen. Han svarte: I morgen skal du få høre ham.
23Dagen etter kom Agrippa og Berenike med stor prakt og gikk inn i audienssalen sammen med militærtribunene og byens fremste menn; på Festus' ordre ble Paulus ført inn.
24Festus sa: Kong Agrippa og alle dere som er til stede sammen med oss, dere ser denne mannen som hele jødefolket har klaget over for meg, både i Jerusalem og her, mens de ropte at han ikke burde få leve lenger.
25Jeg fant imidlertid at han ikke hadde gjort noe som fortjener døden. Men da han selv anket til keiseren, besluttet jeg å sende ham.
26Men jeg har ikke noe sikkert å skrive til min herre om ham. Derfor har jeg ført ham fram for dere, og særlig for deg, kong Agrippa, for at jeg, når forhøret har funnet sted, kan ha noe å skrive.
27For det virker urimelig for meg å sende en fange uten også å gjøre rede for anklagene mot ham.
11Hvis jeg gjør urett og har gjort noe som er dødsverdig, nekter jeg ikke å dø; men er det ikke noe i det disse anklager meg for, har ingen myndighet til å gi meg i deres hånd. Jeg anker til keiseren.
12Da sa Festus, etter å ha rådført seg med rådet: Du har anket til keiseren; til keiseren skal du reise.
13Etter noen dagers forløp kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å hilse på Festus.
14Da de hadde vært der i flere dager, la Festus saken mot Paulus fram for kongen og sa: Det er en mann som Feliks har latt bli sittende som fange.
15Da jeg kom til Jerusalem, la øversteprestene og de eldste blant jødene fram sine anklager mot ham og ba om dom over ham.
16Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi et menneske til undergang før den anklagede har møtt sine anklagere ansikt til ansikt og også har fått anledning til forsvar mot anklagen.
17Da de så hadde kommet sammen her, utsatte jeg ikke saken, men satte meg dagen etter på dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram.
8Mens han forsvarte seg: Verken mot jødenes lov, mot tempelet eller mot keiseren har jeg gjort noe galt.
9Men Festus, som ville vinne jødenes velvilje, svarte Paulus: Er du villig til å reise opp til Jerusalem og få disse sakene avgjort der for meg?
5For vi har funnet at denne mannen er en pest og setter i gang opprør blant alle jødene i hele den kjente verden, og at han er ringlederen for nasareernes sekt.
3De ba om en gunst mot ham: at han skulle sende etter ham til Jerusalem, mens de la en bakholdsfelle for å drepe ham på veien.
4Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart ville reise dit.
18Må Herren la ham finne barmhjertighet hos Herren på den dagen! Og alt det han tjente meg med i Efesos, vet du best.
22Jeg ber dere, søsken, bær over med denne formaningen; jeg har jo skrevet til dere med få ord.
29«Jeg fant at han ble anklaget i spørsmål som gjelder deres lov, men at det ikke var noen anklage som fortjener død eller fengsel.»
30«Da det ble meldt meg at jødene hadde en sammensvergelse mot ham, sendte jeg ham straks til deg, og jeg påla også anklagerne å føre saken mot ham for deg. Lev vel!»
19Men da jødene sa imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
7Men kommandanten Lysias kom til og tok ham med stor makt ut av våre hender,
8og han befalte at hans anklagere skulle komme til deg. Ved å forhøre ham selv kan du finne ut alt dette som vi anklager ham for.
39Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg: La meg få tale til folket.
32Agrippa sa til Festus: Denne mannen kunne ha blitt løslatt dersom han ikke hadde anket til keiseren.
21De sa til ham: «Vi har verken fått brev om deg fra Judea, og heller ikke har noen av brødrene som er kommet, meldt fra eller sagt noe ondt om deg.»
22Men vi ønsker å høre fra deg hva du mener; for når det gjelder denne sekten, vet vi at det blir talt imot den overalt.
35sa han: «Jeg skal gi deg en høring når også anklagerne dine er kommet.» Og han befalte at han skulle holdes i varetekt i Herodes’ palass.
1Brødre og fedre, hør hva jeg nå har å si til mitt forsvar.
29Og nå, Herre, se til deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,