David sa til Gud: «Er det ikke jeg som befalte folket å telles? Det er jeg som har syndet og handlet ondt, men hva har disse fårene gjort? La din hånd, jeg bønnfaller, ramme meg og mitt fedres hus, men ikke ditt folk, så de ikke skal rammes av ulykke.»
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Ja, det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse sauene, hva har de gjort? La din hånd, jeg ber deg, Herre min Gud, komme over meg og min fars hus, men ikke over ditt folk, så de blir rammet.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som sa at det skulle holdes folketelling blant folket? Det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse, fårene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og over min fars hus, men ikke over ditt folk, så det rammes av plage.
Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse, flokken, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk – ikke til plage!
David sa til Gud: 'Er det ikke jeg som befalte folketelling? Jeg er den som har syndet og handlet galt, men hva har disse menneskene gjort? Herre, min Gud, la din hånd ramme meg og min fars hus, men ikke ram ditt folk med pest.'
David sa til Gud: Er det ikke jeg som beordret folket å bli telt? Jeg har syndet og virkelig gjort ondt; men disse sauene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være over meg og min fars hus, men ikke over ditt folk, så de lider pest.
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er meg som har syndet og gjort ondt; men hva har disse fårene gjort? La din hånd, jeg ber deg, O Herre min Gud, være over meg og over min fars hus; men ikke over ditt folk, at de skal bli plaget.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Jeg har syndet og handlet ille. Men disse fårene, hva har de gjort? Herre min Gud, la din hånd ramme meg og min fars hus, men ikke plagen ditt folk!
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte folketellingen? Jeg er den som har syndet og handlet ondt; men disse får, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være mot meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk for å slå dem.
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt, men hva har disse fårene gjort? Jeg ber deg, Herre min Gud, la din hånd være over meg og over min fars hus, men ikke på ditt folk, slik at de blir rammet.
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt, men hva har disse fårene gjort? Jeg ber deg, Herre min Gud, la din hånd være over meg og over min fars hus, men ikke på ditt folk, slik at de blir rammet.
David sa til Gud: 'Var det ikke jeg som befalte folketelling? Jeg er den som har syndet og handlet ondt, men disse som er som sauer, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke la plagen ramme ditt folk.'
David said to God, "Was it not I who gave the command to count the people? I am the one who has sinned and acted wickedly. But these sheep, what have they done? LORD my God, let Your hand fall on me and my family, but do not let this plague remain on Your people."
David sa til Gud: «Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Jeg, den som har syndet og gjort mye ondt. Men disse, de er bare sauer. Hva har de gjort? Herre, min Gud, vend din hånd mot meg og min fars hus, men ikke la folket plages.»
Og David sagde til Gud: Haver jeg ikke sagt, at man skulde tælle Folket? ja jeg, jeg er den, som syndede og gjorde meget ilde, men disse Faar, hvad have de gjort? Herre min Gud! Kjære, lad din Haand være paa mig og paa min Faders Huus, og ikke paa dit Folk til Plage!
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som beordret tellingen av folket? Det er jeg som har syndet og gjort ondt; men disse, som er som får, hva har de gjort? Herre min Gud, la din hånd være på meg og min fars hus, men ikke på ditt folk så de blir rammet.
And David said to God, Was it not I who commanded the people to be numbered? It is I who have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? Let your hand, I pray, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on your people, that they should be afflicted.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Det er jeg som har syndet og handlet veldig dårlig; men disse, som er som sauer, hva har de gjort? Jeg ber, la din hånd, Herre min Gud, være mot meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de lider.
David sa til Gud: 'Var det ikke jeg som sa at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og handlet ondt. Men disse, flokken, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de blir rammet av pest!'
David sa til Gud: Det er jeg som har befalt at folket skulle telles. Det er jeg som har syndet og handlet veldig ondt; men disse sauene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de skal bli rammet.
Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som ga ordre om at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort stor feil; men disse er bare sauer; hva har de gjort? la din hånd, Herre Gud, løftes mot meg og mot min familie, men ikke mot ditt folk for å sende sykdom over dem.
And David{H1732} said{H559} unto God,{H430} Is it not I that commanded{H559} the people{H5971} to be numbered?{H4487} even I it is that have sinned{H2398} and done very{H7489} wickedly;{H7489} but these sheep,{H6629} what have they done?{H6213} let thy hand,{H3027} I pray thee, O Jehovah{H3068} my God,{H430} be against me, and against my father's{H1} house;{H1004} but not against thy people,{H5971} that they should be plagued.{H4046}
And David{H1732} said{H559}{(H8799)} unto God{H430}, Is it not I that commanded{H559}{(H8804)} the people{H5971} to be numbered{H4487}{(H8800)}? even I it is that have sinned{H2398}{(H8804)} and done evil{H7489}{(H8689)} indeed{H7489}{(H8687)}; but as for these sheep{H6629}, what have they done{H6213}{(H8804)}? let thine hand{H3027}, I pray thee, O LORD{H3068} my God{H430}, be on me, and on my father's{H1} house{H1004}; but not on thy people{H5971}, that they should be plagued{H4046}.
And Dauid sayde vnto God: Am not I he that caused the people to be nombred? I am he that hath synned and done euell: as for these shepe, what haue they done? LORDE my God, let thine hande be agaynst me and agaynst my fathers house, and not agaynst thy people to plage them.
And Dauid said vnto God, Is it not I that commanded to nomber the people? It is euen I that haue sinned and haue committed euil, but these sheepe what haue they done? O Lorde my God, I beseech thee, let thine hande be on me and on my fathers house, and not on thy people for their destruction.
And Dauid sayde vnto God: Is it not I that commaunded the people to be numbred? It is I that haue sinned and done euyll in deede: and what haue these sheepe done? Let thyne hande O Lorde my God be on me, and on my fathers house: but not on thy people, that they shoulde be punished.
And David said unto God, [Is it] not I [that] commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but [as for] these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
David said to God, Isn't it I who commanded the people to be numbered? It is even I who have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? Please let your hand, O Yahweh my God, be against me, and against my father's house; but not against your people, that they should be plagued.
And David saith unto God, `Did not I -- I say to number the people? Yea, I it `is' who have sinned, and done great evil: and these, the flock, what did they? O Jehovah, my God, let, I pray Thee, Thy hand be on me, and on the house of my father, and not on Thy people -- to be plagued.'
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? let thy hand, I pray thee, O Jehovah my God, be against me, and against my father's house; but not against thy people, that they should be plagued.
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? let thy hand, I pray thee, O Jehovah my God, be against me, and against my father's house; but not against thy people, that they should be plagued.
And David said to God, Was it not I who gave the order for the people to be numbered? It is I who have done the sin and the great wrong; but these are only sheep; what have they done? let your hand, O Lord God, be lifted up against me and against my family, but not against your people to send disease on them.
David said to God, "Isn't it I who commanded the people to be numbered? It is even I who have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? Please let your hand, O Yahweh my God, be against me, and against my father's house; but not against your people, that they should be plagued."
David said to God,“Was I not the one who decided to number the army? I am the one who sinned and committed this awful deed! As for these sheep– what have they done? O LORD my God, attack me and my family, but remove the plague from your people!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16 Da engelen strakte ut sin hånd for å ødelegge Jerusalem, angret Herren det onde og sa til engelen: «Nok, trekk nå hånden din!» Og Herrens engel sto ved Araunah, jebusittenes slakterplass.
17 Da David så engelen som rammet folket, talte han til Herren og sa: «Se, jeg har syndet og handlet ondt! Men hva har disse fårene gjort? La din hånd, jeg ber deg, ramme meg og mitt fars hus.»
10 Da talte Davids hjerte mot ham etter folketellingen. Han sa til Herren: «Jeg har syndet stort i det jeg har gjort. Nå ber jeg deg, Herre, ta bort min skyld, for jeg har handlet veldig uvisst.»
11 Da David sto opp om morgenen, kom Herrens ord til profeten Gad, Davids seer, og sa:
7 Gud var misfornøyd med dette, og derfor slo han Israel.
8 David sa til Gud: «Jeg har syndet stort ved å gjøre dette; nå ber jeg deg, fjern uretten fra din tjener, for jeg har handlet svært uvettig.»
9 Herren talte til Gad, Davids spåmann, og sa:
13 David svarte Gad: «Jeg står i en svært vanskelig situasjon. La meg falle for Herrens hånd, for hans miskunn er stor; men la meg ikke falle for menneskenes hånd.»
14 Da sendte Herren pest over Israel, og 70 000 menn falt.
15 Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge den, og mens engelen herjet, så Herren det og ombestemte seg om det onde. Han sa til engelen: «Det er nok, legg ned sverdet.» Og Herrens engel stod ved treskeplassen til Ornan, Jebusitten.
16 David løftet øynene og så Herrens engel stå mellom jorden og himmelen, med et trukket sverd i hånden, utstrakt over Jerusalem. Da falt David og Israels eldste, kledd i segduker, ned på sine ansikter.
18 Da ga Herrens engel Gad beskjed om å si til David at han skulle gå opp og bygge et alter til Herren på treskeplassen til Ornan, Jebusitten.
19 David gikk opp etter Gad sine anvisninger, gitt i Herrens navn.
14 David svarte: «Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hender, for hans barmhjertighet er stor. La meg ikke havne i menneskers hender.»
18 Da gikk kong David inn og satte seg for HERREN, og han sa: «Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, at du har ført meg til dette sted?»
19 «Dette er ennå en liten ting i dine øyne, Herre Gud; men du har også talt om ditt tjenerhus for en lang framtid. Er ikke dette slik mennesker er, Herre Gud?
2 David sa til Joab og folkets overhoder: «Gå og tell Israel fra Beersheba til Dan, og før tallet for meg, så jeg kan få oversikt.»
3 Joab svarte: «Må Herren gjøre hans folk hundre ganger så tallrike som de er, men, min herre kongen, er de ikke alle hans tjenere? Hvorfor krever han dette? Hvorfor skulle han medføre synd for Israel?»
16 David, kongen, kom og satte seg for HERREN og sa: «Hvem er jeg, HERRENS Gud, og hva er mitt hus, at du har ført meg hit?»
17 «Og likevel var dette en liten sak i dine øyne, Gud; for du har også talt om min tjener sitt hus for en lang tid fremover, og du har sett på meg med den ære som tilkommer en mann av høy rang, HERRENS Gud.»
28 Da Eliab, hans eldste bror, hørte hvordan han talte til mennene, ble han opprørt og sa: «Hvorfor har du kommet ned hit, og med hvem har du forlatt de få sauene dine i ødemarken? Jeg kjenner ditt hovmod og ondskapen i ditt hjerte – du har kommet ned kun for å se kampen.»
29 David svarte: «Hva har jeg gjort nå? Er det ingen sak?»
18 Saul spurte: 'Hvorfor forfølger min herre sin tjener slik? Hva har jeg gjort? Hva ondt bærer jeg på?'
19 «Derfor ber jeg deg, la kongen, min herre, høre ordene fra sin tjener. Om Herren har oppildnet deg mot meg, la ham da ta imot et offer. Men om det er mennesker som ligger bak dette, må de være forbannet for Herren, for de har i dag forvist meg fra å bo i Herrens arv med påstanden: Gå, tjen andre guder.»
20 «La ikke mitt blod falle på jorden for Herrens åsyn, for Israels konge har kommet ut for å jakte på en loppe, slik som man jakter en partridge i fjellene.»
21 Saul svarte: 'Jeg har syndet. Vend tilbake, min sønn David, for jeg vil ikke lenger skade deg, siden min sjel i dag var dyrebar i dine øyne. Se, jeg oppførte meg dumt og begikk en stor feil.'
22 David sa til Ornan: «Gi meg denne treskeplassen, så jeg kan bygge et alter for Herren der. Selg den til meg for full pris, slik at plagen kan opphøre for folket.»
23 Ornan svarte: «Ta det, og la min herre kongen gjøre som han anser rett. Se, jeg gir deg også oksene til brennoffer, treskeverktøyene til ved og hveten til matoffer; alt dette gir jeg deg.»
3 Derfor spurte David gibeonittene: Hva skal jeg gjøre for dere, og med hva skal jeg sone, slik at dere kan velsigne Herrens arv?
13 David sa til Nathan: «Jeg har syndet mot Herren.» Og Nathan svarte: «Herren har nå fjernet din synd; du skal ikke dø.»
30 Han sa: «Jeg har syndet, men vis meg nå din nåde foran folkets eldste og hele Israel, og bli med meg igjen, så jeg kan tilbe Herren, din Gud.»
21 Araunah spurte: «Hvorfor kommer min herre kongen til meg?» David svarte: «Jeg vil kjøpe ditt slaktersted for å bygge et alter til Herren, slik at pesten skal opphøre for folket.»
17 Kongen sa til sine vakter: «Drep Herrens prester, for deres hånd støtter David, og fordi de visste da han flyktet, men ikke varslet meg.» Men kongens tjenere ville ikke legge hendene sine på Herrens prester.
19 Han sa til kongen: «La ikke min herre tilskrive meg skyld, og glem ikke den urett min tjener begikk den dagen du forlot Jerusalem, slik at det ikke skal legge en tung byrde på ditt hjerte.»
1 Og igjen ble Herrens vrede tent mot Israel, og han rørte David til å si: «Gå og tell Israel og Juda.»
22 Da sa David: «Hva har jeg med dere, dere sønner av Zeruiah, at dere i dag skulle være mine fiender? Skal noen henrettes i Israel i dag? Vet jeg ikke at jeg i dag er Israels konge?»
1 David flyktet fra Naioth i Ramah og kom til Jonathan. Han spurte: «Hva har jeg gjort? Hva er min urett, og hvilken synd har jeg begått foran din far, slik at han søker mitt liv?»
7 «Derfor skal du fortelle min tjener David: Slik sier HERRENS hær: Jeg tok deg ut av sauelåven, selv mens du gjette sauene, for at du skulle bli leder for mitt folk Israel.»
20 Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du som bevarer mennesker? Hvorfor har du merket meg, slik at jeg blir en byrde for meg selv?
3 Å HERRE, min Gud, om jeg har handlet slik; om urett finnes i mine hender.
30 Men David våget ikke gå foran alteret for å søke Herrens råd, for han var redd for synet av Herrens engels sverd.
23 Men HERRE, du kjenner til alle deres planer mot meg for å drepe meg; ikke tilgi deres urett, og slett heller ikke fjerne deres synd fra ditt åsyn, men la dem bli styrtet for deg—døm dem slik i din vrede.
15 «Har jeg virkelig begynt å spørre Gud for hans skyld? Det er absolutt ikke sant. La ikke kongen legge noe til sin tjener eller til hele mitt fars hus, for jeg visste ingenting om dette, verken for mye eller for lite.»
17 Da gikk David ut for å møte dem og sa: ‘Om dere kommer i fred for å hjelpe meg, vil mitt hjerte bindes til dere; men om dere derimot har kommet for å forråde meg til mine fienders skade – for jeg har gjort intet galt – da skal vår forfedres Gud se over dette og irettesette det.’
17 Han sa til David: «Du er mer rettferdig enn jeg, for du har gjort meg godt, mens jeg har gjort deg ondt.»
21 David hadde tenkt: «All min omsorg for alt dette han eier i ørkenen var forgjeves, for intet manglet ham mens de var sammen med ham, og han har gjengjeldt min godhet med ondskap.»
7 Der ble Israels folk slått ned for Davids tjenere, og den dagen ble det en voldsom slakt – tjue tusen menn ble drept.
1 Da telte David folket som var med ham, og utnevnte ledere over tusenmenn og over hundremenn.
38 Da sa Saul: «Kom hit, alle ledende menn i folket, og se med egne øyne hvor denne synden har oppstått i dag.»
7 Da sa Nathan til David: «Du er den det gjelder. Slik sier Israels Herre Gud: ‘Jeg salvet deg til konge over Israel og reddet deg ut av Sauls hender.’