Markus 4:6
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men der Solen gik op, blev det forbrændt, og efterdi det ikke havde Rod, visnede det.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and the sun having risen, it was scorched, and because of not having root it did wither;
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Og mens han sådde, falt noe langs veien, og fuglene kom og spiste det opp.
5Noe falt på steingrunn, hvor det ikke hadde mye jord. Det spirte raskt opp fordi jorden var grunn.
6Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
7Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det.
8Men noe falt i god jord og ga avling: noe hundre foll, noe seksti, noe tretti.
7Andre frø falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte dem, så de ikke ga grøde.
8Men noen frø falt i god jord og ga grøde; de vokste opp og økte. Noen bar tretti, noen seksti, og noen hundre ganger det som ble sådd.
5"En såmann gikk ut for å så sitt frø. Mens han sådde, falt noe av frøet på veikanten; det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.
6Noe falt på steingrunn, og da det vokste opp, visnet det bort fordi det ikke hadde fuktighet.
7Noe falt blant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det.
3Hør! Se, en såmann gikk ut for å så:
4Og det skjedde, mens han sådde, falt noen frø ved veien, og fuglene kom og spiste dem opp.
5Andre frø falt på steingrunn, hvor det ikke var mye jord, og de spirte raskt opp fordi det ikke var dypt jordlag.
14Såmannen sår ordet.
15De ved veien er de hvor ordet blir sådd; når de hører, kommer Satan straks og tar bort ordet som er sådd i deres hjerter.
16På samme måte er de som blir sådd på steingrunn; de hører ordet og tar imot det med glede straks,
17men de har ingen rot i seg og varer bare en stund. Når trengsel eller forfølgelse oppstår på grunn av ordet, faller de straks fra.
18Andre er de som blir sådd blant torner; de hører ordet,
19men bekymringer for denne verden, rikdommens bedrag og lysten på alt annet kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt.
20Og de som blir sådd i god jord, er de som hører ordet, tar imot det og bærer frukt; noen tretti, noen seksti og noen hundre ganger.
19Når noen hører ordet om riket og ikke forstår det, kommer Den Onde og tar bort det som er sådd i hans hjerte. Dette er den som ble sådd ved veien.
20Den som ble sådd på steingrunn, det er den som hører ordet og straks tar imot det med glede;
21men han har ingen rot i seg, og holder bare en tid. Når det blir trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.
22Den som ble sådd blant torner, det er den som hører ordet, men verdens bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det blir uten frukt.
23Men den som ble sådd i god jord, det er den som hører og forstår ordet. Han bærer frukt og gir avling: en hundre foll, en seksti, og en tretti.»
11Dette er betydningen av lignelsen: Frøet er Guds ord.
12De ved veikanten er de som hører ordet, men så kommer djevelen og tar bort ordet fra deres hjerter så de ikke skal tro og bli frelst.
13De på berggrunnen er de som tar imot ordet med glede når de hører det, men de har ingen rot. De tror for en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.
14Det som falt blant torner er de som har hørt, men som kveles av bekymringer, rikdommens bedrag og livets nytelser, så det ikke bærer fullmoden frukt.
15Men det i god jord er de som hører ordet i et ærlig og godt hjerte, holder fast ved det og bærer frukt med utholdenhet.
20Tidlig om morgenen, da de gikk forbi, så de at fikentreet hadde visnet fra roten.
31Det er som et sennepskorn, som når det blir sådd på jorden, er mindre enn alle andre frø på jorden,
32men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagens planter, og får store greiner, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.
11For solen stiger opp med sin brennhete hete, og gresset visner, blomsten faller av, og dens skjønnhet forsvinner. Slik skal også den rike visne midt i sine sysler.
26Da kornet vokste opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
8Men den som bærer torner og tistler, er ubrukelig og nær ved å bli forbannet. Dens ende er å bli brent.
26Slik er Guds rike: Som når en mann så korn på jorden,
27så sover han og står opp, natt og dag, og frøet spirer og vokser, uten at han vet hvordan.
28For jorden bærer frukt av seg selv: først strå, deretter aks, så fullmodent korn i akset.
29Men når frukten er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet.
19Da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ingenting på det, bare blader. Han sa til det: Aldri mer skal noen spise frukt av deg! Og straks visnet fikentreet.
13Han svarte: Hver plante som ikke er plantet av min himmelske Far, skal rykkes opp med rot.