Esra 9:3
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne mine i sorg, lot håret mitt og skjegget falle ut, og satt forbløffet.
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne mine i sorg, lot håret mitt og skjegget falle ut, og satt forbløffet.
Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kjortelen min, rev hår av hodet og skjegget mitt og satte meg ned forferdet.
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev hår av hodet og skjegget og satte meg forferdet.
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev ut hår fra hodet og skjegget og satte meg forferdet.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker klærne mine og kappen, og jeg rev ut hår fra hodet og skjegget mitt, som et uttrykk for min fortvilelse.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker min kappe og min drakt, og jeg rev hår av hodet og skjegget mitt og satte meg i forferdelse.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker kappen og kledningen min, og jeg rev av meg håret fra hodet og skjegget, og jeg satt helt lamslått.
Da jeg hørte dette, rev jeg itu mine klær og min kappe, og jeg drog hår av hodet og skjegget, og jeg satt full av sorg.
Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kappen min, rev ut deler av håret fra hodet mitt og skjegget, og satte meg ned forbløffet.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker min kledning og min kappe, rev ut håret i hodet og i skjegget, og satt forundret.
Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kappen min, rev ut deler av håret fra hodet mitt og skjegget, og satte meg ned forbløffet.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker klærne og kappen min, og jeg røsket ut hår fra hodet og skjegget mitt og satt i sjokk.
When I heard this, I tore my garment and my robe, pulled out some of the hair from my head and beard, and sat down appalled.
Da jeg hørte dette, flerret jeg klærne og kappen min, rev hår fra hodet og skjegget mitt og satte meg ned, full av sorg.
Og der jeg hørte dette Ord, sønderrev jeg mit Klædebon og min Kappe, og jeg rev Haar af mit Hoved og mit Skjæg, og sad forskrækket.
And when I heard this thing, I rent my garment and my mantle, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down astonied.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker kappen og kappen min, rev av håret på hodet mitt og skjegget, og satt målløs ned.
And when I heard this thing, I tore my garment and my mantle, and pulled out the hair of my head and of my beard, and sat down astonished.
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne mine og min kappe, og rev av håret på hodet og i skjegget, og satte meg ned forferdet.
Da jeg hørte dette, flerret jeg klærne mine og kappen min, rev av håret på hodet og skjegget mitt, og satte meg lamslått.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker klærne og kappen min, riftet av håret i hodet og skjegget, og satt målløs.
Da jeg hørte dette, med tegn på sorg og rev håret fra hodet og skjegget, satte jeg meg dypt bedrøvet på bakken.
Whan I herde this, I rente my clothes and my rayment, and plucte out the heer of my heade and of my beerd, and sat mournynge.
But when I heard this saying, I rent my clothes and my garment, and pluckt off the heare of mine head, and of my beard, and sate downe astonied.
And when I heard this saying, I rent my clothes and my garment, & pluckt of the heere of my head & of my beard, and sate mourning.
And when I heard this thing, I rent my garment and my mantle, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down astonied.
When I heard this thing, I tore my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.
And at my hearing this word, I have rent my garment and my upper robe, and pluck out of the hair of my head, and of my beard, and sit astonished,
And when I heard this thing, I rent my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.
And when I heard this thing, I rent my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.
And hearing this, with signs of grief and pulling out the hair of my head and my chin, I took my seat on the earth deeply troubled.
When I heard this thing, I tore my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.
When I heard this report, I tore my tunic and my robe and ripped out some of the hair from my head and beard. Then I sat down, quite devastated.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Da samlet det seg folk til meg som fryktet Herren, på grunn av syndene til dem som var bortført; og jeg satt forundret inntil kveldsofferet.
5Og ved kveldsofferet reiste jeg meg fra sorgens tyngde; og etter å ha revet klærne mine, falt jeg på kne og strakte ut hendene mine til Herren min Gud,
6Og sa: O min Gud, jeg skammer meg og rødmer over å løfte ansiktet mitt til deg, min Gud; for våre misgjerninger er blitt mange, og våre onde gjerninger stiger opp til himmelen.
7Fra våre forfedres dager har vi vært i synd opp til denne dag; og på grunn av våre misgjerninger har vi, våre ledere, blitt overgitt i hendene til kongene i de landene, til sverd, fangenskap, plyndring, og til skam, slik vi fortsatt ser i dag.
3De svarte meg: Resten av dem som er igjen fra fangenskapet i provinsen, er i stor nød og skam; muren i Jerusalem er ødelagt, og portene er brent med ild.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i mange dager, fastet og ba foran himmelens Gud,
11Og da kongen hørte ordene i lovens bok, rev han sine klær.
19Og det skjedde, da kongen hørte lovens ord, at han rev klærne sine.
3Og jeg vendte mitt ansikt mot Herren Gud for å søke ham med bønn og faste, kledd i sekk og aske.
1Og det hendte, at da kong Hiskia hørte dette, rev han klærne sine, dekket seg med sekk og gikk inn i Herrens hus.
1Og det skjedde, da kong Hiskia hørte det, at han rev klærne sine, og kledde seg i sekk, og gikk inn i huset til Herren.
1Da Mordekai oppfattet alt som var blitt gjort, rev han klærne sine, iførte seg sekkeklær og aske, og gikk ut midt i byen og ropte med et bittert og høyt rop.
1På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg med faste, kledd i sekk og med jord på seg.
6Og jeg ble veldig sint da jeg hørte deres rop og disse ordene.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg ned på jorden; og alle hans tjenere stod ved siden av ham med klærne revet.
20Da reiste Job seg, rev sitt klesplagg, og barberte hodet sitt, og falt ned på jorden og tilba Herren,
30Og da kongen hørte ordene fra kvinnen, rev han klærne sine; han gikk forbi muren, og folket så, og, se, han hadde sekk under klærne.
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.
18De skal også belte seg med sekk, og frykt skal omfatte dem; og skam skal hvile på alle ansikter, og de skal være skallet på hodene.
12Og den dagen kalte Herren Gud av hærskarene til å gråte, til sorg og til å bruke sekk.
9Da samlet alle mennene fra Juda og Benjamin seg i Jerusalem innen tre dager. Det var den niende måned, den tyvende dagen i måneden; og hele folket satt på gaten foran Guds hus, skjelvende over dette og for den store regnen.
1Da disse lederne kom til meg og sa: Folket i Israel, prestene og levittene har ikke adskilt seg fra de andre folkeslagene, men har fulgt deres avskyeligheter og blitt blandet med kana’anittene, hittittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egyptierne og amorittene.
2For de har tatt døtre fra dem til sine sønner, og slik har det hellige folk blandet seg med folkene i disse landene; ja, prinsene og lederne har vært de mest ansvarlige for denne synden.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine, la sekk på kroppen, og fastet; så la han seg i sekken og beveget seg stille rundt.
1Da Ezra hadde bedt, og grått og kastet seg ned foran Guds hus, samlet det seg en stor menighet av menn, kvinner og barn fra Israel til ham, for folkets gråt var dyp.
15Jeg har ikledd meg sekker, og gjort hodet mitt urent med støv.
19Fordi ditt hjerte var mykt, og du har ydmyket deg selv for Herren da du hørte hva jeg talte om dette stedet og om innbyggerne, at de skulle bli til ødeleggelse og forbannelse; du har revet klærne dine og grått for mitt ansikt. Jeg har også hørt deg, sier Herren.
8Og jeg ble dypt bekymret; derfor kastet jeg ut alt som tilhørte Tobiah fra rommet.
25Og jeg konfronterte dem, forbannet dem, og slo noen av dem, og rykket av dem håret, og fikk dem til å sverge ved Gud og sa, "Dere skal ikke gi døtrene deres til deres sønner, og heller ikke ta døtrene deres til deres sønner eller til dere selv."
29Klipp håret ditt av, O Jerusalem, og kast det bort; ta opp et klagerop på de høye steder, for Herren har forkastet og forlatt denne generasjonen.
13Og jeg ristet mitt kappe, og sa: Så må Gud riste ut enhver mann fra sitt hus og fra sitt arbeid, som ikke oppfyller dette løftet; slik skal han bli ristet ut og tømt. Og hele menigheten sa: Amen, og priste Herren. Og folket handlet i henhold til dette løftet.
3Og i hver provins, dit kongens befaling og dekret kom, var det stor sorg, faste, gråt og klage blant jødene; og mange lå i sekk og aske for å bli utryddet.
27Fordi hjertet ditt var følsomt, og du ydmyket deg selv for Gud da du hørte hans ord mot dette stedet, og mot innbyggerne der, og ydmyket deg for meg, og rev klærne dine, og gråt for mitt ansikt; jeg har også hørt deg, sier Herren.
15Og da han hadde talt slike ord til meg, satte jeg ansiktet mot jorden, og jeg ble stum.
8Og det skjedde, mens de drepte dem, og jeg ble stående, at jeg falt på ansiktet og ropte og sa: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge alle de gjenværende av Israel i din vredes utgytelse?
6Budskapet nådde kongen av Ninive, og han reiste seg fra tronen, tok av seg kappen og kledde seg i sekkekledning, og satte seg i aske.
3Derfor er hoftene mine fylt med smerte; smerter har tatt tak i meg, som de smerter en kvinne kjenner i fødselen. Jeg ble overveldet av smerte ved å høre det; jeg ble skremt av å se det.
12Og da de løftet blikket fra langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt; hver av dem rev sitt kappe i stykker og strødde støv på hodet mot himmelen.
9Mitt hjerte er knust i meg på grunn av profetene; alle mine bein skjelver; jeg er som en beruset mann, og som en mann som vin har fått overtaket på, på grunn av Herren, og på grunn av hans hellighets ord.
9Likevel hørte jeg stemmen fra ordene hans; og da jeg hørte stemmen, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.
24Og det skal skje at istedenfor søt lukt, skal det bli stink; istedenfor belte, et revnet stykke; istedenfor velstelt hår, skallhet; og i stedet for brystpryd, sekk; og brann i stedet for skjønnhet.
24Likevel ble de ikke redde, og ingen rev sine klær, verken kongen eller noen av hans tjenere som hørte alle disse ordene.
10Eldste av Sion sitter på bakken og Tier; de har strødd støv på hodet; de har ikledd seg sekk; jomfruene i Jerusalem henger hodene ned mot jorden.
3og for å tale til prestene som var i Herrens hus, og til profetene, og sa: Skal jeg gråte i den femte måneden og avstå fra å spise, slik jeg har gjort i disse årene?
8Sørg som en jomfru som er kledd i sekk for sin unge ektemann.
19For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
18Og det skjedde, da jeg løftet stemmen min og ropte, at han forlot kappen sin hos meg og flyktet.