Lukas 15:28
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og bad ham.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og bad ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og ba ham innstendig.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk derfor ut og ba ham inntrengende.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk da ut og ba ham komme.
Og han ble sint og ville ikke gå inn. Så faren hans kom ut og ba ham om å komme inn.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og ba ham.
Men han ble sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren ut og prøvde å overtale ham.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Derfor gikk hans far ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Den eldre ble sint og ville ikke gå inn, så faren gikk ut for å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og ba ham.
But he became angry and refused to go in. So his father came out and pleaded with him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Men han blev vred og vilde ikke gaae ind; derfor gik hans Fader ud og bad ham.
And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
And he was angry, and would not go in: therefore his father came out, and pleaded with him.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Da gikk faren ut og forsøkte å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham,
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å berolige ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
But{G1161} he was angry,{G3710} and{G2532} would{G2309} not{G3756} go in:{G1525} and{G3767} his{G846} father{G3962} came{G1831} out,{G1831} and entreated{G3870} him.{G846}
And{G1161} he was angry{G3710}{(G5681)}, and{G2532} would{G2309}{(G5707)} not{G3756} go in{G1525}{(G5629)}: therefore{G3767} came{G1831} his{G846} father{G3962} out{G1831}{(G5631)}, and intreated{G3870}{(G5707)} him{G846}.
And he was angry and wolde not goo in. Then came his father out and entreated him.
Then was he angrie, and wolde not go in. Then wente his father out, and prayed him.
Then he was angry, and would not goe in: therefore came his father out and entreated him.
And he was angry, and woulde not go in: Therfore came his father out, and entreated hym.
‹And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.›
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
`And he was angry, and would not go in, therefore his father, having come forth, was entreating him;
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry and would not go in; and his father came out and made a request to him to come in.
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
But the older son became angry and refused to go in. His father came out and appealed to him,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29 Men han svarte og sa til sin far: 'Se, så mange år jeg har tjent deg, og aldri har jeg oversett ditt bud; og likevel gav du meg aldri engang et geitebarn, så jeg kunne glede meg med mine venner.
30 Men så snart denne din sønn kom, som har sløst bort din eiendom med skjøger, har du slaktet den fete kalven for ham.'
31 Og han sa til ham: 'Sønn, du er alltid med meg, og alt jeg har er ditt.'
32 Det var rett at vi skulle glede oss og være glade; for denne din bror var død og er blitt levende; han var tapt og er funnet.'
11 Og han sa: "En viss mann hadde to sønner.
12 Og den yngste av dem sa til sin far: 'Far, gi meg den delen av eiendommen som faller på meg.' Og han delte sin eiendom mellom dem.
13 Og ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen alt sammen og dro til et fjernt land, og der sløste han bort sin eiendom med et utsvevende liv.
14 Og når han hadde brukt opp alt, kom det en sterk hungersnød over det landet; og han begynte å lide nød.
15 Og han gikk og sluttet seg til en av innbyggerne i det landet; og han sendte ham til å gjete svin på markene sine.
16 Og han ønsker gjerne å fylle magen med de klippene som svinene spiste, men ingen ga ham noe.
17 Men da han kom til seg selv, sa han: 'Hvor mange leiekarer har min far nok brød og til overs, og jeg går her og dør av sult!'
18 Jeg vil reise meg og gå til min far og si til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og for ditt ansikt,
19 og jeg er ikke mer verdig til å kalles din sønn; gjør meg som en av dine leiekarer.'
20 Og han stod opp og gikk til sin far. Men da han var langt borte, fikk faren se ham, og fikk medfølelse, og løp og kastet seg rundt halsen hans og kysset ham.
21 Og sønnen sa til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og for ditt ansikt, og jeg er ikke mer verdig til å kalles din sønn.'
22 Men faren sa til sine tjenere: 'Bring hit den beste mandelen og kle ham med den; og gi ham en ring på hånden og sko på føttene.
23 Og bring hit den fete kalven og slakt den; og la oss spise og være glade.
24 For denne min sønn var død, og er blitt levende igjen; han var tapt og er funnet.' Og de begynte å være glade.
25 Nå var hans eldste sønn i marken; og da han kom hjem og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans.
26 Og han kalte en av tjenerne og spurte hva dette betydde.
27 Og han sa til ham: 'Din bror er kommet, og din far har slaktet den fete kalven, fordi han har tatt imot ham frisk og rask.'
28 Men hva mener dere? En viss mann hadde to sønner; og han kom til den første og sa: Sønn, gå i dag og arbeide i min vinmark.
29 Han svarte og sa: Jeg vil ikke; men senere angret han seg og gikk.
30 Og han kom til den andre og sa liknende. Og han svarte og sa: Jeg går, herre; men gikk ikke.
3 Og sendte sine tjenere for å kalle de som var innbudt til bryllupet, men de ville ikke komme.
21 Så kom den tjeneren tilbake og rapporterte dette til sin herre. Da ble husets herre sint og sa til sin tjener: Gå ut raskt i gatene og smugene i byen, og bring inn hit de fattige, de vanføre, de halt og de blinde.
30 Men han ville ikke; men gikk og kastet ham i fengsel til han skulle betale gjelden.
31 Så da hans medtjenere så hva som var skjedd, ble de svært triste, og kom og fortalte sin herre alt som hadde skjedd.
32 Da kalte hans herre ham til seg og sa til ham: Du onde tjener, jeg tilga deg hele den gjelden fordi du ba meg.
27 Da sa han: Jeg ber deg derfor, far, at du ville sende ham til min fars hus,
3 Og han talte denne lignelsen til dem og sa:
8 Vil han ikke heller si til ham: Gjør deg klar til hva jeg skal spise, og bind opp livet ditt, og tjen meg, til jeg har spist og drukket; og etterpå skal du spise og drikke?
34 Og hans herre ble vred, og overgav ham til bøddelene til han skulle betale alt som han skyldte.
35 Slik skal også min himmelske Far gjøre med dere, hvis ikke hver av dere fra sitt hjerte tilgir sin bror deres synder.
16 Så sa han til ham: En viss mann laget et stort festmåltid og ba mange.
17 Og han sendte sin tjener til middagstid for å si til dem som var bedt: Kom, for alt er nå klart.
18 Og de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et stykke mark, og jeg må nødvendigvis gå for å se på det; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
23 Og herren sa til tjeneren: Gå ut på veiene og gjerdet, og tving dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fyllt.
24 For jeg sier dere, at ingen av de mennene som var bedt, skal smake på mitt festmåltid.
25 Og store folkeskarer fulgte med ham; og han snudde seg og sa til dem:
8 Da sa han til sine tjenere: Bryllupet er ferdig, men de som var innbudt, var ikke verdige.
13 Da sa kongen til tjenerne: Bind ham hånd og fot, og ta ham bort og kast ham ut i det ytre mørke; der skal det være gråt og tannrasling.
17 For dere vet hvordan han senere, da han ville ha arvet velsignelsen, ble forkastet; for han fant ikke rom for anger, selv om han med tårer søkte den.
37 Men til sist sendte han sin sønn til dem, og sa: De vil ære min sønn.
38 Men da bøndene så sønnen, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham og ta hans arv.
5 Men de tok lett på det og gikk sin vei, den ene til sin gård, den andre til sin handel.
23 Hvorfor ga du da ikke mitt penger til banken, så jeg ved min ankomst kunne fått tilbake det som var mitt med renter?