Markus 4:40
Han spurte dem: Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere mangler tro?
Han spurte dem: Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere mangler tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Så sa han til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?
Og han sa til dem, "Hvorfor er dere så redde? Hvordan har dere ikke tro?"
Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan er det at dere ikke har tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Hvorfor har dere ingen tro?
Han sa til dem, «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»
Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»
Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?»
Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?»
Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
He said to them, 'Why are you so afraid? Do you still have no faith?'
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
Og han sagde til dem: Hvi ere I saa frygtagtige? hvorledes have I ikke Tro?
And he said unto them, Why are ye so fearful? how is it that ye have no faith?
Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere enda ikke tro?
And he said to them, Why are you so afraid? How is it that you have no faith?
Han sa til dem, "Hvorfor er dere så redde? Har dere ingen tro?"
Han sa til dem: 'Hvorfor er dere så redde? Har dere enda ikke tro?'
Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde? Har dere ennå ingen tro?
And he sayde vnto them: why are ye so fearfull? How is it that ye have no fayth?
And he sayde vnto them: Why are ye so fearfull? How is it, that ye haue no faith?
Then he saide vnto them, Why are ye so fearefull? how is it that ye haue no faith?
And he sayde vnto them: why are ye so fearefull? Howe is it, that ye haue no fayth?
And he said unto them, ‹Why are ye so fearful? how is it that ye have no faith?›
He said to them, "Why are you so afraid? How is it that you have no faith?"
and he said to them, `Why are ye so fearful? how have ye not faith?'
And he said unto them, Why are ye fearful? have ye not yet faith?
And he said unto them, Why are ye fearful? have ye not yet faith?
And he said to them, Why are you full of fear? have you still no faith?
He said to them, "Why are you so afraid? How is it that you have no faith?"
And he said to them,“Why are you cowardly? Do you still not have faith?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Da han gikk ombord på en båt, fulgte disiplene ham.
24Se, en voldsom storm reiste seg på sjøen, såpass at båten ble dekket av bølgene. Men han sov.
25Disiplene kom til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss! Vi går til grunne.'
26Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere troløse?' Deretter sto han opp, befalte vindene og havet, og det ble helt stille.
27Men de undret seg: 'Hva slags mann er dette, slik at selv vindene og havet adlyder ham?'
41De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er denne mannen som selv vinden og sjøen underordner seg ham?»
22En dag gikk han ut med disiplene i en båt og sa: «La oss krysse til den andre siden av sjøen.» Så satte de seil.
23Mens de seilte, la han seg til å sove, og en voldsom storm brøt ut over sjøen. Båten fyltes med vann, og de var i stor fare.
24Disiplene gikk til ham og vekket ham: «Mester, mester, vi går til grunne!» Han reiste seg, gjenklaget vinden og bølgene, og straks stilnet de, slik at det ble rolig.
25Han spurte dem: «Hvor er deres tro?» De ble forbauset og sa til hverandre: «Hva slags mann er han? Han befaler vinden og bølgene, og de adlyder ham.»
26De kom da til landet Gadarenes, som ligger rett overfor Galilea.
35Samme dag, da kvelden kom, sa han til dem: La oss seile over til den andre siden.
36Da de hadde sendt folkemengden bort, tok de ham med seg slik han var, ombord i båten, og det fantes også andre mindre båter med ham.
37Plutselig brøt en voldsom storm ut, og bølgene slo inn i båten så den ble fylt til randen.
38Han lå bakerst i båten, sovende på en pute, men de vekket ham og sa: Herre, bryr du deg ikke om at vi går til grunne?
39Han reiste seg og befalte vinden: «Stille, still deg!» og sa til sjøen: «Vær rolig!» Og vinden stilnet, og det ble fullstendig stille.
24Men båten befant seg nå midt i havet, slått opp av bølgene fordi vinden var imot.
25I nattens fjerde vakt gikk Jesus bort til dem, gående på vannet.
26Da disiplene så ham gange på havet, ble de foruroliget og sa: «Dette er et spøkelse!» og de ropte av frykt.
27Men straks talte Jesus til dem: «Ha mot, det er meg. Frykt ikke!»
17De gikk ombord i en båt og krysset sjøen mot Kapernaum. Det var allerede mørkt, og Jesus var ikke med dem.
18Sjøen ble opprørt på grunn av en kraftig vind som blåste.
19Da de hadde rodd omtrent 25 til 30 furlonger, så de Jesus gå på vannet og nærme seg båten; og de ble redde.
20Han sa til dem: «Det er meg; frykt ikke.»
47Da kvelden kom, var båten midt ute på havet, mens han var alene på land.
48Han så dem streve med å ro, for vinden var imot dem; og ved omtrent den fjerde nattvakt kom han til dem og gikk på vannet, og ville passere dem.
49Men da de så ham gå på sjøen, trodde de at det var et gjenferd og ropte ut.
50Alle så ham, og de ble forferdet. Straks snakket han med dem og sa: «Vær modige, det er meg; frykt ikke.»
51Han steg ombord i båten med dem, og vinden stilnet; og de ble svært forundret og undret over seg selv.
30Men da han så den sterke vinden, ble han redd, og idet han begynte å synke, ropte han: «Herre, frels meg!»
31Jesus strakte straks ut hånden, tok ham og sa: «Du med liten tro, hvorfor tvilte du?»
32Da de kom inn i båten, la vinden seg.
33De som var i båten, tilba ham og sa: «Sannelig, du er Guds Sønn!»
36Mens de snakket slik, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»
37Men de ble så skremt at de antok at de hadde sett et åndelig vesen.
38Han spurte dem: «Hvorfor er dere så urolige, og hvorfor gror slike tanker i deres hjerter?»
11De spurte deretter: «Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal stille seg? For havet raste med voldsom kraft.»
12Han svarte: «Ta meg opp og kast meg ut i havet, så skal havet roes for dere; for jeg vet at denne store stormen har oppstått for min skyld.»
13Mennene rodde så hardt de kunne for å få skipet nærmere land, men det var forgjeves, for havet raste voldsomt mot dem.
8Da Jesus oppdaget dette, sa han til dem: «Å, dere med liten tro! Hvorfor diskuterer dere om dere ikke tok med brød?»
6Da disiplene hørte dette, falt de ned for ansiktet og ble svært redde.
7Jesus kom bort, rørte ved dem og sa: «Stå opp, vær ikke redd.»
22Jesus svarte: «Ha tro på Gud.»
21Han sa til dem: 'Hvordan er det at dere ikke forstår?'
36Så snart Jesus hørte disse ordene, sa han til lederen: «Frykt ikke, bare tro.»
20Jesus svarte: «Det er på grunn av deres mangel på tro. Sannelig, jeg sier dere: Hvis dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: 'Flytt deg til den andre siden', og det vil flytte seg – for ingenting vil være umulig for dere.»
6Han visste ikke hva han skulle si, for de var svært redde.
41Mens de ennå var forundret og ikke helt forstod av glede, spurte han: «Har dere noe mat med dere?»
29Han gjorde stormen stille, slik at bølgene roet seg.
5Apostlene sa til Herren: «Øk vår tro!»