Markus 4:6
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and the sun having risen, it was scorched, and because of not having root it did wither;
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og spiste det opp.
5Noe falt på steingrunn hvor det ikke var mye jord, og det vokste raskt opp fordi det ikke hadde dyp jord.
6Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
7Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det.
8Men noe falt i god jord og bar frukt, noen hundre ganger, noen seksti og andre tretti ganger.
7Noe falt blant tornebusker; og tornene vokste opp og kvalte det, slik at det ikke bar frukt.
8Noe falt i god jord, og det bar frukt som vokste og ble stort, og noe av det ga tretti ganger så mye, noe seksti ganger, og noe hundre ganger.
5En såmann gikk ut for å så. Noe av såkornet falt på veien, ble tråkket ned, og fuglene spiste det opp.
6Noe falt på steingrunn, og da det vokste opp, visnet det fordi det manglet fuktighet.
7Noe falt blant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det.
3Hør etter! Se, en såmann gikk ut for å så.
4Da han sådde, falt noen frø ved veien, og himmelens fugler kom og spiste det opp.
5Noe av såkornet falt på steingrunn, der det ikke hadde mye jord; og det vokste raskt opp, fordi jorden ikke var dyp.
14Såmannen sår Ordet.
15De ved veien er de som hører Ordet, men straks kommer Satan og tar bort Ordet som ble sådd i deres hjerter.
16På samme måte er de som blir sådd på steingrunn de som, når de har hørt Ordet, straks tar imot det med glede,
17men de har ingen rot i seg selv og holder ut en kort tid; når prøvelser eller forfølgelse kommer på grunn av Ordet, faller de straks fra.
18De som er sådd blant tornene, er de som hører Ordet,
19men verdens bekymringer, rikdommens forførelse og lystene etter andre ting kveler Ordet, og det blir uten frukt.
20Men de som er sådd i god jord, er de som hører Ordet og tar imot det og bærer frukt, noen tretti, noen seksti og noen hundre ganger.
19Når noen hører riket ord og ikke forstår det, kommer den onde og river bort det som er sådd i hjertet; dette er det som er sådd ved veien.
20Det som er sådd på steingrunn, er den som hører ordet og umiddelbart tar imot det med glede.
21Men han har ingen rot i seg og holder bare ut en stund; når trengsel eller forfølgelse kommer for ordets skyld, faller han straks fra.
22Det som er sådd blant tornene, er den som hører ordet, men verdens bekymringer og rikdommens forførelse kveler ordet, så det ikke bærer frukt.
23Men det som ble sådd i god jord, er den som hører ordet, forstår det og bærer frukt; noen hundre ganger, noen seksti, og noen tretti ganger.»
11Dette er betydningen av lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12De langs veien er de som hører ordet, men så kommer djevelen og tar det bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst.
13De på steingrunnen er de som tar imot ordet med glede når de hører det, men de har ingen rot; de tror for en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.
14Det som falt blant torner, er de som hører, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser, og de bærer ingen moden frukt.
15Men det i god jord er de som hører ordet med et ærlig og godt hjerte, og som holder fast ved det og bærer frukt i utholdenhet.
20Neste morgen, da de gikk forbi, så de at fikentreet var visnet fra roten.
31Det er som et sennepsfrø, som når det blir sådd i jorden, er mindre enn alt annet frø på jorden.
32Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre hagevekster, og det får store greiner, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.
11For solen stiger opp med heten og tørker ut gresset; blomsten faller av, og skjønnheten forsvinner. På samme måte skal også den rike visne bort i sine gjøremål.
26Da kornet vokste og satte aks, viste også ugresset seg.
8men den som bærer torner og tistler er ubrukelig, og forbannelsen er nær, og dens ende er å brennes.
10Se, det var godt plantet, men vil det lykkes? Vil det ikke tørke helt ut når østavinden blåser på det, tørke der hvor det vokser?
6Om morgenen blomstrer det og skifter; om kvelden blir det avskåret og tørker.
26Han sa: Guds rike er som når en mann sår korn i jorden,
27han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser selv om han ikke vet hvordan.
28For jorden bærer frukt av seg selv, først gress, deretter aks, deretter fullt korn i akset.
29Og når frukten er moden, sender han straks sigden ut, for innhøstingen er nær.
12Mens det ennå står i sin vekst, selv om det ikke blir rykket opp, vil det tørke bort før annet gress.
19Han så et fikentre ved veien og gikk bort til det, men fant ingenting på det unntatt blader. Da sa han til det: Aldri mer skal det vokse frukt på deg. Straks visnet treet.
17Når de smelter, forsvinner de; når det blir varmt, blir de borte fra sitt sted.
17Frøene råtner under sine skalker, lagerhusene står øde, låvene er brutt ned, fordi kornet har tørket ut.
4Jorden er sprukket fordi det ikke har regnet; bøndene er skamfulle og dekker ansiktet.
11Den dagen du planter, vil du få dem til å vokse, og om morgenen får du dem til å spire, men innhøstingen skal bli en haug av smerte og uhelbredelig sorg.
13Han svarte: Hver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot.
12Da ble det revet opp i vrede, kastet til jorden, og østvinden tørket fruktene; de sterke grenene ble brutt og ble tørre, ild fortærte dem.