1 Samuelsbok 20:34
I sinne reiste Jonathan seg fra bordet og ville ikke spise den andre dagen av nymåneden. Han var opprørt over David, fordi hans far hadde vanæret ham.
I sinne reiste Jonathan seg fra bordet og ville ikke spise den andre dagen av nymåneden. Han var opprørt over David, fordi hans far hadde vanæret ham.
Så reiste Jonatan seg fra bordet i brennende vrede, og han spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde vanæret ham.
Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
Jonatan reiste seg fra bordet i raseri og spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde ydmyket ham.
Jonathan reiste seg fra bordet i rasende sinne og spiste ikke den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde ydmyket ham.
Så reiste Jonatan seg fra bordet i sinne og spiste ikke noe måltid den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet over David, fordi faren hans hadde gjort ham skam.
Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne og spiste ikke noe den andre dagen av nymånen. Han var bedrøvet over David fordi hans far hadde vanæret ham.
Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
I sterk vrede reiste Jonathan seg fra bordet og spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var dypt bedrøvet over David, fordi hans far hadde brakt skam over ham.
Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
Jonatan reiste seg fra bordet i stor vrede. Han spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde fornedret ham.
Jonathan got up from the table in fierce anger. He did not eat any food on the second day of the month, because he was grieved at his father’s shameful treatment of David.
Jonathan reiste seg fra bordet i stor vrede og spiste ikke brød den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde ydmyket ham.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no meat the second day of the month: for he was grieved for David, because his father had done him shame.
Jonatan reiste seg fra bordet i stor vrede og spiste ikke mat den andre dagen av måneden. Han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde gjort ham skam.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no food the second day of the month: for he was grieved for David, because his father had done him shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no meat the second day of the month: for he was grieved for David, because his father had done him shame.
Så reiste Jonatan seg fra bordet i voldsom vrede, og spiste ikke mat den andre dagen i måneden; for han sørget over David, fordi hans far hadde handlet skammelig mot ham.
I voldsom vrede forlot Jonathan bordet, og han spiste ikke noe den andre dagen etter nymånen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde behandlet ham så skammelig.
Så reiste Jonatan seg i brennende sinne fra bordet og spiste ikke på den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne, og han spiste ikke noe den andre dagen av nymånen. Han var full av sorg over David, for hans far hadde skjemt ham ut.
and he rose vp from ye table in a wrothfull displeasure, and ate no bred yt same seconde daye of the new Mone: for he was vexed because of Dauid, that his father had done him soch dishonor.
So Ionathan arose from the table in a great anger, and did eate no meate the seconde day of the moneth: for he was sorie for Dauid, and because his father had reuiled him.
And so Ionathan arose from the table in a great anger, and did eate no meate the seconde day of the moneth: for he was sory for Dauid, because his father had done him shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no meat the second day of the month: for he was grieved for David, because his father had done him shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and ate no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
And Jonathan riseth from the table in the heat of anger, and hath not eaten food on the second day of the new moon, for he hath been grieved for David, for his father put him to shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
So Jonathan got up from the table, burning with wrath, and took no part in the feast the second day of the month, being full of grief for David because his father had put shame on him.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and ate no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
Jonathan got up from the table enraged. He did not eat any food on that second day of the new moon, for he was upset that his father had humiliated David.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Så gjemte David seg ute på marken. Da det ble nymåne, satte kongen seg ved bordet for å spise.
25Kongen satt som vanlig på plassen ved veggen, mens Jonathan sto. Abner satte seg ved siden av Saul, men Davids plass var tom.
26Men Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: Det har sikkert hendt noe med ham, og han er ikke ren.
27Dagen etter, den andre nymånedagen, da Davids plass også var tom, spurte Saul Jonathan, sin sønn: Hvorfor har ikke Isais sønn vært til bords verken i går eller i dag?
28Jonathan svarte: David ba innstendig om å få dra til Betlehem.
29Han sa: La meg dra, for vår slekt har et offer i byen, og min bror har bedt meg komme. Så hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg dra og se mine brødre. Derfor har han ikke kommet til kongens bord.
30Da ble Sauls sinne tent mot Jonathan, og han sa: Du udugelige kvinne! Vet jeg ikke at du har valgt Isais sønn til skam for deg og til din mors skam?
32Jonathan svarte sin far Saul: Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?
33Da kastet Saul spydet mot ham for å stikke ham, og Jonathan skjønte at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
35Neste morgen gikk Jonathan ut i marken til tiden han hadde avtalt med David, og en liten gutt var med ham.
27Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde latt folket avlegge eden. Han strakte staven sin inn i honningen og spiste, og straks ble hans øyne klare.
28En av mennene sa: «Din far har latt folket avlegge en streng ed: 'Forbannet er den som spiser i dag,' og folket er utmattet.»
29Jonathan svarte: «Min far har skjerpet kravene for landet. Se på meg nå. Jeg har blitt styrket fordi jeg smakte litt av denne honningen.»
30Hvor mye bedre hadde det ikke vært om folket hadde fått spise av byttet de tok fra fienden. Nå har ikke slaget mot filisterne vært så stort som det kunne ha vært.»
9Jonathan svarte: Det er langt fra deg! Hvis jeg kunne vite at min far har bestemt seg for å gjøre noe ondt mot deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?
10David spurte Jonathan: Hvem skal da fortelle meg om din fars harde svar?
11Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken, og de gikk ut på marken.
12Jonathan sa til David: Israels Gud! Når jeg har undersøkt min far i morgen eller overmorgen og ser at det står bra til med David, men jeg ikke sender bud til deg og forteller deg det,
13må Herren gjøre så med Jonathan og enda verre. Men hvis min far har bestemt noe ondt mot deg, da vil jeg også fortelle deg dette og la deg dra av gårde i fred. Må Herren være med deg slik han har vært med min far.
17David klaget over Saul og Jonathan, hans sønn, med denne klagesangen:
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonathan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
41Da gutten var borte, reiste David seg fra stedet sør for steinen, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
42Jonathan sa til David: Gå i fred! Det vi har sverget i Herrens navn mellom oss skal være til vitne mellom oss og mellom våre etterkommere for alltid.
1Da David hadde sluttet å snakke med Saul, følte Jonathan en dyp forbindelse med David, og han elsket ham som seg selv.
2Saul tok ham til seg den dagen og tillot ham ikke å vende tilbake til sin fars hus.
3Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som seg selv.
4Jonathan tok av seg kappen han hadde på seg og ga den til David, sammen med klærne, sverdet, buen og beltet sitt.
1Da flyktet David fra Najot i Rama og kom til Jonathan og sa: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning, og hva er min synd for din far, siden han vil ta livet av meg?
2Han svarte: Det vil ikke skje. Du skal ikke dø. Min far gjør ikke noe uten at han forteller meg det, enten det er stort eller smått. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke sant.
3David fortsatte å sverge og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, derfor sier han: Jonathan skal ikke vite dette, for det vil bedrøve ham. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4Jonathan sa til David: Hva du enn sier, vil jeg gjøre for deg.
5David sa til Jonathan: I morgen er det nymåne, og jeg skulle sitte med kongen og spise. La meg gå og gjemme meg på marken til overmorgen kveld.
1Saul snakket med sønnen Jonathan og alle tjenerne sine om å drepe David, men Jonathan, som var Sauls sønn, hadde stor glede i David.
2Jonathan fortalt til David og sa: Min far Saul prøver å drepe deg. Så vær forsiktig i morgen, kjære, og gjem deg på et hemmelig sted.
3Så vil jeg gå ut og stå ved siden av min far på marken der du er, og jeg vil snakke med min far om deg. Og når jeg har funnet ut hva som skjer, vil jeg fortelle deg det.
4Jonathan talte godt om David til Saul, sin far, og sa: Kongen må ikke synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg. Tvert imot, hans gjerninger har vært veldig gode for deg.
5Han har risikert livet sitt for å slå filisteren, og Herren har gitt en stor frelse til hele Israel. Det så du og gledet deg over. Hvorfor vil du synde ved å drepe uskyldig blod og prøve å drepe David uten grunn?
35Folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: Må Gud straffe meg både nå og siden, om jeg smaker brød eller noe før solen går ned!
1En dag sa Jonathan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: «La oss gå over til filisternes leir der borte.» Men han fortalte det ikke til sin far.
24Men israelfolket var utmattet den dagen, fordi Saul hadde sverget en ed som sa: «Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer, så jeg kan hevne meg på fiendene mine.» Derfor smakte ingen av folket mat.
22Jonathans bue vendte aldri tilbake fra de falnes blod, fra de mektiges fedme, og Sauls sverd kom aldri tilbake tomhendt.
18Så inngikk de en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, mens Jonatan dro hjem igjen.
17Jonathan fikk David til å sverge fordi han elsket ham som sitt eget liv.
17De eldste i hans hus reiste seg for å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
7Da han hånet Israel, slo Jonatan, sønn av Shimea, Davids bror, ham ned.
39Gutten visste ingenting. Bare Jonathan og David visste hva det handlet om.
21Da han hånte Israel, slo Jonatan, sønn av Sjimeja, Davids bror, ham i hjel.
44Saul sa: «Måtte Gud gjøre det og mer, du skal visselig dø, Jonathan!»
25Hvordan er de mektige falt midt i kampene! Jonathan er drept på høydene dine.
21Hans tjenere spurte ham: Hva slags handling er dette du har gjort? Da barnet levde, fastet og gråt du for det. Nå, da det er dødt, står du opp og spiser.