Josva 22:33
Det var godt i øynene til Israels barn, og Israels barn lovpriste Gud; de sa ikke at de ville dra opp mot dem i strid for å ødelegge landet som Rubens og Gads barn bodde i.
Det var godt i øynene til Israels barn, og Israels barn lovpriste Gud; de sa ikke at de ville dra opp mot dem i strid for å ødelegge landet som Rubens og Gads barn bodde i.
Dette behaget Israels barn, og Israels barn priste Gud. De hadde ikke lenger i sinne å dra opp mot dem til strid for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Saken var god i israelittenes øyne, og israelittene velsignet Gud, og de bestemte at de ikke skulle dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet som Rubens sønner og Gads sønner bodde i.
Dette behaget israelittene, og israelittene priste Gud; de sa ikke mer at de ville dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet der Reubens og Gads sønner bor.
Israelittene var tilfredse med svaret. De priste Gud og lot være å marsjere mot dem med våpen for å ødelegge det landet som Ruben og Gad bodde i.
Og det var godt i Israels barns øyne, og Israels barn velsignet Gud, og de tenkte ikke på å gå opp mot dem i strid for å ødelegge landet der Reubens barn og Gads barn bodde.
Og dette gledet israelittene; de velsignet Gud og hadde ikke til hensikt å dra opp mot dem i kamp, for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Dette var godt i Israels barns øyne, og Israels barn priste Gud. De sa ikke mer at de skulle dra ut for å føre krig mot dem for å ødelegge det landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Dette gled israelittene, og de velsignet Gud. De bestemte seg for ikke å gå til kamp mot dem for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Israels barn var fornøyd med svaret, og de lovpriste Gud. De sa ikke lenger at de skulle dra opp i kamp mot dem for å ødelegge det landet som Rubenittene og gadittene bodde i.
The Israelites were pleased with the report, and they praised God. They no longer talked about going to war against them to destroy the land where the Reubenites and the Gadites lived.
Rapporten tilfredsstilte Israels barn, og de priste Gud og sa ikke noe mer om å dra opp med en hær for å ødelegge landet som rubenittene og gadittene bodde i.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Og saken behaget israelittene, og israelittene lovet Gud og hadde ikke lenger noen tanke om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
And the thing pleased the children of Israel, and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land where the children of Reuben and Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Israels barn syntes om det og velsignet Gud, og talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Og det var godt i israelittenes øyne. Og israelittene priste Gud, og bestemte seg for ikke å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet de bodde i, som tilhørte Rubens og Gads sønner.
Det gledet Israels barn, og Israels barn velsignet Gud. De talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor Rubens barn og Gads barn bodde.
Og Israels barn var glade for dette; og de priste Gud, og hadde ikke mer tanke på å gå til krig mot rubenittene og gadittene for å ødelegge deres land.
And the thing{H1697} pleased{H3190} the children{H1121} of Israel;{H3478} and the children{H1121} of Israel{H3478} blessed{H1288} God,{H430} and spake no more{H559} of going up{H5927} against them to war,{H6635} to destroy{H7843} the land{H776} wherein the children{H1121} of Reuben{H7205} and the children of Gad{H1410} dwelt.{H3427}
And the thing{H1697} pleased{H3190}{(H8799)}{H5869} the children{H1121} of Israel{H3478}; and the children{H1121} of Israel{H3478} blessed{H1288}{(H8762)} God{H430}, and did not intend{H559}{(H8804)} to go up{H5927}{(H8800)} against them in battle{H6635}, to destroy{H7843}{(H8763)} the land{H776} wherein the children{H1121} of Reuben{H7205} and Gad{H1410} dwelt{H3427}{(H8802)}.
Then were the children of Israel well cotente with the thinge. And they praysed the God of Israel, and sayde nomore that they wolde go vp agaynst them with an armye, to destroye the londe that the childre of Ruben and Gad dwelt in.
And the saying pleased the children of Israel: and the children of Israel blessed God, and minded not to goe against them in battell, for to destroy the land, wherein the children of Reuben, and Gad dwelt.
And the saying pleased the children of Israel, and they blessed God, and dyd not entende to go agaynst the in battell, and to destroy the lande which the children of Ruben and Gad dwelt in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
and the thing is good in the eyes of the sons of Israel, and the sons of Israel bless God, and have not said to go up against them to war, to destroy the land which the sons of Reuben, and the sons of Gad, are dwelling in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the children of Israel were pleased about this; and they gave praise to God, and had no more thought of going to war against the children of Reuben and the children of Gad for the destruction of their land.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
The Israelites were satisfied with their report and gave thanks to God. They said nothing more about launching an attack to destroy the land in which the Reubenites and Gadites lived.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29 Det være langt fra oss å være gjenstridige mot Herren eller å vende bort fra å følge Herren ved å bygge et alter til brennoffer, matoffer og slaktoffer, utenom Herrens vår Guds alter, som er foran hans tabernakel.
30 Da Pinhas, presten, og lederne av menigheten, lederne over Israels tusener, som var med ham, hørte ordene som Rubens, Gads barn og halve Manasses stamme sa, var det godt i deres øyne.
31 Og Pinhas, sønn av Eleasar, presten, sa til Rubens, Gads barn og halve Manasses stamme: I dag vet vi at Herren er blant oss, siden dere ikke har begått noen krenkelse med slik utroskap mot Herren; nå har dere reddet Israels barn fra Herrens hånd.
32 Da vendte Pinhas, sønn av Eleasar, presten, og lederne tilbake fra Rubens, Gads barn og halve Manasses stamme i Gileads land til Kanaans land, til Israels barn, og de bragte dem melding.
21 Da svarte Rubens, Gads barn og halve Manasses stamme og sa til lederne for Israels tusener:
1 Rubens og Gads barn hadde mye og svært sterkt buskap; og de så på landet Jaeser og landet Gilead, og oppdaget at stedet var godt egnet for buskap.
2 Gads og Rubens barn kom og sa til Moses, Eleasar presten, og lederne for menigheten:
9 Så vendte Rubens og Gads barn og halve Manasses stamme tilbake. De dro fra Israels barn i Silo, som ligger i Kanaans land, for å dra til Gileads land, til sitt eiendomsland som de hadde fått i arv etter Herrens befaling ved Moses.
10 Da de kom til grensene ved Jordanen som ligger i Kanaans land, bygde Rubens, Gads barn og halve Manasses stamme et stort alter ved Jordanen, av stor anseelse.
11 Da Israels barn hørte det, sa de: Se, Rubens, Gads barn og halve Manasses stamme har bygget et alter foran i Kanaans land, ved grensen av Jordanen, ved Israels barns vadested.
12 Da Israels barn hørte dette, samlet hele menigheten seg i Silo for å dra opp mot dem i strid.
13 Da sendte Israels barn Pinehas, sønn av Eleasar, presten, til Rubens, Gads barn og halve Manasses stamme i Gileads land.
15 Da de kom til Rubens, Gads barn og halve Manasses stamme i Gileads land, talte de til dem og sa:
34 Rubens og Gads barn ga alteret navnet: Det er et vitnesbyrd mellom oss at Herren er Gud.
29 og Moses sa til dem: "Hvis Gads og Rubens barn drar med dere over Jordan, hver bevæpnet til strid, for Herrens ansikt, og landet blir underlagt foran dere, skal dere gi dem landet Gilead som eiendom.
30 Men hvis de ikke drar bevæpnet over med dere, skal de ta arv blant dere i Kanaans land."
31 Gads og Rubens barn svarte: "Det Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre.
32 Vi vil dra bevæpnet for Herrens ansikt inn i Kanaans land, men vår arv vil være på denne siden av Jordan."
33 Så ga Moses dem, nemlig Gads og Rubens barn og halve Manasses stamme, sønnen av Josef, riket til Sihon, amorittkongen, og riket til Og, kongen av Basan, landet med sine byer og grensene rundt.
24 Men hvis dette er gjort av bekymring for en sak, sa vi: Deres barn vil kanskje senere si til våre barn: Hva gjør dere med Herren Israels Gud?
25 Herren har jo satt Jordan som en grense mellom oss og dere, rubenitter og gaditter, dere har ingen del i Herren. Så kunne deres barn føre våre til å avstå fra å frykte Herren.
26 Derfor sa vi: La oss bygge oss et alter, ikke for brennoffer eller kjøttoffer,
4 dette landet, som Herren har slått foran Israels menighets øyne, er et land for buskap, og dine tjenere har buskap.
5 Hvis vi har funnet nåde i dine øyne, la dette landet bli gitt til dine tjenere som eiendom; la oss ikke gå over Jordan."
6 Moses sa til Gads og Rubens barn: "Skal deres brødre dra i krig mens dere blir her?
7 Og hvorfor vil dere motvirke Israelittenes hjerte fra å dra over til landet som Herren har gitt dem?
25 Gads og Rubens barn sa til Moses: "Dine tjenere vil gjøre som min herre har befalt.
26 Våre småbarn, våre koner, vår buskap og alt vårt gods skal bli her i byene i Gilead.
12 Rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme gikk over bevæpnet foran Israels barn, slik Moses hadde sagt til dem.
8 Vi inntok landet deres og gav det som arv til Rubens og Gads stammer, og halvparten av Manasses stamme.
12 Vi tok landet på den tiden fra Aroer ved elven Arnon, halvparten av fjellområdet Gilead og byene der, som jeg ga til rubenittene og gadittene.
1 Da kalte Josva rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme sammen.
16 Jeg ga rubenittene og gadittene området fra Gilead til elven Arnon, midten av elven og grensen til elven Jabbok, som markerer ammonittenes område.
12 Til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme sa Josva:
6 Moses, Herrens tjener, og israelittene beseiret dem. Moses, Herrens tjener, ga rubenittene, gadittene og halve Manasse stamme dette området som eiendom.
1 Da Bileam så at det gled Herren når han velsignet Israel, gikk han ikke som før for å søke varsler, men vendte ansiktet mot ørkenen.
2 fordi de ikke møtte Israels barn med brød og vann, men leide Bileam til å forbanne dem, selv om vår Gud gjorde forbannelsen til en velsignelse.
29 at du ikke gjør oss noe ondt, som vi ikke har rørt deg, men bare gjort godt mot deg og latt deg dra bort i fred. Nå er du Herrens velsignede.
42 Og av israelittenes halvdel, som Moses skilte ut fra stridsmennene,
14 For Rubens stamme, etter deres familier, og Gads stamme, etter deres familier, samt Manasses halve stamme har allerede fått sin arv.
22 og landet blir underlagt Herren; da kan dere vende tilbake, og dere vil være uskyldige for Herren og for Israel, og dette landet vil bli deres eiendom for Herrens ansikt.
8 Sammen med den andre halvparten av Manasse, har Ruben og Gads stammer allerede mottatt sin arv, som Moses ga dem øst for Jordan, slik Herren, Herrens tjener, ga dem.
25 De tok med seg noe av landets frukt i hendene, brakte det ned til oss og sa: Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.
18 Israels barn slo dem ikke, fordi menighetens ledere hadde sverget ved Herren, Israels Gud. Hele menigheten klaget på lederne.
43 Nemlig Bezer i ørkenen på slettelandet for rubenittene, og Ramot i Gilead for gadittene, og Golan i Basan for manassittene.
25 Gud så Israels barn og brydde seg om dem.
23 Rubens stamme har Jordan som sin grense. Dette er arv til Rubens stamme etter deres slekter, byene og deres landsbyer.
16 Da kom de nær ham og sa: "Vi vil bare bygge innhegninger her for vår buskap og byer for våre småbarn.