Høysangen 8:13
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme, la meg høre den.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme, la meg høre den.
Du som bor i hagene, vennene lytter til stemmen din; la meg få høre den.
Du som bor i hagene! Vennene lytter til din stemme; la meg få høre den.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme; la meg få høre den.
Du som sitter i hagene, vennene lytter til stemmen din; gi meg muligheten til å høre stemmen din.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme: la meg høre den.
Du som bor i hagene, vennene hører stemmen din: la meg få høre deg.
Du som sitter i hagene, vennene lytter til din stemme. La meg høre den!
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme. La meg høre den.
Du som bor i hagene, la dine venner høre din røst; la meg få høre den også.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme. La meg høre den.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme; la meg få høre det!
You who dwell in the gardens, your companions are listening to your voice; let me hear it.
Du som bor i hagene, vennene hører på din stemme, la meg høre den!
Thou that dwellest in the gardens, the companions hearken to thy voice: cause me to hear it.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme: la meg få høre den.
You who dwell in the gardens, the companions listen for your voice: cause me to hear it.
Thou that dwellest in the gardens, the companions hearken to thy voice: cause me to hear it.
Du som bor i hagene, vennene lytter, la meg høre din stemme!
Hagenes beboer, vennene lytter til din stemme. La meg få høre den. Skynd deg, min elskede, og vær som en gasell,
Du som bor i hagene, vennene lytter etter din stemme; la meg få høre den.
Du som har ditt hvilested i hagene, venner lytter til din stemme; la meg også høre den.
Thou that dwellest in the gardens, The companions hearken for thy voice: Cause me to hear it. of Solomon
Thou that dwellest in the gardens, the companions hearken to thy voice: cause me to hear it.
Thou that dwellest in the gardens, O let me heare thy voyce, that my companyons maye herken to the same.
O thou that dwellest in the gardens, the companions hearken vnto thy voyce: cause me to heare it.
Thou that dwellest in the gardens, O let me heare thy voyce, that my companions may hearken to the same.
¶ Thou that dwellest in the gardens, the companions hearken to thy voice: cause me to hear [it].
You who dwell in the gardens, with friends in attendance, Let me hear your voice! Beloved
The companions are attending to thy voice, Cause me to hear. Flee, my beloved, and be like to a roe,
Thou that dwellest in the gardens, The companions hearken for thy voice: Cause me to hear it.
Thou that dwellest in the gardens, The companions hearken for thy voice: Cause me to hear it.
You who have your resting-place in the gardens, the friends give ear to your voice; make me give ear to it.
You who dwell in the gardens, with friends in attendance, let me hear your voice! Beloved
Epilogue: The Lover’s Request and His Beloved’s InvitationThe Lover to His Beloved: O you who stay in the gardens, my companions are listening attentively for your voice; let me be the one to hear it!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Skynd deg, min kjære, vær som en gasell eller en ung hjort på de velduftende fjell.
12Blomstene viser seg i landet, sangens tid har kommet, og turtelduens røst høres i vårt land.
13Fikentreet har fått sine tidlige fikener, og vintrærne blomstrer med duft; stå opp, min kjæreste, min vakre, og kom ut.
14Min due, som er i klippenes sprekker, skjult i skrenten, la meg se ditt ansikt, la meg høre din stemme! For din stemme er søt, og ditt ansikt vennlig.
7Fortell meg, du som min sjel elsker, hvor du gjeter flokken din, hvor du hviler om middagen; for hvorfor skulle jeg vandre som en som skjuler seg ved dine venners flokker?
8Hvis du ikke vet det, du vakreste blant kvinner, så følg sporene av flokken og beit dine små ved gjeterhytters telt.
15Å, kilde i hagene, brønn med friskt vann som renner fra Libanon!
16Våkne opp, nordavind! Kom, sønnavind! Blås gjennom hagen min, så dens krydder kan spre sine dufter. Måtte min kjære komme til hagen sin og nyte dens kostelige frukter!
7Jeg ber dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller hindene på marken, at dere ikke vekker eller oppvekker kjærligheten før den selv vil.
8Det er min elskedes stemme; se, han kommer, hoppende over fjellene, springende over høydene.
9Min elskede er som en gasell eller en ung hjort; se, han står bak vår vegg, ser ut gjennom vinduene, kikker gjennom gitteret.
10Min elskede taler og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, min vakre, og kom ut.
9Din gane er som god vin, som glir rett til min kjæreste, får de sovendes lepper til å tale.
10Jeg tilhører min kjæreste, og hans lengsel er mot meg.
11Kom, min kjæreste, la oss gå ut på markene, la oss overnatte i landsbyene.
12La oss tidlig dra til vingårdene se om vintrærne blomstrer, om de små druene spretter fram, og om granatepletrærne blomstrer. Der vil jeg gi deg min kjærlighet.
13Lavendel sprer sin duft, ved dørene våre finnes alle slags kostelige frukter, både nye og gamle. Min kjæreste, jeg har spart dem til deg.
12Min vingård, som er min egen, er foran meg; deg, Salomo, tilhører tusen, men til de som vokter dens frukt, to hundre.
1Hvor har kjæresten din gått, du vakreste blant kvinner? Hvor har han vendt seg hen? Så vil vi lete etter ham med deg.
2Min kjæreste har gått ned i hagen sin til urtebedene, for å fø på hagen og plukke liljer.
3Jeg tilhører min kjæreste, og min kjæreste tilhører meg, han som beiter blant liljene.
1Jeg er kommet, min søster, min brud, inn i min hage. Jeg har samlet min myrra med mine krydder, jeg har spist min honningkake med min honning, jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner! Drikk og bli beruset, mine kjære!
2Jeg sov, sier hun, men mitt hjerte var våkent. Det er min elskedes stemme som banker: Lukk opp for meg, min søster, min venninne, min due, min fullkomne! For mitt hode er fylt av dugg, mitt hår av nattens dråper.
14Min kjæreste er som en klase henna-blomster i vinmarkene ved En-Gedi.
15Se, du er vakker, min elskede; se, du er vakker, dine øyne er som duer.
16Se, du er vakker, min kjæreste, ja, du er yndig, vår seng er grønn.
12Min søster, min brud, du er en inngjerdet hage, en lukket kilde, en forseglet brønn.
13Skuddene dine er som en paradisets hage med granatepler, med kostelig frukt, henna med nardus,
5Jeg besverger dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller hindene på marken, at dere ikke vekker eller opprører kjærligheten før den selv vil.
6Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen som røyksøyler, duftende av myrra og røkelse, med alle slags krydders friske dufter?
8Kom med meg fra Libanon, min brud! Kom med meg fra Libanon. Se ned fra Amanas fjell, fra Senirs og Hermons fjell, fra løvenes huler, fra leopardens fjell.
9Du har fanget hjertet mitt, min søster, min brud! Du har fanget hjertet mitt med ett blikk fra øynene dine og med en kjede rundt halsen din.
4Dra meg med deg, så vil vi løpe etter deg; kongen førte meg inn i sine innerste rom. Vi vil glede oss og fryde oss i deg, vi vil minne oss mer om din kjærlighet enn om vin; de oppriktige elsker deg.
1Nå vil jeg synge om min kjære, min elskedes sang om hans vingård: Min kjære hadde en vingård på en fruktbar høyde.
2Jeg ville føre deg, jeg ville ta deg med til min mors hus, og du skulle lære meg. Jeg vil gi deg krydret vin å drikke, av saften fra mitt granateple.
3La hans venstre hånd være under mitt hode, og hans høyre hånd omfavne meg!
4Jeg ber dere, Jerusalems døtre! Hva vil dere med å vekke og forstyrre kjærligheten før den selv vil?
5Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, lenende på sin elskede? Jeg vekket deg under epletreet, der hvor din mor fødte deg, der hvor hun som fødte deg, fikk deg.
6Hvor vakker og yndig du er, kjærlighet full av glede!
8Jeg ber dere innstendig, dere Jerusalems døtre! Hvis dere finner min elskede, hva skal dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.
9Hva er din elskede fremfor en annen elskede, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede fremfor en annen elskede, siden du har bedt oss så innstendig?
3Som et epletre blant skogens trær, er min elskede blant sønnene; jeg ønsker å være i hans skygge, sitte der, og hans frukt er søt i min munn.
16Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter blandt liljene.
17Inntil dagen blir sval og skyggene flykter, kom tilbake, lik en gasell, min elskede, eller som en ung hjort på Beters fjell.
3Vekterne som patruljerte byen, fant meg, og jeg spurte dem: Har dere sett den min sjel elsker?
2La ham kysse meg med munnens kyss, for din kjærlighet er bedre enn vin.
16Hans tale er aldeles søt, og han er helt ønskelig. Dette er min elskede, og dette er min venn, dere Jerusalems døtre!
6Til dagen brister fram og skyggene flyr, vil jeg gå til myrraens fjell og til røkelsens høyde.
6Jeg åpnet for min elskede, men min elskede hadde vendt seg bort, han var gått videre. Sjelen min svek meg da han talte. Jeg lette etter ham, men fant ham ikke, jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.
1Se, min venninne! Du er vakker, ja, vakker er du! Dine øyne er som dueøyne bak sløret ditt, og håret ditt er som en flokk geiter som kommer ned fra Gileads fjell.