Mika 2:8
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av dem som går forbi trygt, som menn som frykter krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av dem som går forbi trygt, som menn som frykter krig.
Men i det siste har mitt folk reist seg som en fiende. Dere river både kappe og kledning av dem som går trygt forbi, som folk som skyr krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende. Fra dem som går forbi i trygghet, river dere praktdrakten av, også av dem som vender tilbake fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen, praktkledningen, av dem som går trygt forbi, av dem som vender tilbake fra krig.
Men nå reiser folket mitt seg opp som en fiende. Dere river klærne av dem som går forbi, de som kommer tilbake fra kamp.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av dem som går trygg forbi, som menn som vender seg bort fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen av de som går trygt forbi, som de som vender tilbake fra krigen.
Men dere reiser fiendskap mot mitt folk. Dere røver kapper fra dem som passerer trygt, fra dem som vender tilbake fra krig.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende, og dere river fra dem kapper og klær, fra dem som ellers trygt farer forbi, som menn som unngår strid.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende. Dere kaster kappene av dem som vandrer trygt, de som vender tilbake fra krig.
But lately, my people have risen up like an enemy. You strip off the garments of those who pass by trustingly, returning from war.
Men den siste tiden har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av de som går trygt forbi, som vender tilbake fra krigen.
Men mit Folk haver nyligen opreist sig som en Fjende tvært over for (den, som kommer iført med) et Klædebon; I afføre en (herlig) Kappe af dem, som gaae forbi tryggeligen, som ere komne tilbage af Krigen.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
Selv nå har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen til dem som går forbi trygt, som folk som unngår krig.
Even of late my people has risen up as an enemy: you pull off the robe with the garment from those who pass by securely as men averse from war.
Men nylig har folket mitt reist seg som en fiende. Dere tar drakten av de som går forbi trygt, på vei tilbake fra strid.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende; dere frarøvet de reisende deres hederlige klær, fra dem som gikk trygge og var på vei hjem fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen fra dem som går trygt forbi som menn uvillige til strid.
Hva dere angår, har dere blitt hatere av dem som var i fred med dere: dere tar klærne fra dem som går forbi uten frykt, og gjør dem til krigsfanger.
But of late{H865} my people{H5971} is risen up{H6965} as an enemy:{H341} ye strip{H6584} the robe{H145} from off{H4136} the garment{H8008} from them that pass{H5674} by securely{H983} [as men] averse{H7725} from war.{H4421}
Even of late{H865} my people{H5971} is risen up{H6965}{(H8787)} as an enemy{H341}{(H8802)}: ye pull off{H6584}{(H8686)} the robe{H145} with{H4136} the garment{H8008} from them that pass{H5674}{(H8802)} by securely{H983} as men averse{H7725}{(H8803)} from war{H4421}.
but my people doth the contrary, therfore must I take parte agaynst them: for they take awaye both cote and cloke from the symple. Ye haue turned youre selues to fight,
But hee that was yesterday my people, is risen vp on the other side, as against an enemie: they spoyle the beautifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
But he that was yesterday my people, is rysen vp on the other side as against an enemie: they spoyle the beawtifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
And yesterday My people for an enemy doth raise himself up, From the outer garment the honourable ornament ye strip off, From the confident passers by, Ye who are turning back from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely `as men' averse from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely [as men] averse from war.
As for you, you have become haters of those who were at peace with you: you take the clothing of those who go by without fear, and make them prisoners of war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
but you rise up as an enemy against my people. You steal a robe from a friend, from those who pass by peacefully as if returning from a war.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9 Kvinnene i folket mitt har dere skyvet bort fra sine gode hjem; fra sine barn har dere tatt bort min glans.
7 O du som kalles Jakobs hus, er Herrens ånd begrenset? Er dette hans gjerninger? Gjør ikke mine ord godt for den som vandrer i rettferdighet?
2 De misunner marker og tar dem med vold; de tar hus og eiendom fra folk: slik undertrykker de en mann og hans husstand, ja, en mann og hans arv.
3 Derfor sier Herren: Se, mot denne familien har jeg planlagt noe ondt, som dere ikke kan unnslippe; dere skal ikke være stolte, for denne tiden er ond.
4 På den dagen vil noen ta opp en klage over dere og sørge over hva som har skjedd med dere, og si: Vi er helt ødelagte; han har endret det som tilhører folket mitt; hvordan kan han ta det fra meg? Han har delt våre marker.
21 De unge og de gamle ligger på bakken i gatene: mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet; du har drept dem på din vredens dag; du har drept, og ikke vist barmhjertighet.
22 Du har kalt mine skrekk som på en festdag; så i Herrens vredens dag var det ingen som unnslapp eller ble igjen; de jeg har svøpt og oppfostret, har min fiende fortært.
8 Sørg derfor, og kle dere i sekkestrie; gråt og klag; for Herrens vrede har ikke vent seg bort fra oss.
2 Som hater det gode og elsker det onde; som river huden av dem og flår kjøttet deres.
3 De som også spiser mitt folks kjøtt og river huden av dem; de knuser benene deres og hogger dem opp som kjøtt til gryten, og som kjøtt i en kjele.
25 Gå ikke ut i feltet, og gå ikke på veien; for fiendens sverd og frykt er på hver side.
26 O datter av mitt folk, bind deg med sekk, og rull deg i aske; gjør deg klage, som for en eneste sønn, en bitter klage; for ødeleggeren skal plutselig komme over oss.
27 Jeg har satt deg som et tårn og en festning blant mitt folk, så du kan kjenne og prøve deres veier.
7 Skal ikke folkeslagene plutselig reise seg mot deg, og vekkes for å plage deg, og du skal bli bytte for dem?
8 Fordi du har plyndret mange nasjoner, skal de som fortsatt er igjen, plyndre deg; på grunn av menneskers blod, og for volden i landet, i byen, og av alle som bor der.
1 Han som knuser, kommer frem for deg: gjør deg klar, vær sterk og klar til kamp.
2 For Herren har vendt seg bort fra Jakobs storhet: de som leter etter vinrankene, har tømt dem og ødelagt greinene deres.
11 Den dagen du stod på den andre siden, da fremmede førte hans styrker bort i fangenskap, og utlendinger gikk inn i hans porter og kastet lodd om Jerusalem, var du også en av dem.
5 Herren var som en fiende: han har oppslukt Israel og alle hennes palasser; han har ødelagt sine sterke festninger, og har økt klagen i Juda.
15 Hva mener dere med å knuse mitt folk og kverne ansiktene til de fattige? sier Herren Gud over hærskarene.
10 Du lar oss snu fra fienden, og de som hater oss, plyndr oss.
17 Samle dine eiendeler fra landet, O innbygger av festningen.
5 Folket skal undertrykke hverandre, en mot en; barnet skal oppføre seg stolt mot den eldre, og den laveste mot de ærede.
6 Når en mann tar tak i sin bror i sin fars hus og sier: 'Du har klær, vær vår leder, og la denne ruin være under din omsorg.'
11 For de har behandlet skaden til datteren av mitt folk overfladisk og sagt: Fred, fred; når det ikke er noen fred.
22 Slik sier HERREN: Se, et folk kommer fra nord, og en stor nasjon skal reise seg fra jordens kanter.
23 De skal gripe fatt i bue og spyd; de er grusomme og har ingen barmhjertighet; deres stemme brøler som havet; og de rir på hester, oppstilt som menn i krig mot deg, O Sion.
2 For å lede de trengende bort fra sin rett, og for å ta fra de fattige i mitt folk, slik at enker kan bli bytte for dem, og at de kan røve foreldreløse!
25 Dine menn skal falle for sverdet, og dine mektige skal bli nedkjempet i krigen.
12 For å ta bytte og rov; for å vende deg mot de øde områdene som nå er bebodd, og mot folket som har samlet seg fra nasjonene, som har fått storfe og eiendom, og som bor midt i landet.
29 Folket i landet har brukt undertrykkelse, utøvet tyveri og plaget de fattige og trengende; ja, de har undertrykt fremmede urettferdig.
5 Å, Jakobs hus, kom, la oss vandre i HERRENS lys.
6 Derfor har du forlatt ditt folk, Jakobs hus, fordi de er preget av østlig innflytelse, og de er spåmenn som filisterne; de gleder seg over fremmedes barn.
12 Når det gjelder mitt folk, er barn deres undertrykkere, og kvinner hersker over dem. Å, mitt folk! De som leder deg fører deg på villspor og ødelegger veien din.
13 Se, ditt folk midt iblant deg er svake; portene dine står vidt åpne for fiendene; ilden skal fortære dine porter.
11 Nå er også mange nasjoner samlet mot deg, som sier: La henne bli uren, og la våre blikk se mot Sion.
13 På landet til mitt folk skal torner og tistler vokse; ja, også over alle gledeshusene i den glade byen:
8 Jeg har hørt Moabs hån, og ammonittenes hån, hvordan de har latterliggjort mitt folk og hevet seg opp mot deres grenser.
37 Og de fredelige boligene er revet ned på grunn av Herrens harde vrede.
31 O generasjon, se Herrens ord. Har jeg vært en ødemark for Israel? Et mørkt land? Hvorfor sier mitt folk: Vi er herrer, vi vil ikke komme mer til deg?
11 Derfor sier Herren Gud: En fiende skal omringe landet; han skal ta fra deg styrken, og palassene dine skal bli plyndret.
7 Ditt land er øde, byene dine er brent med ild; landet ditt blir fortært av fremmede i ditt nærvær, og det står øde, som om det var invadert.
4 Forbered krig mot henne; reis dere, og la oss dra opp ved lunsjtider. Ve oss! for dagen nærmer seg slutten, og skyggene blir lange.
7 I den tiden skal gaven bli brakt til HERREN for hærskarene, fra et spredt og bare folk; en nasjon som er målt ut og trampet ned, hvis land elvene har ødelagt, til stedet der Herrens navn er, fjellet Sion.
7 For de har fortært Jakob og ødelagt hans bolig.
18 Herren er rettferdig; for jeg har gjort opprør mot hans befaling: hør, jeg ber dere, alle folk, og se min sorg; mine jomfruer og mine unge menn er blitt ført i fangenskap.
9 Vær forenede, O folk, og dere skal bli knust; hør, alle dere fra fjerne land: vær sterke, men dere skal bli knust.
40 De skal også bringe opp en folkemengde mot deg, og de skal steine deg med steiner og stikke deg gjennom med sverd.
16 Han lot mange falle, ja, en falt over den andre; og de sa: 'Stå opp, og la oss dra tilbake til vårt eget folk og til vårt fedreland, fra det truende sverdet.'
16 Deres pilbue er som en åpen grav; de er alle sterke menn.