Esekiel 9:8
Mens de slo dem ned, ble jeg etterlatt. Jeg falt på mitt ansikt og ropte: 'Å, min Herre Gud, vil du virkelig ødelegge hele Israels rest når du utøser din vrede over Jerusalem?'
Mens de slo dem ned, ble jeg etterlatt. Jeg falt på mitt ansikt og ropte: 'Å, min Herre Gud, vil du virkelig ødelegge hele Israels rest når du utøser din vrede over Jerusalem?'
Mens de var i ferd med å drepe dem, og jeg var alene igjen, falt jeg på ansiktet, ropte og sa: Å, Herre Gud! Vil du utrydde hele resten av Israel når du heller din vrede ut over Jerusalem?
Mens de slo, ble jeg igjen alene. Jeg kastet meg ned med ansiktet mot jorden, ropte og sa: «Å, Herre Gud! Vil du utrydde hele resten av Israel når du heller din vrede ut over Jerusalem?»
Mens de slo, ble jeg igjen alene. Jeg kastet meg ned med ansiktet mot jorden og ropte: «Å, Herre Gud! Vil du ødelegge hele resten av Israel når du øser din harme ut over Jerusalem?»
Mens de slo dem, ble jeg stående helt alene. Jeg kastet meg ned med ansiktet mot bakken og ropte: Å, suverene Herre Gud! Vil du ødelegge hele Israels gjenværende etterkommere mens du utøser din vrede over Jerusalem?
Og det skjedde, mens de drepte dem og jeg var igjen, at jeg falt på mitt ansikt, ropte og sa: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge hele resten av Israel mens du utøser din raseri over Jerusalem?
Og det skjedde, mens de drepte dem, og jeg ble stående, at jeg falt på ansiktet og ropte og sa: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge alle de gjenværende av Israel i din vredes utgytelse?
Da de hadde slått ut, ble jeg igjen. Jeg falt på ansiktet og ropte: Å, Herre Gud, vil du utrydde alt som er igjen av Israel i din vrede over Jerusalem?
Mens de slo, stod jeg igjen alene og kastet meg ned med ansiktet mot jorden og ropte: 'Å, Herre Gud, vil du ødelegge hele resten av Israel ved å utøse din vrede over Jerusalem?'.
Og det skjedde, mens de slo dem, og jeg var alene tilbake, at jeg falt på mitt ansikt og ropte: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge hele Israels rest mens du heller ut din vrede over Jerusalem?
Da de drepte dem, og jeg sto alene, falt jeg på ansiktet, ropte og sa: «Å, Herre Gud, skal du ødelegge alt som er igjen av Israel når du utgyter din vrede over Jerusalem?»
Og det skjedde, mens de slo dem, og jeg var alene tilbake, at jeg falt på mitt ansikt og ropte: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge hele Israels rest mens du heller ut din vrede over Jerusalem?
As they were striking, I was left alone. I fell face down and cried out, 'Ah, Sovereign LORD! Are you going to destroy the entire remnant of Israel in your outpouring of wrath on Jerusalem?'
Mens de slo, ble jeg igjen og falt på mitt ansikt og ropte: 'Å, Herre Gud! Vil du tilintetgjøre hele resten av Israel ved å utøse din vrede over Jerusalem?'
Og det skede, der de havde slaget dem, da var jeg overbleven; og jeg faldt paa mit Ansigt og raabte og sagde: Ak, Herre Herre! vil du fordærve alt Overblevet i Israel, idet du udøser din Grumhed over Jerusalem?
And it came to pass, while they were slaying them, and I was left, that I fell upon my face, and cried, and said, Ah Lord GOD! wilt thou destroy all the residue of Israel in thy pouring out of thy fury upon Jerusalem?
Og det skjedde, mens de drepte dem og jeg var alene igjen, at jeg falt på mitt ansikt og ropte og sa: Å, Herre Gud! Vil du utslette hele resten av Israel når du utøser din vrede over Jerusalem?
And it happened, while they were killing them, and I was left, that I fell upon my face, and cried, and said, Ah Lord GOD! Will you destroy all the remnant of Israel in your pouring out of your fury upon Jerusalem?
And it came to pass, while they were slaying them, and I was left, that I fell upon my face, and cried, and said, Ah Lord GOD! wilt thou destroy all the residue of Israel in thy pouring out of thy fury upon Jerusalem?
Det skjedde mens de slo ned, og jeg var igjen, at jeg falt på mitt ansikt og ropte og sa: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge hele restene av Israel ved å utøse din vrede over Jerusalem?
Og det skjedde, mens de slo, og jeg - jeg var alene igjen, at jeg falt ned på mitt ansikt og ropte, og sa: 'Å, Herre Gud, skal Du ødelegge hele resten av Israel mens Du utøser Din vrede over Jerusalem?'
Mens de slo ned, og jeg var igjen, falt jeg på mitt ansikt og ropte: Å, Herre Gud! Vil du virkelig ødelegge hele resten av Israel i din vredesutgytelse over Jerusalem?
Mens de gjorde dette, og jeg var uskadd, kastet jeg meg ned på ansiktet og ropte: Å, Herre! Vil du ødelegge hele Israel i å slippe løs din vrede over Jerusalem?
And it came to pass, while they were smiting,{H5221} and I was left,{H7604} that I fell{H5307} upon my face,{H6440} and cried,{H2199} and said,{H559} Ah{H162} Lord{H136} Jehovah!{H136} wilt thou destroy{H7843} all the residue{H7611} of Israel{H3478} in thy pouring out{H8210} of thy wrath{H2534} upon Jerusalem?{H3389}
And it came to pass, while they were slaying{H5221}{(H8687)} them, and I was left{H7604}{(H8737)}, that I fell{H5307}{(H8799)} upon my face{H6440}, and cried{H2199}{(H8799)}, and said{H559}{(H8799)}, Ah{H162} Lord{H136} GOD{H3069}! wilt thou destroy{H7843}{(H8688)} all the residue{H7611} of Israel{H3478} in thy pouring out{H8210}{(H8800)} of thy fury{H2534} upon Jerusalem{H3389}?
Now when they had done ye slaughter, & I yet escaped: I fell downe vpon my face, & cried, sayenge: O LORDE, wilt thou then destroye all the resydue of Israel, in thy sore displeasure, that thou hast poured vpo Ierusalem?
Nowe when they had slaine them, and I had escaped, I fell downe vpon my face, and cryed, saying, Ah Lorde God, wilt thou destroy all the residue of Israel, in powring out thy wrath vpon Ierusalem?
Nowe when they had done the slaughter, and I yet escaped, I fell downe vpon my face, and cryed, saying: Ah Lorde God, wylt thou then destroy all the residue of Israel, in powryng out thy wrath vpon Hierusalem?
And it came to pass, while they were slaying them, and I was left, that I fell upon my face, and cried, and said, Ah Lord GOD! wilt thou destroy all the residue of Israel in thy pouring out of thy fury upon Jerusalem?
It happened, while they were smiting, and I was left, that I fell on my face, and cried, and said, Ah Lord Yahweh! will you destroy all the residue of Israel in your pouring out of your wrath on Jerusalem?
And it cometh to pass, as they are smiting, and I -- I am left -- that I fall on my face, and cry, and say, `Ah, Lord Jehovah, art Thou destroying all the remnant of Israel, in Thy pouring out Thy wrath on Jerusalem?'
And it came to pass, while they were smiting, and I was left, that I fell upon my face, and cried, and said, Ah Lord Jehovah! wilt thou destroy all the residue of Israel in thy pouring out of thy wrath upon Jerusalem?
And it came to pass, while they were smiting, and I was left, that I fell upon my face, and cried, and said, Ah Lord Jehovah! wilt thou destroy all the residue of Israel in thy pouring out of thy wrath upon Jerusalem?
Now while they were doing so, and I was untouched, I went down on my face, and crying out, I said, Ah, Lord! will you give all the rest of Israel to destruction in letting loose your wrath on Jerusalem?
It happened, while they were smiting, and I was left, that I fell on my face, and cried, and said, Ah Lord Yahweh! will you destroy all the residue of Israel in your pouring out of your wrath on Jerusalem?
While they were striking them down, I was left alone, and I threw myself face down and cried out,“Ah, Sovereign LORD! Will you destroy the entire remnant of Israel when you pour out your fury on Jerusalem?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9 Da sa han til meg: 'Israels og Judas skyld er meget stor, og landet er fullt av blod, og byen er full av urettferdighet. For de sier: 'Herren har forlatt landet, og Herren ser det ikke.'
10 Derfor vil jeg heller ikke vise medynk, og jeg vil ikke spare dem. Jeg vil la deres vei komme over deres egne hoder.'
13 Mens jeg profeterte, døde Pelatja, sønn av Benaja. Da falt jeg ned på mitt ansikt og ropte med høy røst: «Å, Herre Gud! Vil du utslette hele Israels rest?»
14 Så kom Herrens ord til meg, og lød slik:
7 Han sa til dem: 'Gjør huset urent, fyll forgårdene med drepte! Gå ut!' Så gikk de ut og slo folk i byen.
1 Jeg så Herren stå ved alteret. Han sa: 'Slå på søyletoppen så dørtersklene ryster og klippene faller ned over alles hoder. Alle vil jeg drepe med sverdet. Ingen som prøver å flykte skal komme unna, og ingen som prøver å unnslippe skal klare det.
4 Herren sa til ham: 'Gå gjennom byen, gjennom Jerusalem, og sett et tegn på pannene til de mennene som sukker og stønner over alle de avskyeligheter som blir gjort der.'
5 Til de andre sa han i mine ører: 'Gå gjennom byen etter ham og slå. Ha ingen medlidenhet, la ikke øynene deres spare noen.'
7 De drepte skal falle blant dere, og dere skal kjenne at jeg er Herren.
8 Men jeg vil la noen av dere bli igjen, noen som slipper unna sverdet blant nasjonene, når jeg sprer dere blant landene.
8 Se, Herrens øyne er rettet mot det syndige riket. Jeg vil utslette det fra jordens overflate, men ikke helt ødelegge Jakobs hus, sier Herren.
9 Se, jeg vil befale og riste Israels hus blant alle nasjonene, som man siler korn i en sil uten at en stein faller ned på jorden.
17 Han sa til meg: «Har du sett dette, menneskesønn? Er det en liten sak for Judas hus å begå de avskyelighetene de har gjort her? For de har fylt landet med vold og vekker min vrede igjen og igjen. Se, de holder grenen til nesen som en hån.»
18 Derfor vil også jeg handle i vrede. Jeg vil ikke spare eller ha medynk. Selv om de roper høyt til meg med sin stemme, vil jeg ikke høre dem.
21 Ung og gammel ligger på gaten, mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet. Du har slaktet dem på din vredes dag, og du har ikke spart.
1 Han ropte høyt i mine ører og sa: 'Kom nær, dere som er ansvarlige for byen, og la hver mann ha sitt ødeleggende våpen i hånden.'
1 I det sjette året, på den femte dagen i den sjette måneden, mens jeg satt i mitt hus og Judas eldste satt foran meg, kom Herrens hånd over meg der.
3 «Herre, de har drept dine profeter og revet ned dine altere. Jeg er den eneste som er igjen, og de står meg etter livet.»
3 Og synet som jeg så, var lik det synet jeg hadde sett da jeg kom for å ødelegge byen, og synene var lik de synene jeg hadde sett ved elven Kebar, og jeg falt på mitt ansikt.
11 Derfor, så sant jeg lever, sier Herren Gud: Fordi du har gjort mitt hellige sted urent med all din avsky og med alle dine avskyeligheter, skal jeg også trekke meg tilbake, og mitt øye skal ikke spare, og jeg vil heller ikke ha medlidenhet.
8 Si til Israels land: Så sier Herren: Se, jeg kommer mot deg. Jeg skal dra mitt sverd ut av sliren og utrydde både de rettferdige og de onde blant deg.
8 I hele landet, sier Herren, skal to tredjedeler bli utryddet og dø. Men en tredjedel skal bli tilbake.
11 Da spurte jeg: «Herre, hvor lenge?» Han svarte: «Inntil byene ligger øde uten innbyggere, husene er uten mennesker, og landet ligger øde og forlatt.»
31 Derfor har jeg utøst min vrede over dem, med min rasende ild har jeg fortært dem. Jeg har lagt deres ferd over deres eget hode, erklærer Herren Gud.
8 Jeg skal gjøre denne byen til en ruinhaug og til spott. Hver den som går forbi vil bli forferdet og hånfløyte over alle hennes sår.
10 Da sa jeg: Å, Herre Gud! Sannelig har du grundig bedratt dette folket og Jerusalem ved å si: 'Dere skal ha fred,' når sverdet når deres liv.
1 Å, om noen ville gi meg et herberge i ørkenen, så jeg kunne forlate mitt folk og dra bort fra dem. For alle er utro som ekteskapsbrytere, en flokk av forrædere.
3 For så sier Herren Gud: En by som drar ut med tusen mann, skal ha hundre tilbake, og en som drar ut med hundre, skal ha ti igjen av Israels hus.
8 Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem. Han overlot dem til redsler, forferdelse og hån, slik dere selv ser.
2 Og det skjedde, da de hadde fortært gresset i landet, at jeg sa: "Herre Gud, tilgi! Hvordan kan Jakob bestå, for han er liten?"
7 da vil jeg utrydde Israel fra det landet jeg har gitt dem, og det huset jeg har helliget for mitt navn, vil jeg støte bort fra mitt ansikt, og Israel skal bli et ordspråk og en hån blant alle folkene.
21 I det tolvte året av vår bortførelse, i den tiende måneden, på den femte dagen, kom en som hadde flyktet fra Jerusalem til meg og sa: 'Byen er tatt.'
22 Men se, det skal være noen få som unnslipper, både sønner og døtre, og de skal komme til dere. Når dere ser deres ferd og gjerninger, skal dere bli trøstet over den ulykken jeg har ført over Jerusalem, alt hva jeg har ført over det.
9 Over fjellene vil jeg løfte gråt og klage, og over beitemarkene i ørkenen klagesang, for de er brent opp, uten at noen går forbi. Man hører ikke lenger lyden av buskap. Fuglene har flyktet, og dyrene er borte.
10 Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, et tilholdssted for sjakaler. Byene i Juda vil jeg legge øde, uten innbyggere.
6 Så min vrede og harme ble utøst og brant i Judas byer og Jerusalems gater. De ble til ruiner og øde, som det er i dag.
17 Og Herrens ord kom til meg og sa:
8 La deg refse, Jerusalem, ellers vender jeg meg fra deg, ellers gjør jeg deg til en ødemark, et ubeboelig land.
8 Mange nasjoner vil gå forbi denne byen, og hver mann vil si til sin nabo: Hvorfor har Herren gjort slik mot denne store byen?
8 Derfor sier Herren Gud: Se, jeg selv er imot deg, og jeg vil utføre dommer midt iblant deg for øynene på nasjonene.
9 Om det er ti menn igjen i ett hus, skal de også dø.
5 Da sa jeg: "Herre Gud, stans! Hvordan kan Jakob bestå, for han er liten?"
9 Men Obadja sa: 'Hva har jeg syndet, siden du vil gi din tjener i Akabs hånd for å bli drept?'
6 Dere har økt antallet av deres drepte i denne byen og fylt dens gater med døde.
9 Så hørte jeg lyden av hans ord, og da jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i en dyp søvn med mitt ansikt mot bakken.
9 Den dagen vil jeg søke å ødelegge alle folkene som kommer mot Jerusalem.
14 Han svarte: «Jeg har vært meget nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. Israelittene har forlatt din pakt, revet ned dine altere og drept dine profeter med sverdet. Jeg er den eneste som er igjen, og nå søker de å ta mitt liv.»
11 Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på bakken over mitt folks dattersruin, når spedbarn og småbarn besvimer i byens gater.
21 Si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Se, jeg vanhelliger min helligdom, deres stolte styrke, deres øynenes fryd og deres sjels lengsel; deres sønner og døtre, som dere forlot, skal falle for sverdet.
4 Og se, der var Israels Guds herlighet, slik den hadde vist seg for meg i dalen.