Salmenes bok 107:30
Da gleder de seg fordi det er stille; så fører han dem til den havn de ønsket seg.
Da gleder de seg fordi det er stille; så fører han dem til den havn de ønsket seg.
Da gleder de seg over at det blir stille, og han fører dem til havnen de lengtet etter.
De gledet seg da det stilnet, og han førte dem til havnen de ønsket.
Da gledet de seg over at det ble ro, og han førte dem til den havnen de ønsket.
De gledet seg da det ble stille, og han førte dem til havnen de ønsket.
Da gleder de seg fordi de er rolige, og han leder dem til den havnen de ønsket.
Da blir de glade fordi det er stille; så fører han dem til havn de lengtet etter.
Da gledet de seg over at det ble stille, og han førte dem til havn som de ønsket.
Så gledet de seg over at det ble stille, og han førte dem til den ønskede havn.
Da gledet de seg over stillheten, og han førte dem til deres ettertraktede ly.
Da gleder de seg fordi det er stille; så fører han dem til den havn de ønsket seg.
De gledet seg da det ble stille, og han førte dem til havnens ønskede sted.
They rejoiced when the waters grew calm, and He guided them to the harbor they desired.
Så ble de glade fordi de ble stille, og han førte dem til den havn de ønsket.
Da bleve de glade, at de vare blevne stille; og han førte dem i Havn efter deres Begjæring —
Then are they glad because they be quiet; so he bringeth them unto their desired haven.
Da var de glade fordi det ble stille, og han førte dem til den havn de ønsket.
Then they are glad because they are quiet; so he brings them to their desired haven.
Da gleder de seg fordi det er stille, så han fører dem til den havn de ønsket.
Og de gledet seg over at de ble rolige, og han førte dem til den havn de ønsket.
Da gleder de seg fordi de er rolige; så fører han dem til den havn de ønsker.
Da blir de glade fordi havet roer seg, og han fører dem til den ønskede havnen.
The are they glad because they be at rest, & so he bryngeth them vnto the hauen where they wolde be.
When they are quieted, they are glad, and hee bringeth them vnto the hauen, where they would be.
Then be they glad because they are at rest: and he bringeth them to the hauen where they woulde be.
Then are they glad because they be quiet; so he bringeth them unto their desired haven.
Then they are glad because it is calm, So he brings them to their desired haven.
And they rejoice because they are quiet, And He leadeth them to the haven of their desire.
Then are they glad because they are quiet; So he bringeth them unto their desired haven.
Then are they glad because they are quiet; So he bringeth them unto their desired haven.
Then they are glad, because the sea is quiet, and he takes them to the harbour of their desire.
Then they are glad because it is calm, so he brings them to their desired haven.
The sailors rejoiced because the waves grew quiet, and he led them to the harbor they desired.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21Å, at mennesker ville lovprise Herren for hans godhet, og for hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn!
22La dem ofre takksigelsesofre, og fortelle hans gjerninger med glede.
23De som farer til sjøs i skip, som driver handel på de store vannene.
24De ser Herrens gjerninger og hans under i havdypet.
25For han taler, og stormvinden reiser seg, som løfter opp bølgene.
26De stiger opp til himmelen, og synker ned til dypene; deres sjel smelter av nød.
27De snubler og vakler som en drukken mann, og er uten råd.
28Da roper de til Herren i sin nød, og han fører dem ut av deres trengsler.
29Han gjør stormen til stillhet, så bølgene blir rolige.
31Å, at mennesker ville lovprise Herren for hans godhet, og for hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn!
7Du som stiller sjøenes brusen, bølgenes støy og folkeslagenes larm.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg for at havet skal bli rolig for oss? For havet var stormfullt og bølgende.
12Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
13Likevel rodde mennene hardt for å nå land, men de kunne ikke, for havet var vilt og stormfullt mot dem.
32Og da de kom inn i båten, la vinden seg.
15Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
7Hele jorden har fått hvile og ro; de bryter ut i sang.
6Da ropte de til Herren i sin nød, og han reddet dem ut av deres trengsler.
7Han førte dem på den rette veien, så de kunne gå til en by hvor de kunne bo.
8Å, at mennesker ville lovprise Herren for hans godhet, og for hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn!
53Og han ledet dem trygt, slik at de ikke fryktet: men sjøen overveldet deres fiender.
13Da ropte de til Herren i sin nød, og han reddet dem ut av deres trengsler.
14Han førte dem ut av mørket og dødsskyggen, og brøt deres lenker i stykker.
15Å, at mennesker ville lovprise Herren for hans godhet, og for hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn!
37Da kom det en voldsom vindstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38Men han lå og sov i akterenden på en pute. De vekket ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
39Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikkstille.
40Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»
23Mens de seilte, sovnet han. En storm av vind kom over sjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.
24De gikk bort til ham og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under. Da reiste han seg og truet vinden og vannets flodbølge, og de stilnet, og alt ble rolig.
9Du hersker over opprørt hav; når bølgene hever seg, stiller du dem.
26Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og bød vinden og sjøen; og det ble fullstendig stille.
27Men mennene forundret seg og sa: Hva slags mann er dette, at til og med vinden og sjøen lyder ham!
19Da roper de til Herren i sin nød, og han redder dem ut av deres trengsler.
10Du blåste med din vind, havet dekket dem; de sank som bly i de mektige vannene.
17Der holder de onde opp med å plage, og der finner de trette hvile.
24Og se, det oppstod en voldsom storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov.
15De tar dem alle opp med krok, fanger dem i sitt garn og samler dem i sitt trekk. Derfor gleder de seg og jubler.
17Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt vil være ro og trygghet for alltid.
18Og mitt folk skal bo i fredelige boliger, i sikre hjem, og på stille hvilesteder;
29Når han gir fred, hvem kan da skape uro? Og når han skjuler sitt ansikt, hvem kan da se ham? Hvorvidt dette skjer med en nasjon eller med et enkelt menneske,
14De skal løfte sin stemme, de skal synge for Herrens majestet, de skal rope høyt fra havet.
13Da en svak sørvind blåste, trodde de at de kunne oppnå hensikten sin, så de satte seil og reiste langs Kreta.
40Så løftet de opp ankrene, slapp hamperoret, heiste forseilene til vinden og satte kurs mot stranden.
41De kom til en sandbanke der to hav strømte sammen, og der satte de skipet fast; forparten satt urokkelig fast, mens akterskipet ble knust av bølgenes voldsomhet.
21Da tok de ham villig ombord i båten, og straks var båten ved land dit de skulle.
7La havet bruse med alt som er i det; verden og de som bor der.
12Da trodde de på hans ord; de sang hans pris.
7Ved din trussel flyktet de, ved lyden av ditt tordenvær hastet de bort.
51Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.