Markus 4:6
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men der Solen gik op, blev det forbrændt, og efterdi det ikke havde Rod, visnede det.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
and{G1161} when{G393} the sun{G2246} was risen,{G393} it was scorched;{G2739} and{G2532} because{G1223} it had{G2192} no{G3361} root,{G4491} it withered away.{G3583}
But{G1161} when{G393} the sun{G2246} was up{G393}{(G5660)}, it was scorched{G2739}{(G5681)}; and{G2532} because{G1223} it had{G2192}{(G5721)} no{G3361} root{G4491}, it withered away{G3583}{(G5681)}.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and the sun having risen, it was scorched, and because of not having root it did wither;
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4 Og mens han sådde, falt noe korn på veien, og fuglene kom og spiste det opp.
5 Noe falt på steingrunn, der det var lite jord, og det skjøt raskt opp fordi jorden var grunn.
6 Men da solen steg opp, ble det svidd og visnet, fordi det ikke hadde rot.
7 Noe falt blant torner; tornene vokste opp og kvalte det.
8 Men noe falt i god jord, og det bar frukt, hundrefold, sekstifold og trettifold.
7 Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det, så det ikke bar frukt.
8 Men noe falt i god jord og ga avling; det vokste og økte, og brakte fram noen tretti, noen seksti, og noen hundre fold.»
5 En såmann gikk ut for å så sitt frø, og mens han sådde, falt noe ved veien; og det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.
6 Noe falt på steingrunn; og straks det spirte frem, visnet det bort, fordi det manglet fuktighet.
7 Og noe falt blant torner; tornene vokste opp med det og kvalte det.
3 «Lytt! Se, en såmann gikk ut for å så.
4 Og mens han sådde, falt noe ved veikanten, og fuglene kom og spiste det opp.
5 Noe falt på steingrunn, der det var lite jord. Det skjøt raskt opp fordi det ikke hadde dyp jord.
14 Såmannen sår ordet.
15 De ved veikanten er de der ordet blir sådd, men når de har hørt det, kommer Satan straks og tar bort ordet som ble sådd i deres hjerter.
16 På samme måte er det med dem som blir sådd på steingrunn: De hører ordet og tar straks imot det med glede.
17 Men de har ingen rot i seg, og holder bare ut en tid. Når det så oppstår trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra.
18 Andre igjen er de som blir sådd blant torner: De hører ordet,
19 men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lysten etter andre ting kommer inn og kveler ordet, så det ikke bærer frukt.
20 Men de som blir sådd i god jord, er de som hører ordet, tar imot det og bærer frukt, noen tretti, noen seksti og noen hundre fold.»
19 Når noen hører ordet om riket, men ikke forstår det, kommer Den onde og røver bort det som er sådd i hjertet hans; dette er den som ble sådd ved veien.
20 Det som ble sådd på steingrunn, det er den som hører ordet og straks tar imot det med glede;
21 men han har ikke rot i seg selv, og holder bare ut en tid. Når trengsel eller forfølgelse kommer for ordets skyld, faller han straks fra.
22 Det som ble sådd blant torner, det er den som hører ordet, men verdens bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så han blir uten frukt.
23 Men det som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det, og som bærer frukt, en hundrefold, en sekstifold og en trettifold.
11 Lignelsen er slik: Frøet er Guds ord.
12 De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar bort ordet fra hjertene deres, så de ikke skal tro og bli frelst.
13 De på steingrunn er de som når de hører, tar imot ordet med glede, men de har ingen rot. De tror en stund, men i fristelsens tid faller de fra.
14 Det som falt blant tornene, er de som hører, men som kveles av bekymringer, rikdom og livets nytelser, og de bærer ikke fullmoden frukt.
15 Men det som falt i god jord, er de som med et ærlig og godt hjerte hører ordet, bevarer det og bærer frukt i utholdenhet.
20 Neste morgen, da de gikk forbi, så de at fikentreet hadde tørket helt opp, fra roten.
31 Det er som et sennepsfrø, som når det sås i jorden, er mindre enn alle andre frø på jorden.
32 Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster, og skyter store grener, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»
11 For solen stiger snart opp med sin brennende hete og tørker gresset, blomsten faller av, og dens skjønnhet forsvinner; slik vil også den rike svinne bort i sin ferd.
26 Da kornet kom opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
8 Men den som bærer torner og tistler, blir forkastet og er nær en forbannelse; dens endelikt er å brennes.
10 Ja, se, når det er plantet, skal det lykkes? Skal det ikke helt visne når østavinden berører det? Det skal visne i furer der det vokste.
6 Om morgenen blomstrer det og vokser opp; om kvelden skjæres det ned og visner.
26 Han sa: «Guds rike er som når en mann sår korn i jorden.
27 Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser, uten at han selv vet hvordan.
28 Jorden bærer grøde av seg selv; først strå, så aks, så fullmodent korn i akset.
29 Men når kornet er modent, sender han straks ut sigden, for høsten er kommet.»
12 Mens det ennå er grønt og ikke er skåret ned, visner det før noe annet gress.
19 Da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke annet enn blader. Han sa til treet: Aldri mer skal det vokse frukt på deg! Og straks visnet treet.
17 Når de varmes opp, forsvinner de; når det er varmt, forsvinner de fra sitt sted.
17 Frøene er tørket opp under sine klumper, lagerhusene er øde, låvene er revet ned; for kornet er visnet.
4 Fordi jorden er sprukket, for det var ikke regn på jord, ble plogmennene skamfulle, og dekte hodene sine.
11 På den dagen skal du få planten til å vokse, og om morgenen skal du få frøet til å blomstre: men høsten skal bli en haug i dagen med sorg og ergerlige smerter.
13 Men han svarte og sa: Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med rot.
12 Men hun ble rykket opp i sinne, hun ble kastet til jorden, og østvinden tørket opp hennes frukt: hennes sterke stenger ble brutt og visnet; ilden fortærte dem.