1 Samuelsbok 20:41
Straks som gutten var gått, reiste David seg fra sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, helt til David gråt høyt.
Straks som gutten var gått, reiste David seg fra sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, helt til David gråt høyt.
Så snart gutten var gått, kom David fram fra stedet mot sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt mest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
Når gutten var borte, reiste David seg fra sydsiden og falt på ansiktet til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, David gråt mest.
Etter at gutten hadde gått, reiste David seg fra sør, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt dypt.
Og så snart gutten var borte, reiste David seg fra stedet mot sør, og falt ned på ansiktet mot jorden, og bøyde seg tre ganger; og de kysset hverandre og gråt sammen, helt til David ble overveldet av sorg.
Da gutten var borte, reiste David seg fra stedet sør for steinen, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
Da gutten var gått, sto David opp fra sør, falt på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
Så snart gutten var borte, reiste David seg fra et sted mot sør, falt ned med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, helt til det var på tide at David dro.
Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
Da gutten var gått, reiste David seg fra sør, falt med ansiktet til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
When the boy had gone, David got up from the south side and fell facedown on the ground. He bowed three times, and then they kissed each other and wept together—David weeping the most.
Da gutten gikk, stod David opp fra sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
Der Drengen gik ind, da stod David op fra (det Sted) Sønden for (Stenen), og faldt paa sit Ansigt til Jorden og bøiede sig tre Gange; og de kyssede den Ene den Anden, og græd den Ene med den Anden, saa at David græd meest.
And as soon as the lad was gone, David arose out of a place toward the south, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
Så snart gutten var gått, reiste David seg fra stedet i sør, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger, og de kysset hverandre og gråt sammen, David mest av alt.
And as soon as the lad was gone, David arose out of a place toward the south, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
And as soon as the lad was gone, David arose out of a place toward the south, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
Når gutten var gått, stod David opp fra et sted mot sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger: og de kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt mest.
Da gutten var gått, kom David fram fra sør ved Ezel-steinen, kastet seg med ansiktet mot jorden, bøyde seg tre ganger, og de kysset hverandre og gråt sammen, til slutt sa David:
Da gutten hadde gått, kom David fram fra sitt skjulested sør for steinbunnen. Han kastet seg tre ganger ned på bakken, og de kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
And as soon as the lad{H5288} was gone,{H935} David{H1732} arose{H6965} out of [a place] toward{H681} the South,{H5045} and fell{H5307} on his face{H639} to the ground,{H776} and bowed{H7812} himself three{H7969} times:{H6471} and they kissed{H5401} one{H376} another,{H7453} and wept{H1058} one{H376} with another,{H7453} until David{H1732} exceeded.{H1431}
And as soon as the lad{H5288} was gone{H935}{(H8802)}, David{H1732} arose{H6965}{(H8804)} out of a place toward{H681} the south{H5045}, and fell{H5307}{(H8799)} on his face{H639} to the ground{H776}, and bowed{H7812}{(H8691)} himself three{H7969} times{H6471}: and they kissed{H5401}{(H8799)} one{H376} another{H7453}, and wept{H1058}{(H8799)} one{H376} with another{H7453}, until David{H1732} exceeded{H1431}{(H8689)}.
And whan the boy was gone, Dauid arose from the place towarde the south, and fell vpon his face to the groude, and worshipped thre tymes, and they kissed one another, and wepte together. But Dauid most specially.
Assoone as the boy was gone, Dauid arose out of a place that was towarde the South, and fel on his face to the ground, and bowed him selfe three times: and they kissed one another, and wept both twaine, till Dauid exceeded.
And assoone as the lad was gone, Dauid arose out of a place that was towarde the south, & fel on his face to the ground, & bowed him selfe three times, And they kissed either other, and wept together, so long till Dauid exceeded.
[And] as soon as the lad was gone, David arose out of [a place] toward the south, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
As soon as the boy was gone, David arose out of [a place] toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
The youth hath gone, and David hath risen from Ezel, at the south, and falleth on his face to the earth, and boweth himself three times, and they kiss one another, and they weep one with another, till David exerted himself;
And as soon as the lad was gone, David arose out of [a place] toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.
And when the boy had gone, David came from his secret place by the hill, and falling to the earth went down on his face three times: and they gave one another a kiss, weeping together, till David's grief was the greater.
As soon as the boy was gone, David arose out of [a place] toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times. They kissed one another, and wept one with another, and David wept the most.
When the servant had left, David got up from beside the mound, knelt with his face to the ground, and bowed three times. Then they kissed each other and they both wept, especially David.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
42 Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har båret ed foran Herren, og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt, for evig. Så reiste han seg og dro bort; og Jonatan gikk inn i byen.
34 Så reiste Jonatan seg i brennende sinne fra bordet og spiste ikke på den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35 Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til den avtalte tiden med David, og en liten gutt var med ham.
36 Han sa til gutten: Løp, finn pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
37 Da gutten kom til stedet der pilen lå som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter gutten og sa: Er ikke pilen bortenfor deg?
38 Jonatan ropte etter gutten: Skynd deg, vær rask, bli ikke stående. Jonatans gut samlet pilene og kom til sin herre.
39 Men gutten visste ikke noe om saken, bare Jonatan og David visste.
40 Jonatan ga sine våpen til gutten og sa: Gå, bær dem til byen.
1 Og det skjedde da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
2 Og Saul tok ham den dagen og lot ham ikke lenger gå hjem til sin fars hus.
3 Da inngikk Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4 Og Jonathan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, og også sine klær, til og med sitt sverd, sin bue og belte.
17 David holdt denne klagesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.
10 David spurte Jonatan: Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer deg hardt?
11 Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. De gikk begge ut på marken.
12 Jonatan sa til David: Herren, Israels Gud, være vitne: Når jeg har utforsket min far om dette på denne tid i morgen, eller tredje dag, og hvis det er godt for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og åpenbare det for deg?
13 Må Herren gjøre det mot Jonatan og mer, hvis det er min fars ønske å gjøre deg ondt, og jeg ikke åpenbarer det for deg og sender deg bort i fred. Herren være med deg, som han har vært med min far.
18 De to inngikk en pakt for Herrens åsyn; så ble David værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
3 David sverget og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: Ikke la Jonatan få vite dette, for da vil han bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden.
4 Jonatan sa til David: Hva du enn måtte ønske, vil jeg gjøre for deg.
16 Så inngikk Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Må Herren kreve det fra Davids fiender.
17 Og Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
11 Da grep David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.
12 De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israel, fordi de var falt for sverdet.
25 Hvordan er de mektige falt i kampens midte! Jonatan er slått ned på dine høyder.
26 Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonatan. Dyrebar har du vært for meg. Din kjærlighet var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
16 Da David hadde sagt disse ordene til Saul, sa Saul: Er dette din stemme, min sønn David? Og Saul løftet opp sin røst og gråt.
8 David reiste seg også opp deretter, gikk ut av hulen og ropte etter Saul, og sa: Min herre kongen. Og da Saul så seg tilbake, bøyde David seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg for ham.
28 Jonatan svarte Saul: David ba meg om lov til å dra til Betlehem.
7 Jonathan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonathan David til Saul, og han var i hans nærhet som før.
4 David sa til ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har rømt fra slaget, mange er falt og døde, og Saul og hans sønn Jonatan er også døde.
2 Jonathan fortalte David: "Saul, min far, prøver å drepe deg. Så vær forsiktig i morgen, finn deg et hemmelig sted og gjem deg.
3 Jeg skal gå ut og stå ved siden av faren min på marken der du er. Jeg vil snakke med ham om deg, og hvis jeg får høre noe, skal jeg fortelle deg det."
4 Jonathan talte godt om David til sin far Saul og sa: "La ikke kongen synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg. Det han har gjort, har vært til stor nytte for deg.
33 Så dro Joab til kongen og rapporterte dette. Da han kalte Absalom, kom han til kongen og bøyde seg med ansiktet mot bakken for kongen. Og kongen kysset Absalom.
13 Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren etter ham. De falt foran Jonatan, og våpenbæreren bak ham drepte dem.
1 David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonatan. Han sa: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Hva er min synd mot din far, siden han søker mitt liv?
2 På den tredje dagen kom en mann fra Sauls leir med klærne revet i stykker og jord på hodet. Da han kom til David, kastet han seg til jorden og bøyde seg for ham.
19 Når du har ventet tre dager, skal du skynde deg ned og dra til stedet der du gjemte deg den gang det var uheldig, og bli der ved Etselsteinen.
36 Og det skjedde, så snart han hadde gjort slutt på å snakke, at se, kongens sønner kom, og de ropte og gråt; og kongen og alle hans tjenere gråt også sterkt.
21 Da David kom til Ornan, så Ornan David, gikk ut fra treskeplassen og bøyde seg for David med ansiktet mot jorden.
16 Og Jonatan, Sauls sønn, sto opp og gikk til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
32 Jonatan svarte sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han bli drept? Hva har han gjort?
30 David gikk oppover Oljeberget, gråtende mens han gikk oppover, med tildekket hode, og han gikk barfot. Og alle de som var med ham tildekket også sine hoder, og de gikk opp gråtende.
20 Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus, og når han ba om det, satte de brød frem for ham, og han spiste.
12 David hentet benene til Saul og benene til Jonatan, hans sønn, fra mennene i Jabesj-Gilead, som hadde stjålet dem fra torget i Bet-Shan, hvor filisterne hadde hengt dem opp, den dagen filisterne drepte Saul på Gilboa.
5 Når noen kom nær for å bøye seg for ham, strakte han ut hånden, tok tak i ham og kysset ham.
21 Hebreerne som tidligere var med filisterne og hadde gått opp med dem til leiren, vendte også for å være med israelittene som var med Saul og Jonatan.
22 David sverget til Saul. Og Saul dro hjem igjen; men David og hans menn dro opp til festningen.
22 Fra de falnes blod, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue seg ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.