Lukas 7:13
Da Herren så henne, fikk han medlidenhet med henne og sa til henne: 'Gråt ikke.'
Da Herren så henne, fikk han medlidenhet med henne og sa til henne: 'Gråt ikke.'
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Gråt ikke.
Da Herren så henne, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: Gråt ikke!
Da Herren så henne, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke.»
Og da Herren så henne, fikk han medynk med henne, og sa til henne: "Gråt ikke."
Da Herren så henne, følte han medlidenhet og sa til henne: 'Gråt ikke.'
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne, og sa til henne: Gråt ikke.
Da Herren så henne, ble han rørt av følelser for henne og sa: Gråt ikke!
Og da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke!
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa til henne: «Gråt ikke.»
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa til henne: Gråt ikke.
Da Herren fikk se henne, fikk han inderlig medlidenhet med henne og sa til henne: «Gråt ikke.»
Da Herren fikk se henne, fikk han inderlig medlidenhet med henne og sa til henne: «Gråt ikke.»
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke.»
When the Lord saw her, He was moved with compassion for her and said, 'Do not weep.'
Herren så henne og fikk medlidenhet med henne og sa: «Ikke gråt.»
Og der Herren saae hende, ynkedes han inderligen over hende og sagde til hende: Græd ikke!
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said unto her, Weep not.
Og da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Gråt ikke.
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said to her, Weep not.
Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: "Gråt ikke."
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa til henne: 'Gråt ikke.'
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Gråt ikke.
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Ikke vær trist.
And when ye LORde sawe her he had compassion on her and sayde vnto her: wepe not.
And whan the LORDE sawe her, he had copassion on her, and sayde vnto her: Wepe not.
And when the Lord sawe her, he had compassion on her, and said vnto her, Weepe not.
And when the Lorde sawe her, he had compassion on her, and sayde vnto her: Weepe not.
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said unto her, ‹Weep not.›
When the Lord saw her, he had compassion on her, and said to her, "Don't cry."
And the Lord having seen her, was moved with compassion towards her, and said to her, `Be not weeping;'
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said unto her, Weep not.
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said unto her, Weep not.
And when the Lord saw her, he had pity on her and said to her, Be not sad.
When the Lord saw her, he had compassion on her, and said to her, "Don't cry."
When the Lord saw her, he had compassion for her and said to her,“Do not weep.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Den neste dagen dro han til en by som heter Nain, og mange av disiplene fulgte med, sammen med en stor folkemengde.
12Da han nærmet seg byporten, så han en død mann som ble båret ut – han var den eneste sønnen til sin mor, som var enke, og mange i byen fulgte henne.
30Jesus hadde ennå ikke kommet inn i byen, men befant seg der der Marta hadde møtt ham.
31Jødene som var hos Marta i huset og trøstet henne, så at Maria hastig reiste seg og gikk ut, og de fulgte etter henne og sa: «Hun går til graven for å gråte der.»
32Da Maria kom til stedet der Jesus var og så ham, falt hun ned for hans føtter og sa: «Herre, om du hadde vært her, ville ikke min bror ha dødd.»
33Da Jesus så at hun gråt, og at jødene som fulgte henne også gråt, sukket han inderlig og ble dypt berørt.
34Han spurte: «Hvor har dere lagt ham?» De svarte: «Herre, kom og se selv.»
35Jesus gråt.
14Jesus gikk fram og berørte likbæreren, og de som bar den, stoppet opp. Han sa: 'Ung mann, jeg sier deg, stå opp!'
15Den døde satte seg opp og begynte å tale, og han overlot ham til sin mor.
51Da han kom inn i huset, lot han ingen andre komme inn bortsett fra Peter, Jakob, Johannes og datterens far og mor.
52Alle gråt og sørget over henne, men Jesus sa: «Gråt ikke, hun er ikke død, hun sover.»
53Folk lo hånlig av ham, for de visste at hun var død.
54Da befalte han alle om å gå ut, tok henne i hånden og ropte: «Jente, stå opp!»
38Da han kom til synagogens lederens hus, så han oppstyret og de som gråt og hulket bittert.
39Inne spurte han: «Hvorfor lager dere all denne oppstandigheten og gråter? Jenta er ikke død, hun sover bare.»
41Da han nærmet seg byen, så han den og gråt over den,
27En stor folkemengde fulgte med ham, sammen med kvinner som sørget og gråt over ham.
28Jesus vendte seg mot dem og sa: 'Jerusalems døtre, gråt ikke for meg, men for dere selv og for deres barn.'
20Så ropte han til HERREN og sa: «Å HERRE, min Gud, har du også påført denne enkemoren elendighet ved å ta hennes sønn?»
33Men en samaritan som var på reise, kom forbi stedet, og da han så ham, fikk han medlidenhet med ham.
37Se, en kvinne fra byen, som var en synder, fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus. Hun tok med seg en alabastboks fylt med salve.
38Hun stod bak ham ved føttene hans, gråt, vasket føttene hans med tårer, tørket dem med håret i hodet, kysset dem og salvet dem med salven.
24Han sa: «Flytt dere, for piken er ikke død, hun sover.» Men de lo av ham.
25Men da folkemengden ble fjernet, gikk han inn, tok piken i hånden, og hun sto opp.
23Men han svarte henne ikke et ord. Da gikk disiplene bort til ham og ba: 'Send henne bort, for hun roper etter oss.'
7Jesus svarte: 'La henne være! Hun har beholdt denne oljen til den tiden da jeg skal bli begravet.'
44Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: 'Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i huset ditt, og du ga meg ikke vann til å vaske føttene mine, men hun har vasket føttene mine med sine tårer og tørket dem med håret sitt.'
42for han hadde en eneste datter, omtrent tolv år gammel, som lå og døde. Men mens han var på vei, strømmene av mennesker presset seg på ham.
22Men Jesus snudde seg, og da han så henne, sa han: «Datter, vær trøstet; din tro har gjort deg frisk.» Og kvinnen ble helbredet med en gang.
13De sa til henne: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Hun svarte: «Fordi de har tatt bort min Herre, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
47Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: 'Jesus, Davids sønn, vis meg miskunn!'
13De ropte høyt: «Jesus, Herre, vis oss miskunn!»
7Jesus kom bort, rørte ved dem og sa: «Stå opp, vær ikke redd.»
34Jesus hadde medfølelse med dem, rørte ved øynene deres, og med en gang fikk de syn, og de fulgte ham.
18Mens han talte disse tingene, kom en hersker og tilba ham og sa: «Min datter er nå død; kom og legg hånden din på henne, så skal hun leve.»
49Mens han ennå talte, kom en budbringer fra lederen i synagogen og sa til ham: «Din datter er død; bry deg ikke om Mesteren.»
11Men Maria sto utenfor graven og gråt; mens hun gråt, bøyde hun seg ned og kikket inn i graven.
47Da kvinnen så at hun ikke lenger var gjemt, kom hun skjelvende fram, falt ned for ham og forklarte foran alle hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun straks var blitt helbredet.
41Han tok jenta i hånden og sa til henne: «Talitha cumi,» som betyr: «Liten jente, jeg sier til deg: stå opp!»
36Men da han så mengdene, ble han rørt av medlidenhet med dem, for de var matte og spredte som sauer uten hyrde.
6Jesus sa til dem: La henne være. Hvorfor plage henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.
15Jesus spurte: «Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?» Hun, og antok at han var gartneren, sa: «Herre, hvis du har flyttet ham, så fortell meg hvor du har lagt ham, så jeg kan ta ham.»
13Så satte de seg ned sammen med ham på jorden i syv dager og syv netter, og ingen sa et ord til ham, for de så at hans sorg var svært stor.
37Han svarte: «Den som viste barmhjertighet.» Jesus sa da: «Gå, og gjør det samme!»
14Jesus gikk frem, så en stor folkemengde og ble rørt av medfølelse for dem; han helbredet også de syke.
32Så kikket han seg rundt for å finne den som hadde gjort dette.
23Han bønnfalt ham inderlig og sa: «Min lille datter ligger ved dødsleiet. Vær så god og legg hendene dine på henne, så hun kan bli helbredet og leve.»
12Da Jesus så henne, kalte han henne til seg og sa: 'Kvinne, du er fri fra din sykdom.'
25Skulle jeg ikke ha grått for den som var i nød? Var ikke min sjel preget av sorg for den fattige?