1 Mosebok 44:22
Vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far. Forlater han sin far, dør han.
Vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far. Forlater han sin far, dør han.
Men vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for om han forlater sin far, vil hans far dø.
Vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; forlater han ham, dør han.
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far, for dersom han forlater sin far, vil faren dø.
Vi svarte min herre: ‘Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, vil faren dø.’
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for dersom han forlater sin far, vil hans far dø.
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, vil faren dø.
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate faren sin. Forlater han faren, vil han dø.
Vi svarte deg: 'Gutten kan ikke forlate sin far, for hvis han forlater sin far, vil faren dø.'
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far, for hvis han forlater sin far, vil han dø.
Vi svarte: 'Gutten kan ikke forlate sin far, for om han forlater ham, vil faren dø.'
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far, for hvis han forlater sin far, vil han dø.
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far, for dersom han forlater sin far, vil han dø.
But we said to my lord, 'The boy cannot leave his father. If he leaves, his father will die.'"
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate faren sin; for forlater han faren, vil denne dø.
Da sagde vi til min Herre: Drengen kan ikke forlade sin Fader; dersom han forlod sin Fader, da døer han.
And we said unto my lord, The lad cannot leave his father: for if he should leave his father, his father would die.
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far, for hvis han forlater sin far, vil faren dø.
And we said to my lord, The lad cannot leave his father: for if he should leave his father, his father would die.
And we said unto my lord, The lad cannot leave his father: for if he should leave his father, his father would die.
Vi sa til min herre: 'Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, vil hans far dø.'
Vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far. Hvis han forlater sin far, vil faren dø.
Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, vil hans far dø.
Og vi sa til min herre: Hans far vil ikke la ham dra, for hvis han drar, vil faren dø.
And we answered my LORde that the lad coude not goo from his father for if he shulde leaue his father he were but a deed man.
But we answered my lorde: The lad can not come from his father, yf he shulde come from him, he were but a deed man.
And we answered my lord, The childe can not depart from his father: for if he leaue his father, his father would die.
And we aunswered my Lorde, that the lad could not go from his father, for if he shoulde leaue his father, he were but dead.
And we said unto my lord, The lad cannot leave his father: for [if] he should leave his father, [his father] would die.
We said to my lord, 'The boy can't leave his father: for if he should leave his father, his father would die.'
and we say unto my lord, The youth is not able to leave his father, when he hath left his father, then he hath died;
And we said unto my lord, The lad cannot leave his father: for if he should leave his father, his father would die.
And we said unto my lord, The lad cannot leave his father: for if he should leave his father, his father would die.
And we said to my lord, His father will not let him go; for if he went away his father would come to his death.
We said to my lord, 'The boy can't leave his father: for if he should leave his father, his father would die.'
We said to my lord,‘The boy cannot leave his father. If he leaves his father, his father will die.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Min herre spurte sine tjenere: Har dere en far eller en bror?
20Vi svarte min herre: Vi har en gammel far og en ung sønn, født i hans alderdom. Hans bror er død, og han er den eneste som er igjen for sin mor, og hans far elsker ham.
21Du sa til dine tjenere: Før ham ned til meg, så vil jeg ha mitt øye på ham.
23Du sa til dine tjenere: Dersom deres yngste bror ikke kommer ned sammen med dere, skal dere ikke lenger få se mitt ansikt.
24Da vi kom opp til din tjener, vår far, fortalte vi ham min herres ord.
25Vår far sa: Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.
26Vi sa: Vi kan ikke dra ned. Bare om vår yngste bror er med oss, vil vi dra ned; for vi kan ikke vise oss for mannen uten at vår yngste bror er med oss.
27Da sa din tjener, min far, til oss: Dere vet at min hustru har født meg to sønner.
28Den ene gikk bort fra meg, og jeg sa: Han er visst blitt revet i hjel, og jeg har ikke sett ham til denne dag.
29Tar dere også denne fra mitt ansikt, og ulykken rammer ham, da sender dere mine grå hår med sorg ned i dødsriket.
30Og nå: Når jeg kommer til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss, for hans liv er knyttet til guttens liv,
31så dør han når han ser at gutten ikke er med; og dine tjenere vil føre din tjener, vår fars grå hår, med sorg ned i dødsriket.
32For din tjener gikk i borgen for gutten overfor min far og sa: Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg, skal jeg bære skylden for min far alle mine dager.
33La derfor nå din tjener bli igjen som slave hos min herre i guttens sted, og la gutten dra opp sammen med brødrene sine.
34For hvordan kan jeg dra opp til min far når gutten ikke er med meg? Jeg kan ikke se den ulykken som vil ramme min far.
7De svarte: Mannen spurte oss nøye ut om oss og vår slekt og sa: Lever faren deres ennå? Har dere en bror? Vi svarte ham slik han spurte. Kunne vi vite at han kom til å si: Ta broren deres med ned?
8Da sa Juda til Israel, sin far: Send gutten med meg, så drar vi av sted, og vi skal leve og ikke dø, både vi og du og våre små.
9Jeg går god for ham; du kan kreve ham av min hånd. Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg og stiller ham fram for deg, skal jeg bære skylden mot deg alle mine dager.
36Da sa Jakob, faren deres, til dem: Dere har gjort meg barnløs! Josef er borte, og Simeon er borte, og Benjamin vil dere ta. Alt kommer over meg.
37Da sa Ruben til sin far: Du kan drepe mine to sønner dersom jeg ikke fører ham tilbake til deg. Overgi ham i min hånd, så skal jeg føre ham tilbake til deg.
38Men han sa: Min sønn skal ikke gå ned sammen med dere; hans bror er død, og han alene er igjen. Skulle en ulykke ramme ham på veien dere går, vil dere føre mine grå hår med sorg ned i dødsriket.
32Vi er tolv brødre, sønner av vår far. Den ene er ikke mer, og den yngste er i dag hos vår far i Kanaans land.
33Da sa mannen, landets herre, til oss: Ved dette skal jeg vite at dere er ærlige: La én av brødrene deres bli hos meg, ta med dere mat for sulten i husene deres og gå.
3Juda sa til ham: Mannen advarte oss strengt og sa: Dere får ikke tre fram for meg uten at broren deres er med dere.
4Hvis du lar vår bror bli med oss, drar vi ned og kjøper mat til deg.
5Men hvis du ikke lar ham dra, drar vi ikke ned; for mannen sa til oss: Dere får ikke tre fram for meg uten at broren deres er med dere.
7De svarte ham: Hvorfor taler min herre slike ord? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt.
17Men han sa: Det være langt fra meg å gjøre dette! Mannen som begeret ble funnet hos, han skal være min slave. Dere andre kan dra opp i fred til deres far.
13Vi er tolv brødre, dine tjenere, sønner av én mann i Kanaans land. Den yngste er i dag hos vår far, og én er ikke mer.
20Så skal dere bringe den yngste broren deres til meg; da skal ordene deres bli bekreftet, og dere skal ikke dø. Og slik gjorde de.
14Må Gud, Den Allmektige, la dere finne barmhjertighet hos mannen, så han sender deres andre bror og Benjamin tilbake til dere. Og jeg – som jeg er blitt barnløs, så blir jeg barnløs.
13Fortell min far om all min ære i Egypt og om alt dere har sett, og skynd dere og før min far hit.
5Min far fikk meg til å sverge og sa: Se, jeg er i ferd med å dø. I graven som jeg har gjort i stand for meg i landet Kanaan, der skal du begrave meg. La meg nå få dra opp og begrave min far; så kommer jeg tilbake.
13Men han sa til ham: Min herre vet at barna er små, og at småfeet og storfeet har unger som dier. Driver en dem hardt én dag, dør hele småfeet.
13at dere lar min far og mor, mine brødre og søstre og alle som hører dem til, få leve, og berger vårt liv fra døden.»
16Derfor sendte de bud til Josef og sa: Din far gav dette påbud før han døde: