4 Mosebok 20:4
Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen for å dø her, både vi og vårt kveg?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen for å dø her, både vi og vårt kveg?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, så vi og buskapen vår skal dø her?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, så vi og buskapen vår må dø her?
Hvorfor har dere ført HERRENS forsamling inn i denne ørkenen så vi og buskapen vår må dø her?
Hvorfor har dere ført Guds menighet ut i denne ørkenen for at vi og våre dyr skal dø her? Dette virker meningsløst for oss.
Hvorfor har dere ført Herrens menighet til denne ørkenen, for at vi og vårt fe skal dø her?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen? Skal vi og vårt fe dø her?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet til denne ørkenen, bare for å dø her, vi og dyrene våre?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet til denne ørkenen, for at vi og vårt buskap skal dø her?
Og hvorfor førte dere Herrens forsamling inn i denne ødemarken, at vi og våre dyr skulle omkomme der?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen for å dø her, både vi og vårt kveg?
Hvorfor har dere ført Herrens forsamling ut i denne ørkenen for å dø her, vi og våre dyr?
Why have you brought the LORD's assembly into this wilderness, for us and our livestock to die here?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, for at vi og våre husdyr skal dø her?
Og hvorfor førte I Herrens Menighed i denne Ørk, at vi skulde der døe, vi og vore Dyr?
And why have ye brought up the congregation of the LORD into this wilderness, that we and our cattle should die there?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet ut i denne ørkenen, for at vi og buskapen vår skulle dø her?
And why have you brought the congregation of the LORD into this wilderness so that we and our livestock should die here?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet til denne ørkenen for at vi og våre dyr skal dø her?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet til denne ørkenen for å dø her, både vi og vårt fe?
Hvorfor har dere ført Herrens menighet til denne ørkenen for at vi og våre dyr skal dø her?
Hvorfor har du ført Herrens folk til denne ørkenen, for at vi og våre husdyr skal dø her?
And why have ye brought the assembly of Jehovah into this wilderness, that we should die there, we and our beasts?
And why have ye brought up the congregation of the LORD into this wilderness, that we and our cattle should die there?
Why haue ye brought the congregacion of the Lorde vnto this wildernesse that both we and oure catell shulde dye here?
Wherfore haue ye brought the congregacion of the LORDE in to this wildernesse, yt we shulde dye here with oure catell?
Why haue ye thus brought the Congregation of the Lorde vnto his wildernesse, that both we, and our cattell should die there?
Why haue ye brought the congregation of the Lorde into this wildernesse, that both we and our cattell shoulde dye in it?
And why have ye brought up the congregation of the LORD into this wilderness, that we and our cattle should die there?
Why have you brought the assembly of Yahweh into this wilderness, that we should die there, we and our animals?
and why have ye brought in the assembly of Jehovah unto this wilderness to die there, we and our beasts?
And why have ye brought the assembly of Jehovah into this wilderness, that we should die there, we and our beasts?
And why have ye brought the assembly of Jehovah into this wilderness, that we should die there, we and our beasts?
Why have you taken the Lord's people into this waste, for death to come to us and to our cattle there?
Why have you brought the assembly of Yahweh into this wilderness, that we should die there, we and our animals?
Why have you brought up the LORD’s community into this wilderness? So that we and our cattle should die here?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt til dette elendige stedet? Det er ikke et sted med såkorn, fiken, vintre eller granatepler, og det finnes ikke vann å drikke."
1Hele menigheten av Israels barn brøt opp fra ørkenen Sin, etter deres reiser, i henhold til Herrens befaling, og slo leir i Rephidim, men det var ikke vann for folket å drikke.
2Derfor kranglet folket med Moses og sa: Gi oss vann så vi kan drikke! Og Moses svarte dem: Hvorfor krangler dere med meg? Hvorfor frister dere Herren?
3Og folket tørstet etter vann der, og de klaget mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å drepe oss og våre barn og vårt buskap av tørst?
4Og Moses ropte til Herren og sa: Hva skal jeg gjøre med dette folket? De er nesten klare til å steine meg.
11Og de sa til Moses: Er det fordi det ikke var graver i Egypt, at du har tatt oss med for å dø i ørkenen? Hvorfor har du behandlet oss slik, at du førte oss ut av Egypt?
12Var det ikke dette vi sa til deg i Egypt, at vi ba deg la oss være i fred, så vi kunne tjene egypterne? For det hadde vært bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.
2Men det var ingen vann til forsamlingen, så de samlet seg mot Moses og Aron.
3Folket klandret Moses og sa: "Vi skulle ønske vi hadde dødd da våre brødre døde for Herrens åsyn!
1Og hele forsamlingen løftet opp sin stemme og ropte; og folket gråt den natten.
2Og hele Israels barn knurret mot Moses og mot Aron, og hele menigheten sa til dem: Om vi bare hadde dødd i Egyptens land! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!
3Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, for at vi skal falle for sverdet og våre koner og barn bli til bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?
4Og de sa til hverandre: La oss utnevne en leder og vende tilbake til Egypt.
4De dro fra fjellet Hor langs veien ved Rødehavet for å gå rundt Edoms land, men folkets mot ble svekket på grunn av reisen.
5Folket talte mot Gud og Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Her er det verken brød eller vann, og vi avskyr denne lette maten.
2Og hele Israels menighet klaget mot Moses og Aron i ødemarken.
3Israels barn sa til dem: Måtte vi bare ha dødd for Herrens hånd i Egypts land, da vi satt ved kjøttgrytene og spiste oss mette på brød! For dere har ført oss ut i denne ødemarken for å drepe hele forsamlingen med sult.
6De sa ikke: Hvor er Herren som førte oss opp fra Egyptens land, som ledet oss gjennom ørkenen, gjennom et land med ørken og avgrunner, gjennom et land med tørke og dødsskygge, gjennom et land som ingen mann passerte, og hvor ingen bodde?
13Er det en liten ting at du har ført oss ut av et land som flyter med melk og honning for å drepe oss i ørkenen, siden du vil være en hersker over oss?
14Du har heller ikke ført oss inn i et land som flyter med melk og honning eller gitt oss arv av åkre og vingårder. Vil du blinde disse menneskene? Vi vil ikke komme opp.
27Dere klaget i teltene deres og sa: Fordi Herren hatet oss, har han ført oss ut av Egypt for å gi oss i amorittenes hånd, for å utslette oss.
24Og folket klaget til Moses og sa: Hva skal vi drikke?
28Ellers vil landet du førte oss ut fra si: Fordi Herren ikke kunne bringe dem inn i landet han lovet dem, og fordi han hatet dem, har han ført dem ut for å drepe dem i ørkenen.
12Israels barn talte til Moses og sa: Se, vi dør, vi omkommer, vi går alle til grunne.
10Moses og Aron samlet folket foran klippen, og han sa til dem: "Hør, dere opprørere! Må vi skaffe dere vann fra denne klippen?"
21Og de sa til dem: Må Herren se til dere og dømme, fordi dere har gjort oss avskyelige i øynene til farao og hans tjenere, og gitt dem et sverd i hånd til å drepe oss.
22Moses vendte seg til Herren og sa: Herre, hvorfor har du latt dette folket møte ulykke? Hvorfor har du sendt meg?
20men en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres og blir vemmelig for dere, fordi dere har avvist Herren som er blant dere, og grått foran ham og sagt: Hvorfor kom vi ut av Egypt?
19Da vi forlot Horeb, dro vi gjennom hele den store og fryktinngytende ørkenen dere så, på veien til amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss. Vi kom så til Kadesh-Barnea.
15Våre fedre dro ned til Egypt, og vi bodde der lenge. Egypterne undertrykte oss og våre fedre.
16Da ropte vi til Herren, og han hørte vår røst. Han sendte en engel og førte oss ut av Egypt. Se nå, vi er i Kadesh, en by på grensen til ditt land.
5og hva han gjorde for dere i ørkenen, frem til dere kom til dette stedet;
16Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet han sverget å gi dem, derfor har han drept dem i ørkenen.
41Men dagen etter murret hele Israels menighet mot Moses og Aron og sa: Dere har drept Herrens folk.
19Og de sa til Moses: Tal du til oss, så vil vi høre, men la ikke Gud tale til oss, for da vil vi dø.
11Moses sa til Herren: Hvorfor har du behandlet din tjener så ille? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg?
27Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som knurrer mot meg? Jeg har hørt Israels barnes knurring, som de retter mot meg.
25Hvorfor skal vi da dø? For denne store ilden vil oppsluke oss. Hvis vi hører Herrens vår Guds røst enda mer, vil vi dø.
17Men med hvem var han harm de førti årene? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis lik falt i ørkenen?
15Som ledet deg gjennom den store og forferdelige ørkenen med brennende slanger og skorpioner og med tørke, der det ikke var vann; som hentet vann til deg fra klippen av flint;
40Men dere, vend om og dra ut i ørkenen langs veien til Rødehavet.
41Og Moses sa: Hvorfor utfordrer dere nå Herrens bud? Dette vil ikke lykkes.
29Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen; og alle dere som ble talt, hele deres tall, fra tjue år og oppover, dere som har knurret mot meg,
11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Og hvor lenge vil de ikke tro på meg, til tross for alle de tegn jeg har gjort blant dem?
40Hvor ofte utfordret de ham i ørkenen, og bedrøvet ham i ødemarken!
7Han kalte stedet Massah og Meribah på grunn av Israels barns krangling, og fordi de fristet Herren og sa: Er Herren blant oss eller ikke?
6Men nå er vår sjel uttørket; det er ingenting å se bortsett fra dette mannaet foran våre øyne.
4Og den blandede folkemengden blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte også å gråte igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
8Moses sa: Det skal være slik når Herren gir dere kjøtt å spise om kvelden og brød til å bli mette på om morgenen. For Herren har hørt deres klager mot ham. Hva er vi? Deres klager er ikke mot oss, men mot Herren.