1 Mosebok 18:15
Da nektet Sara, og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Da nektet Sara, og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! – for hun var redd. Han sa: Jo, du lo.
Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! – for hun var redd. Han sa: Jo, du lo.
Sara benektet dette og sa: 'Jeg lo ikke,' for hun var redd. Men han sa: 'Jo, du lo virkelig.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; fordi hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Sara nektet og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd; men han sa: Nei, du lo.
Men Sara nektet og sa: 'Jeg lo ikke!'. For hun var redd. Men han sa: 'Jo, du lo.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
Men Sara benekter og sier: «Jeg lo ikke», for hun var redd. Og Herren svarer: «Nei, du lo virkelig.»
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
Men Sara nektet og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Jo, du lo."
But Sarah denied it, saying, 'I did not laugh,' because she was afraid. But He replied, 'No, you did laugh.'
Men Sara nektet og sa: 'Jeg lo ikke,' for hun var redd. Men han sa: 'Nei, du lo.'
Og Sara negtede og sagde: Jeg loe ikke; thi hun frygtede; men han sagde: Nei, thi du loe.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Then Sarah denied, saying, I did not laugh; for she was afraid. And he said, No; but you did laugh.
Da nektet Sara og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Nei, du lo."
Da nektet Sara og sa: 'Jeg lo ikke,' fordi hun var redd. Men han sa: 'Nei, du lo.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Så sa Sara: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Then Sarah{H8283} denied,{H3584} saying,{H559} I laughed{H6711} not; for she was afraid.{H3372} And he said,{H559} Nay;{H3808} but thou didst laugh.{H6711}
Then Sarah{H8283} denied{H3584}{(H8762)}, saying{H559}{(H8800)}, I laughed{H6711}{(H8804)} not; for she was afraid{H3372}{(H8804)}. And he said{H559}{(H8799)}, Nay{H3808}; but thou didst laugh{H6711}{(H8804)}.
Than Sara denyed it saynge: I laughed not for she was afrayde. But he sayde: yes thou laughtest.
Then Sara denyed it, and sayde: I laughed not, for she was afrayed. But he sayde: It is not so, thou dyddest laughe.
But Sarah denied, saying, I laughed not: for she was afraide; he said, It is not so: for thou laughedst.
The Sara denied it, saying: I laughed not: for she was afrayde. And he sayde: it is not so, but thou laughedst.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah denied, saying, "I didn't laugh," for she was afraid." He said, "No, but you did laugh."
And Sarah denieth, saying, `I did not laugh;' for she hath been afraid; and He saith, `Nay, but thou didst laugh.'
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah said, I was not laughing; for she was full of fear. And he said, No, but you were laughing.
Then Sarah denied, saying, "I didn't laugh," for she was afraid. He said, "No, but you did laugh."
Then Sarah lied, saying,“I did not laugh,” because she was afraid. But the LORD said,“No! You did laugh.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9 Og de sa til ham: Hvor er Sara, din kone? Og han sa: Se, i teltet.
10 Og han sa: Jeg vil sannelig komme tilbake til deg ved denne tid neste år; og se, din kone Sara skal ha en sønn. Og Sara hørte det ved teltets inngang, som var bak ham.
11 Nå var Abraham og Sara gamle og langt fremme i alder, og det var slutt med Sara etter at kvinner på vanlig vis har det.
12 Derfor lo Sara inni seg og sa: Etter at jeg er blitt gammel, skal jeg ha lyst, samtidig som også min herre er gammel?
13 Og Herren sa til Abraham: Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde et barn, når jeg er gammel?
14 Er noe for vanskelig for Herren? På den fastsatte tid vil jeg komme tilbake til deg, etter årets omgang, og Sara skal ha en sønn.
6 Sara sa: Gud har fått meg til å le, så alle som hører om det vil le med meg.
7 Hun sa også: Hvem ville ha sagt til Abraham at Sara skulle gi barn die? For jeg har født ham en sønn i hans alderdom.
15 Og Gud sa til Abraham: Sarai, din hustru, skal du ikke mer kalle Sarai, men hennes navn skal være Sara.
16 Og jeg vil velsigne henne, og også gi deg en sønn ved henne; ja, jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til nasjoner; konger av folk skal være blant hennes etterkommere.
17 Da falt Abraham på sitt ansikt og lo og sa i sitt hjerte: Kan en som er hundre år gammel få barn? Og kan Sara, som er nitti år gammel, føde?
18 Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn!
19 Men Gud sa: Jo, Sara din hustru skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham som en evig pakt for hans ætt etter ham.
16 Og mennene reiste seg derfra og så mot Sodoma; og Abraham gikk med dem for å følge dem på veien.
17 Og Herren sa: Skal jeg skjule for Abraham det som jeg gjør?
1 Herren besøkte Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde mot Sara som han hadde lovet.
2 Sara ble gravid og fødte Abraham en sønn i hans alderdom, på den fastsatte tid Gud hadde sagt til ham.
18 Da kalte farao Abram til seg og sa: «Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor sa du ikke at hun var din kone?
19 Hvorfor sa du: 'Hun er min søster,' så jeg tok henne til hustru? Se, her er din kone. Ta henne og dra bort.»
10 Abimelek sa videre til Abraham: Hva så du, siden du gjorde dette?
11 Abraham svarte: Jeg tenkte at det sikkert ikke er gudsfrykt på dette stedet, og at de vil drepe meg på grunn av min kone.
12 Og faktisk er hun min søster, datter av min far, men ikke datter av min mor. Hun ble min kone.
2 Og Abraham sa om sin kone Sara: Hun er min søster. Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, bud og tok Sara.
16 Han sa: "Neste år på denne tiden skal du omfavne en sønn." Hun svarte: "Nei, min herre, du Guds mann, lyv ikke for din tjenestekvinne."
2 Og Sarai sa til Abram: Se nå, Herren har hindret meg fra å føde barn. Gå inn til min trellkvinne, kanskje jeg kan få barn ved henne. Og Abram lyttet til Sarais ord.
21 Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde til deg på denne tid neste år.
18 For Herren hadde stengt alle morslivene i Abimeleks hus på grunn av Sara, Abrahams kone.
9 Sara så den sønnen som Hagar, egypterinnen, hadde født til Abraham, spotte.
5 Og Sarai sa til Abram: Min urett er over deg! Jeg ga min trellkvinne til din favn, og da hun så at hun var gravid, ble jeg foraktet i hennes øyne. Herren dømme mellom meg og deg.
6 Men Abram sa til Sarai: Se, din trellkvinne er i din hånd; gjør med henne som du synes. Og da Sarai behandlet henne hardt, rømte hun fra hennes ansikt.
6 Og Abraham skyndte seg inn i teltet til Sara og sa: Raskt, kna sammen tre mål fint mel og lag brød på herten.
17 Da talte hun til ham med disse ordene og sa: Den hebraiske tjeneren du har brakt hit til oss, kom inn til meg for å gjøre narr av meg.
30 Men Sarai var barnløs; hun hadde ingen barn.
5 Sa han ikke til meg: Hun er min søster? Og hun sa selv: Han er min bror. I mitt hjertes oppriktighet og med uskyldige hender har jeg gjort dette.
36 Og Sara, min herres kone, fødte en sønn til min herre i hans alderdom, og til ham har han gitt alt han eier.
28 Hun sa: "Ba jeg om en sønn fra min herre? Sa jeg ikke: Ikke narr din tjenestekvinne?"
9 Da kalte Abimelek på Isak og sa: Se, sikkert er hun din hustru! Hvordan kunne du da si: Hun er min søster? Isak svarte ham: Fordi jeg tenkte at jeg kunne bli drept for hennes skyld.