Markus 4:38
Han lå akter i båten og sov på en pute. Da vekket de ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
Han lå akter i båten og sov på en pute. Da vekket de ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
Han lå i akterenden og sov på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
Selv lå han i akterenden og sov med hodet på puten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
Han lå akter i båten og sov på en pute. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
Og han var i akterskipet, sovende på en pute; og de vekket ham, og sa til ham, Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
Og han var i akterstedet, sovende på puten. De vekket ham og sa til ham, "Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?"
Og han lå i den bakerste delen av båten, sovende på en pute; og de vekket ham og sa til ham, Mester, bryr du deg ikke om at vi omkommer?
Men han lå bak i båten og sov på en pute; de vekket ham og sa: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
Og han var akter i skipet og sov på en pute: og de vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi omkommer?
Han lå bak i båten og sov på en pute. De vekket ham og sa til ham, «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
Men han lå og sov i akterenden på en pute. De vekket ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
Han lå bakerst i båten, sovende på en pute, men de vekket ham og sa: Herre, bryr du deg ikke om at vi går til grunne?
Han lå akter i båten og sov på en pute. Da vekket de ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
Men han var akter og sov med hodet på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
But he was in the stern, sleeping on the cushion. They woke him up and said to him, 'Teacher, don’t you care that we are perishing?'
Men han var akterut i båten og sov på en pute. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
Og han var bag i Skibet og sov paa en Hovedpude; og de vakte ham op og sagde til ham: Mester, bekymrer du dig ikke om, at vi forgaae?
And he was in the hinder part of the ship, asleep on a pillow: and they awake him, and say unto him, Master, carest thou not that we perish?
Han selv lå akter i båten og sov på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
And he was in the stern of the ship, asleep on a pillow; and they awoke him, and said to him, Master, do you not care that we are perishing?
Han selv lå akter, sovende på en pute, og de vekket ham og sa, "Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?"
Men han selv lå bak i båten og sov på en pute. De vekket ham og sa: 'Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?'
Men han lå bak i båten og sov på puten, og de vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
Og han selv lå bak i båten og sov på en pute. De vekket ham og sa: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
And he was in the sterne a slepe on a pelowe. And they awoke him and sayde to him: Master carest thou not yt we perisshe?
And he was behynde in the shippe and slepte vpon a pelowe. And they awoke him & sayde vnto him: Master, Carest thou not, that we perishe?
And he was in the sterne asleepe on a pillow: and they awoke him, and saide to him, Master, carest thou not that we perish?
And he was in the sterne a slepe on a pelowe. And they awaked hym, and sayde vnto hym: Maister, carest thou not that we peryshe?
And he was in the hinder part of the ship, asleep on a pillow: and they awake him, and say unto him, Master, carest thou not that we perish?
He himself was in the stern, asleep on the cushion, and they woke him up, and told him, "Teacher, don't you care that we are dying?"
and he himself was upon the stern, upon the pillow sleeping, and they wake him up, and say to him, `Teacher, art thou not caring that we perish?'
And he himself was in the stern, asleep on the cushion: and they awake him, and say unto him, Teacher, carest thou not that we perish?
And he himself was in the stern, asleep on the cushion: and they awake him, and say unto him, Teacher, carest thou not that we perish?
And he himself was in the back of the boat, sleeping on the cushion: and they, awaking him, said, Master, is it nothing to you that we are in danger of destruction?
He himself was in the stern, asleep on the cushion, and they woke him up, and told him, "Teacher, don't you care that we are dying?"
But he was in the stern, sleeping on a cushion. They woke him up and said to him,“Teacher, don’t you care that we are about to die?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Da han gikk inn i en båt, fulgte disiplene ham.
24Se, det blåste opp en voldsom storm på sjøen, slik at båten ble skjult av bølgene. Men han selv lå og sov.
25Disiplene hans gikk bort til ham og vekket ham, og sa: «Herre, frels oss! Vi går under!»
26Da sa han til dem: «Hvorfor er dere redde, dere lite troende?» så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
27Mennene undret seg og sa: «Hva slags mann er dette, siden til og med vindene og sjøen lyder ham?»
22Så skjedde det en dag at han gikk i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: «La oss dra over til den andre siden av sjøen.» Dermed la de ut.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom en kraftig vindstorm over sjøen, og båten fyltes med vann, og de var i fare.
24De gikk bort og vekket ham og ropte: «Mester, Mester, vi går under!» Da reiste han seg og refset vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikkstille.
25Så sa han til dem: «Hvor er deres tro?» Men de var redde og undret seg og sa til hverandre: «Hvem er han? Han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham!»
35Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss fare over til den andre siden av sjøen.»
36Etter at de hadde sendt folket bort, tok de ham med seg slik han var, i båten. Det var også andre båter sammen med ham.
37Da blåste det opp en voldsom storm, og bølgene slo inn i båten slik at den holdt på å fylles.
39Han reiste seg opp og truet vinden og sa til sjøen: «Ti, vær stille!» Da la vinden seg, og det ble helt blikkstille.
40Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?»
41De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han, siden selv vinden og sjøen adlyder ham?»
24Men båten var nå midt ute på sjøen og ble kastet av bølgene, for vinden var imot.
25Og i den fjerde nattevakt kom Jesus til dem, vandrende på sjøen.
26Da disiplene så ham komme gående på sjøen, ble de redde og sa: «Det er et gjenferd!» Og de skrek av frykt.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot; det er meg. Frykt ikke.»
47Da det var blitt kveld, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land.
48Han så at de slet i sin rotakt på grunn av motvinden. Ved den fjerde nattevakt kom han gående mot dem på sjøen, og han var i ferd med å gå forbi dem.
49Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek ut.
50For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
51Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg for at havet skal bli rolig for oss? For havet var stormfullt og bølgende.
12Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
13Likevel rodde mennene hardt for å nå land, men de kunne ikke, for havet var vilt og stormfullt mot dem.
30Men da han så den sterke vinden, ble han redd, og da han begynte å synke, ropte han: «Herre, redd meg!»
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep ham og sa: «Du lite troende! Hvorfor tvilte du?»
32Og da de hadde steget opp i båten, la vinden seg.
33De som var i båten, kom da og tilba ham og sa: «Sannelig, du er Guds Sønn!»
17De gikk ombord i en båt og satte over sjøen mot Kapernaum, og det var allerede mørkt, og Jesus var ikke kommet til dem.
18Sjøen gikk høy på grunn av en kraftig vind som blåste.
19Da de hadde rodd omtrent tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
20Men han sa til dem: «Det er meg. Vær ikke redde!»
21Da ville de gjerne ta ham ombord, og straks kom båten til landet dit de skulle.
4Men Herren sendte en sterk vind over havet, og det ble en mektig storm på havet, så skipet holdt på å bryte opp.
5Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lastene som var om bord, ut i havet for å gjøre skipet lettere. Men Jonas hadde gått ned til skipets indre og lå der i dyp søvn.
6Da kom skipsføreren til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, be til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke omkommer.
29Da ble de redde for at skipet skulle støte på undervannsskjær, og kastet fire ankere ut fra akterstavnen og lengtet etter at det skulle bli dag.
41Men de støtte på en revle, og skipet grunnstøtte der hvor to havstrømmer møtes. Baugdelen satte seg fast og stod urokkelig, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
37Så kom han tilbake og fant dem sovende, og han sa til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke i én time?
39Da dagen brøt fram, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand og bestemte seg for å prøve å drive skipet inn dit.
7De ga tegn til sine medhjelpere i den andre båten at de skulle komme og hjelpe dem. Og de kom og fylte begge båtene, slik at de begynte å synke.
3Han gikk da opp i en av båtene, som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg ned og underviste folket fra båten.
1Han begynte igjen å undervise ved sjøen. En stor folkemengde samlet seg rundt ham, så han steg ut i en båt og satte seg i den ute på sjøen; og hele folkemengden stod på land ved sjøen.
13Så forlot han dem, gikk igjen om bord i båten, og dro over til den andre siden.
17Etter å ha løftet den opp, satte de inn nødutstyr for å surre omkring skipet, og av frykt for å drive på Syrtegrunnene, senket de seilene og lot seg drive.
18Vi ble kraftig kastet omkring av stormen, og dagen etter begynte de å lette skipet for last.
45Da han reiste seg fra bønnen og kom til disiplene, fant han dem sovende av sorg.