Lukas 15:28
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og bad ham.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og bad ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og ba ham innstendig.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk derfor ut og ba ham inntrengende.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk da ut og ba ham komme.
Og han ble sint og ville ikke gå inn. Så faren hans kom ut og ba ham om å komme inn.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og ba ham.
Men han ble sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren ut og prøvde å overtale ham.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Derfor gikk hans far ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Den eldre ble sint og ville ikke gå inn, så faren gikk ut for å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og ba ham.
But he became angry and refused to go in. So his father came out and pleaded with him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Men han blev vred og vilde ikke gaae ind; derfor gik hans Fader ud og bad ham.
And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
And he was angry, and would not go in: therefore his father came out, and pleaded with him.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Da gikk faren ut og forsøkte å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham,
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å berolige ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
And he was angry and wolde not goo in. Then came his father out and entreated him.
Then was he angrie, and wolde not go in. Then wente his father out, and prayed him.
Then he was angry, and would not goe in: therefore came his father out and entreated him.
And he was angry, and woulde not go in: Therfore came his father out, and entreated hym.
‹And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.›
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
`And he was angry, and would not go in, therefore his father, having come forth, was entreating him;
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry and would not go in; and his father came out and made a request to him to come in.
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
But the older son became angry and refused to go in. His father came out and appealed to him,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Men han svarte og sa til sin far: 'Se, så mange år jeg har tjent deg, og aldri har jeg oversett ditt bud; og likevel gav du meg aldri engang et geitebarn, så jeg kunne glede meg med mine venner.
30Men så snart denne din sønn kom, som har sløst bort din eiendom med skjøger, har du slaktet den fete kalven for ham.'
31Og han sa til ham: 'Sønn, du er alltid med meg, og alt jeg har er ditt.'
32Det var rett at vi skulle glede oss og være glade; for denne din bror var død og er blitt levende; han var tapt og er funnet.'
11Og han sa: "En viss mann hadde to sønner.
12Og den yngste av dem sa til sin far: 'Far, gi meg den delen av eiendommen som faller på meg.' Og han delte sin eiendom mellom dem.
13Og ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen alt sammen og dro til et fjernt land, og der sløste han bort sin eiendom med et utsvevende liv.
14Og når han hadde brukt opp alt, kom det en sterk hungersnød over det landet; og han begynte å lide nød.
15Og han gikk og sluttet seg til en av innbyggerne i det landet; og han sendte ham til å gjete svin på markene sine.
16Og han ønsker gjerne å fylle magen med de klippene som svinene spiste, men ingen ga ham noe.
17Men da han kom til seg selv, sa han: 'Hvor mange leiekarer har min far nok brød og til overs, og jeg går her og dør av sult!'
18Jeg vil reise meg og gå til min far og si til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og for ditt ansikt,
19og jeg er ikke mer verdig til å kalles din sønn; gjør meg som en av dine leiekarer.'
20Og han stod opp og gikk til sin far. Men da han var langt borte, fikk faren se ham, og fikk medfølelse, og løp og kastet seg rundt halsen hans og kysset ham.
21Og sønnen sa til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og for ditt ansikt, og jeg er ikke mer verdig til å kalles din sønn.'
22Men faren sa til sine tjenere: 'Bring hit den beste mandelen og kle ham med den; og gi ham en ring på hånden og sko på føttene.
23Og bring hit den fete kalven og slakt den; og la oss spise og være glade.
24For denne min sønn var død, og er blitt levende igjen; han var tapt og er funnet.' Og de begynte å være glade.
25Nå var hans eldste sønn i marken; og da han kom hjem og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans.
26Og han kalte en av tjenerne og spurte hva dette betydde.
27Og han sa til ham: 'Din bror er kommet, og din far har slaktet den fete kalven, fordi han har tatt imot ham frisk og rask.'
28Men hva mener dere? En viss mann hadde to sønner; og han kom til den første og sa: Sønn, gå i dag og arbeide i min vinmark.
29Han svarte og sa: Jeg vil ikke; men senere angret han seg og gikk.
30Og han kom til den andre og sa liknende. Og han svarte og sa: Jeg går, herre; men gikk ikke.
3Og sendte sine tjenere for å kalle de som var innbudt til bryllupet, men de ville ikke komme.
21Så kom den tjeneren tilbake og rapporterte dette til sin herre. Da ble husets herre sint og sa til sin tjener: Gå ut raskt i gatene og smugene i byen, og bring inn hit de fattige, de vanføre, de halt og de blinde.
30Men han ville ikke; men gikk og kastet ham i fengsel til han skulle betale gjelden.
31Så da hans medtjenere så hva som var skjedd, ble de svært triste, og kom og fortalte sin herre alt som hadde skjedd.
32Da kalte hans herre ham til seg og sa til ham: Du onde tjener, jeg tilga deg hele den gjelden fordi du ba meg.
27Da sa han: Jeg ber deg derfor, far, at du ville sende ham til min fars hus,
3Og han talte denne lignelsen til dem og sa:
8Vil han ikke heller si til ham: Gjør deg klar til hva jeg skal spise, og bind opp livet ditt, og tjen meg, til jeg har spist og drukket; og etterpå skal du spise og drikke?
34Og hans herre ble vred, og overgav ham til bøddelene til han skulle betale alt som han skyldte.
35Slik skal også min himmelske Far gjøre med dere, hvis ikke hver av dere fra sitt hjerte tilgir sin bror deres synder.
16Så sa han til ham: En viss mann laget et stort festmåltid og ba mange.
17Og han sendte sin tjener til middagstid for å si til dem som var bedt: Kom, for alt er nå klart.
18Og de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et stykke mark, og jeg må nødvendigvis gå for å se på det; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
23Og herren sa til tjeneren: Gå ut på veiene og gjerdet, og tving dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fyllt.
24For jeg sier dere, at ingen av de mennene som var bedt, skal smake på mitt festmåltid.
25Og store folkeskarer fulgte med ham; og han snudde seg og sa til dem:
8Da sa han til sine tjenere: Bryllupet er ferdig, men de som var innbudt, var ikke verdige.
13Da sa kongen til tjenerne: Bind ham hånd og fot, og ta ham bort og kast ham ut i det ytre mørke; der skal det være gråt og tannrasling.
17For dere vet hvordan han senere, da han ville ha arvet velsignelsen, ble forkastet; for han fant ikke rom for anger, selv om han med tårer søkte den.
37Men til sist sendte han sin sønn til dem, og sa: De vil ære min sønn.
38Men da bøndene så sønnen, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham og ta hans arv.
5Men de tok lett på det og gikk sin vei, den ene til sin gård, den andre til sin handel.
23Hvorfor ga du da ikke mitt penger til banken, så jeg ved min ankomst kunne fått tilbake det som var mitt med renter?