Apostlenes gjerninger 23:6
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Fordi jeg håper på de dødes oppstandelse, er jeg ført for retten.
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Fordi jeg håper på de dødes oppstandelse, er jeg ført for retten.
Da Paulus merket at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse at jeg står her for retten.
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i Rådet: «Brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse at jeg står for retten.»
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i Rådet: Brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er for håpet om oppstandelsen fra de døde at jeg står for retten.
Men da Paulus forsto at den ene parten var saddukeer og den andre fariseer, ropte han ut i Rådet: "Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer: med hensyn til håpet og oppstandelsen fra de døde stilles jeg for retten!"
Men da Paul skjønte at noen av dem var saddukeer og andre fariseer, ropte han i rådet: "Brødre, jeg er fariseer, en sønn av fariseer; jeg blir dømt for håpet om oppstandelsen fra de døde!"
Men da Paulus innså at den ene delen var saddukeer og den andre fariseer, ropte han ut i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer: for håpet om oppstandelsen av de døde blir jeg nå stilt for retten.
Paulus skjønte at en del var saddukeere, mens den andre delen var fariseere, så han ropte ut i rådet: Brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer. Jeg står tiltalt fordi jeg håper på de dødes oppstandelse.
Men da Paulus visste at den ene del var sadduseere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: Brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer; for håpets og de dødes oppstandelses skyld står jeg her til doms.
Paulus, som forstod at en del av dem var saddukeere og den andre delen fariseere, ropte i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Det er på grunn av håpet om oppstandelsen fra de døde jeg blir dømt.»
Men da Paulus skjønte at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet og de dødes oppstandelse jeg står til rette.
Men da Paulus la merke til at den ene gruppen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er fariseer, en fariseerens sønn; jeg blir nå stilt til ansvar for håpet og oppstandelsen til de døde.»
Men da Paulus forstod at den ene delen av rådet var saddukeere, og den andre delen fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. For håpet om oppstandelse fra de døde står jeg anklaget.»
Men da Paulus forstod at den ene delen av rådet var saddukeere, og den andre delen fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. For håpet om oppstandelse fra de døde står jeg anklaget.»
Da Paulus skjønte at det var en del Saddukeere og en annen del Fariseere i rådet, ropte han: «Brødre, jeg er Fariseer, sønn av en Fariseer; det er på grunn av håpet om oppstandelsen fra de døde at jeg blir dømt.»
Aware that one group was Sadducees and the other Pharisees, Paul called out in the council, 'Brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees! I am on trial concerning the hope of the resurrection of the dead.'
Da Paulus merket at det ene partiet var saddukeere og det andre fariseere, ropte han ut i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet og oppstandelsen fra de døde jeg står for retten.»
Men da Paulus vidste, at den ene Deel var Sadducæer, men den anden Pharisæer, raabte han i Raadet: I Mænd, Brødre! jeg er en Pharisæer, en Pharisæers Søn; jeg dømmes for Haab og for de Dødes Opstandelse.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, he cried out in the council, Men and brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: of the hope and resurrection of the dead I am called in question.
Men da Paulus skjønte at den ene delen var saddukeer og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet og oppstandelsen fra de døde at jeg blir stilt for retten.
But when Paul perceived that one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, Men and brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: concerning the hope and resurrection of the dead I am being questioned.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, he cried out in the council, Men and brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: of the hope and resurrection of the dead I am called in question.
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: "Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere. For håpet og oppstandelsen fra de døde blir jeg dømt!"
Paulus visste at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, så han ropte i Rådet: 'Brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er for håpet og oppstandelsen fra de døde at jeg blir dømt.'
Men da Paulus forsto at halvparten av dem var saddukeere og resten fariseere, sa han til Rådet: Mine brødre, jeg er en fariseer, og fariseernes sønn. Jeg står her for å bli dømt for håpet om de dødes oppstandelse.
But{G1161} when Paul{G3972} perceived{G1097} that{G3754} the one{G1520} part{G3313} were{G2076} Sadducees{G4523} and{G1161} the other{G2087} Pharisees,{G5330} he cried out{G2896} in{G1722} the council,{G4892} Brethren,{G80} I{G1473} am{G1510} a Pharisee,{G5330} a son{G5207} of{G4012} Pharisees:{G5330} touching the hope{G1680} and{G2532} resurrection{G386} of{G4012} the dead{G3498} I{G1473} am called in question.{G2919}
But{G1161} when Paul{G3972} perceived{G1097}{(G5631)} that{G3754} the one{G1520} part{G3313} were{G2076}{(G5748)} Sadducees{G4523}, and{G1161} the other{G2087} Pharisees{G5330}, he cried out{G2896}{(G5656)} in{G1722} the council{G4892}, Men{G435} and brethren{G80}, I{G1473} am{G1510}{(G5748)} a Pharisee{G5330}, the son{G5207} of a Pharisee{G5330}: of{G4012} the hope{G1680} and{G2532} resurrection{G386} of the dead{G3498} I{G1473} am called in question{G2919}{(G5743)}.
When Paul perceaved that the one parte were Saduces and the other Pharises: he cryed oute in the counsell. Men and brethren I am a Pharisaye the sonne of a Pharisaye. Of the hope and resurreccion fro deeth I am iudged.
But whan Paul knewe that the one parte was Saduces, and the other parte Pharises, he cried out in ye councell: Ye men and brethren, I am a Pharise, and the sonne of a Pharise, Of hope and resurreccion of the deed am I iudged.
But when Paul perceiued that the one part were of the Sadduces, and the other of the Pharises, hee cried in the Council, Men and brethren, I am a Pharise, the sonne of a Pharise: I am accused of the hope and resurrection of the dead.
But when Paul perceaued that the one part were saducees, and the other pharisees, he cryed out in the counsell: Men and brethren, I am a pharisee, the sonne of a pharisee: Of the hope & resurrection of the dead, I am iudged.
¶ But when Paul perceived that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, he cried out in the council, Men [and] brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: of the hope and resurrection of the dead I am called in question.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, "Men and brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. Concerning the hope and resurrection of the dead I am being judged!"
and Paul having known that the one part are Sadducees, and the other Pharisees, cried out in the sanhedrim, `Men, brethren, I am a Pharisee -- son of a Pharisee -- concerning hope and rising again of dead men I am judged.'
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, Brethren, I am a Pharisee, a son of Pharisees: touching the hope and resurrection of the dead I am called in question.
But when Paul saw that half of them were Sadducees and the rest Pharisees, he said in the Sanhedrin, Brothers, I am a Pharisee, and the son of Pharisees: I am here to be judged on the question of the hope of the coming back from the dead.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, "Men and brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. Concerning the hope and resurrection of the dead I am being judged!"
Then when Paul noticed that part of them were Sadducees and the others Pharisees, he shouted out in the council,“Brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. I am on trial concerning the hope of the resurrection of the dead!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7 Da han sa dette, oppsto det en strid mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble delt.
8 For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, verken engel eller ånd, mens fariseerne bekjenner begge deler.
9 Det ble stor oppstandelse, og noen av de skriftlærde på farisearens side sto opp og sa: Vi finner intet ondt i denne mannen; hva om en ånd eller en engel har talt til ham?
20 Eller la disse menn selv si hvilken urett de fant da jeg sto foran rådet,
21 bortsett fra denne ene uttalelsen, at jeg ropte stående blant dem: På grunn av oppstandelsen fra de døde blir jeg stående til retten foran dere i dag.
2 Jeg anser meg heldig, kong Agrippa, at jeg i dag kan forsvare meg foran deg om alt det jødene anklager meg for:
3 særlig fordi du er kunnskapsrik i alle de skikker og spørsmål som finnes blant jødene. Derfor ber jeg deg høre tålmodig på meg.
4 Alle jødene kjenner til min livsførsel fra ungdommen av, fra begynnelsen blant mitt eget folk og i Jerusalem;
5 de har kjent meg lenge, om de vil vitne, som den strengeste sekt av vår religion har jeg levd som fariseer.
6 Og nå står jeg her for å bli dømt for håpet til løftet Gud ga til våre fedre;
7 det løftet våre tolv stammer håper å oppnå ved inderlig å tjene Gud natt og dag. Og for dette håpet står jeg anklaget av jødene, konge!
8 Hvorfor anses det som utrolig blant dere at Gud reiser opp de døde?
9 Jeg tenkte selv at jeg måtte gjøre mange ting mot Jesu navn fra Nasaret.
10 Og det gjorde jeg også i Jerusalem: mange av de hellige jeg fengslet med autoritet fra yppersteprestene, og når de ble dømt til døden, stemte jeg imot dem.
1 Brødre og fedre, hør det forsvar som jeg nå gir dere.
2 Og da de hørte at han talte til dem på hebraisk, ble de enda mer stille. Og han sa,
3 Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppvokst i denne byen, ved føttene til Gamaliel, og opplært etter fedrenes strenge lov, ivrig for Gud, slik dere alle er i dag.
4 Jeg forfulgte denne Veien til døden, og slo mennesker i lenker og kastet dem i fengsel, både menn og kvinner.
14 Men dette innrømmer jeg for deg, at etter den Vei som de kaller en sekt, slik tjener jeg mine fedres Gud, idet jeg tror på alt som er i samsvar med loven og profetene;
15 og har håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal være en oppstandelse av både rettferdige og urettferdige.
1 Paulus så fast på rådet og sa: Brødre, jeg har levd med god samvittighet for Gud frem til denne dag.
5 Omskåret på den åttende dagen, av Israels folk, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreerne; etter loven en fariseer.
6 Når det gjelder iver, en som forfulgte kirken; når det gjelder rettferdighet etter loven, var jeg ulastelig.
39 Men Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, en borger av ingen ubetydelig by. Jeg ber deg, la meg få tale til folket.
4 De som sto der sa: Skjeller du ut Guds yppersteprest?
5 Paulus sa: Jeg visste ikke, brødre, at han var yppersteprest. For det står skrevet: Du skal ikke tale ondt om en leder for ditt folk.
15 da jeg var i Jerusalem, kom overprestene og de eldste blant jødene til meg og ba om dom over ham.
17 Det skjedde at tre dager senere samlet han de ledende blant jødene, og da de var kommet sammen, sa han til dem: Brødre, selv om jeg ikke har gjort noe mot folket eller fedrenes skikker, ble jeg overgitt som fange fra Jerusalem til romerne.
10 Men Paulus sa: «Jeg står for keiserens domstol, hvor jeg bør bli dømt. Jødene har jeg ikke gjort noe galt mot, som du også godt vet.»
11 «Hvis jeg nå er en lovbryter, og har gjort noe som fortjener dødsstraff, nekter jeg ikke å dø; men hvis ingen av de tingene de anklager meg for er sant, kan ingen gi meg opp til dem. Jeg anker til keiseren.»
19 men hadde visse spørsmål mot ham angående deres egen religion, og om en som het Jesus, som var død, men som Paulus hevder å være i live.»
20 «Og jeg, forvirret om hvordan jeg skulle undersøke disse tingene, spurte om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der om disse sakene.»
27 Denne mannen ble tatt av jødene, og de var i ferd med å drepe ham da jeg kom over dem med soldatene og reddet ham, etter at jeg hadde funnet ut at han var romersk borger.
28 Fordi jeg ønsket å finne ut grunnen til at de anklaget ham, førte jeg ham ned til deres råd.
29 Jeg fant at han ble anklaget for spørsmål om deres lov, men uten å ha gjort noe som fortjente dødsstraff eller lenker.
8 Og jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.
10 Da guvernøren ga tegn til Paulus om å tale, svarte Paulus: Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, framfører jeg med glede mitt forsvar.
15 Og jeg sa: Hvem er du, Herre? Og Herren svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
19 Og jeg sa: Herre, de vet selv at jeg fengslet og slo i synagogene dem som trodde på deg.
30 Da reiste kongen seg, og landshøvdingen, Bernike og de som satt med dem:
8 Mens Paulus forsvarte seg og sa: «Verken mot jødenes lov, eller mot tempelet, eller mot keiseren har jeg syndet i det hele tatt.»
12 Da jeg var på reise til Damaskus med myndighet og oppdrag fra yppersteprestene,
34 Men en i rådet stod frem, en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var æret av hele folket, han ba om at mennene skulle bli satt ut en stund.
22 Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de Abrahams ætt? Det er jeg også.
27 Og kommandanten kom og sa til ham: Si meg, er du en romersk borger? Og han sa: Ja.
28 Og kommandanten svarte: Jeg fikk dette borgerskapet for en stor sum. Og Paulus sa: Men jeg er født romersk borger.
23 at Kristus måtte lide, og at han, ved å stå opp fra de døde, først skulle forkynne lys for folket og for hedningene.
19 Men da jødene motsa det, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
14 Og jeg gikk lengre i jødedommen enn mange av mine jevnaldrende blant mitt folk, og var mer nidkjær for fedrenes tradisjoner.
30 Men dagen etter, ønsket å få vite årsaken til at han ble anklaget av jødene, løste han ham og befalte at yppersteprestene og hele rådet skulle komme sammen, og han førte Paulus ned og stilte ham foran dem.