Apostlenes gjerninger 28:19
Men da jødene motsa det, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsa det, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
'Men da jødene talte imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.'
Men da jødene sa imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene satte seg imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene talte imot dette, ble jeg tvunget til å påkalle keiseren; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, måtte jeg påkalle keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene talte imot det, måtte jeg anke til keiseren; ikke fordi jeg hadde noe å anklage min nasjon for.
Men da jødene motsatte seg, var jeg nødt til å anke min sak til keiseren, ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, selv om jeg ikke har noe å anklage mitt folk for.
'Men da jødene motsatte seg det, ble jeg tvunget til å appellere til keiseren. Ikke for å anklage mitt eget folk.'
Men da jødene motsatte seg det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, ble jeg tvunget til å anke saken til keiser; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noen anklage mot mitt folk.
But when the Jews objected, I felt compelled to appeal to Caesar—not because I had any accusation to bring against my own people.
Men da jødene satte seg imot, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, men ikke for å anklage mitt eget folk.
men der Jøderne talede derimod, nødtes jeg til at indskyde min Sag for Keiseren, dog ikke som den, der havde Noget at anklage mit Folk for.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to cuse my nation of.
Men da jødene motsatte seg det, måtte jeg appellere til keiseren, uten å ha noe å anklage mitt eget folk for.
But when the Jews objected, I was compelled to appeal to Caesar, not that I had anything to accuse my nation of.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to accuse my nation of.
Men da jødene talte imot det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg har noen anklage mot mitt folk.
Men da jødene protesterte, måtte jeg anke til keiseren, men ikke fordi jeg hadde noe å klage på mot mitt eget folk.
But{G1161} when the Jews{G2453} spake against{G483} it, I was constrained{G315} to appeal{G1941} unto Caesar;{G2541} not{G3756} that{G5613} I had{G2192} aught{G5100} whereof{G2723} to accuse{G2723} my{G3450} nation.{G1484}
But{G1161} when the Jews{G2453} spake against{G483}{(G5723)} it, I was constrained{G315}{(G5681)} to appeal{G1941}{(G5670)} unto Caesar{G2541}; not{G3756} that{G5613} I had{G2192}{(G5723)} ought{G5100} to accuse{G2723} my{G3450} nation{G1484} of{G2723}{(G5658)}.
But when ye Iewes cryed cotrary I was constrayned to appeale vnto Cesar: not because I had ought to accuse my people of.
But wha ye Iewes spake ye cotrary, I was costrayned to appeale vnto ye Emperor: not as though I had ought to accuse my people of.
But when the Iewes spake contrary, I was constrained to appeale vnto Cesar, not because I had ought to accuse my nation of.
But when the Iewes spake contrary, I was constrayned to appeale vnto Caesar: not that I had ought to accuse my people of.
But when the Jews spake against [it], I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to accuse my nation of.
But when the Jews spoke against it, I was constrained to appeal to Caesar, not that I had anything about which to accuse my nation.
and the Jews having spoken against `it', I was constrained to appeal unto Caesar -- not as having anything to accuse my nation of;
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had aught whereof to accuse my nation.
But when the Jews made protest against it, I had to put my cause into Caesar's hands; not because I have anything to say against my nation.
But when the Jews spoke against it, I was constrained to appeal to Caesar, not that I had anything about which to accuse my nation.
But when the Jews objected, I was forced to appeal to Caesar– not that I had some charge to bring against my own people.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17 Det skjedde at tre dager senere samlet han de ledende blant jødene, og da de var kommet sammen, sa han til dem: Brødre, selv om jeg ikke har gjort noe mot folket eller fedrenes skikker, ble jeg overgitt som fange fra Jerusalem til romerne.
18 Da de hadde forhørt seg med meg, ønsket de å sette meg fri, fordi det ikke var noen dødsgrunn i meg.
20 På grunn av dette har jeg bedt om å få se dere og snakke med dere, for det er på grunn av håpet for Israel jeg er bundet med denne lenken.
21 De sa til ham: Vi har verken mottatt brev fra Judea angående deg, eller har noen av brødrene kommet og rapportert eller sagt noe ondt om deg.
22 Men vi ønsker å høre fra deg hva du mener, for vi vet at denne sekten blir motsagt overalt.
7 Da han hadde kommet, stilte jødene som var kommet ned fra Jerusalem seg inngjerdet rundt ham, og kom med mange alvorlige anklager, som de ikke kunne bevise.
8 Mens Paulus forsvarte seg og sa: «Verken mot jødenes lov, eller mot tempelet, eller mot keiseren har jeg syndet i det hele tatt.»
9 Men Festus, som ønsket å gjøre jødene til lags, svarte Paulus: «Vil du reise opp til Jerusalem og bli dømt der om disse tingene for meg?»
10 Men Paulus sa: «Jeg står for keiserens domstol, hvor jeg bør bli dømt. Jødene har jeg ikke gjort noe galt mot, som du også godt vet.»
11 «Hvis jeg nå er en lovbryter, og har gjort noe som fortjener dødsstraff, nekter jeg ikke å dø; men hvis ingen av de tingene de anklager meg for er sant, kan ingen gi meg opp til dem. Jeg anker til keiseren.»
12 Da Festus hadde rådført seg med rådet, svarte han: «Du har anket til keiseren, til keiseren skal du gå.»
27 Denne mannen ble tatt av jødene, og de var i ferd med å drepe ham da jeg kom over dem med soldatene og reddet ham, etter at jeg hadde funnet ut at han var romersk borger.
28 Fordi jeg ønsket å finne ut grunnen til at de anklaget ham, førte jeg ham ned til deres råd.
29 Jeg fant at han ble anklaget for spørsmål om deres lov, men uten å ha gjort noe som fortjente dødsstraff eller lenker.
30 Da det ble kjent for meg at det var en sammensvergelse mot mannen, sendte jeg ham straks til deg og beordret hans anklagere å tale mot ham foran deg.
15 da jeg var i Jerusalem, kom overprestene og de eldste blant jødene til meg og ba om dom over ham.
16 Jeg svarte at det ikke er romersk skikk å gi opp noen mann før den anklagede har fått stå ansikt til ansikt med sine anklagere og fått anledning til å forsvare seg mot anklagen.»
17 «Da de derfor var kommet sammen her, nølte jeg ikke, men på neste dag satte jeg meg på dommersetet og befalte at mannen skulle bringes frem.»
18 «Når anklagerne stod frem, fremsatte de ingen slik ondskap som jeg hadde antatt;
19 som burde vært her foran deg og anklaget meg, hvis de har noe mot meg.
20 Eller la disse menn selv si hvilken urett de fant da jeg sto foran rådet,
21 bortsett fra denne ene uttalelsen, at jeg ropte stående blant dem: På grunn av oppstandelsen fra de døde blir jeg stående til retten foran dere i dag.
24 Og Festus sa: «Kong Agrippa, og alle menn som er til stede her sammen med oss, dere ser denne mannen, om hvem hele mengden av jøder har anmodet meg, både i Jerusalem og her, og ropte at han ikke burde leve lenger.»
25 «Men jeg fant at han ikke hadde gjort noe som fortjener dødsstraff; og siden han selv anket til keiseren, bestemte jeg å sende ham.»
26 «Om hvem jeg ikke har noe bestemt å skrive til min herre. Derfor har jeg ført ham frem for dere, og spesielt for deg, kong Agrippa, for at jeg etter forhøret skal kunne ha noe å skrive.»
27 «For meg virker det urimelig, når man sender en fange, ikke også å gjøre rede for anklagene mot ham.»
31 og da de gikk til side, talte de med hverandre, og sa: Denne mannen gjør ingenting som fortjener død eller lenker.
32 Og Agrippa sa til Festus: Denne mannen kunne ha blitt satt fri hvis han ikke hadde anket til Cæsar.
13 De kan heller ikke bevise for deg de tingene de nå anklager meg for.
14 Men dette innrømmer jeg for deg, at etter den Vei som de kaller en sekt, slik tjener jeg mine fedres Gud, idet jeg tror på alt som er i samsvar med loven og profetene;
2 Jeg anser meg heldig, kong Agrippa, at jeg i dag kan forsvare meg foran deg om alt det jødene anklager meg for:
3 særlig fordi du er kunnskapsrik i alle de skikker og spørsmål som finnes blant jødene. Derfor ber jeg deg høre tålmodig på meg.
4 Alle jødene kjenner til min livsførsel fra ungdommen av, fra begynnelsen blant mitt eget folk og i Jerusalem;
21 For denne grunnen grep jødene meg i tempelet og forsøkte å drepe meg.
20 «Og jeg, forvirret om hvordan jeg skulle undersøke disse tingene, spurte om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der om disse sakene.»
21 «Men da Paulus anket om å bli holdt i forvaring for at keiseren skulle avgjøre, befalte jeg at han skulle holdes til jeg kunne sende ham til keiseren.»
1 Brødre og fedre, hør det forsvar som jeg nå gir dere.
6 Og nå står jeg her for å bli dømt for håpet til løftet Gud ga til våre fedre;
7 det løftet våre tolv stammer håper å oppnå ved inderlig å tjene Gud natt og dag. Og for dette håpet står jeg anklaget av jødene, konge!
30 Men dagen etter, ønsket å få vite årsaken til at han ble anklaget av jødene, løste han ham og befalte at yppersteprestene og hele rådet skulle komme sammen, og han førte Paulus ned og stilte ham foran dem.
19 Og jeg sa: Herre, de vet selv at jeg fengslet og slo i synagogene dem som trodde på deg.
5 «La de som har myndighet blant dere bli med meg, og hvis det er noe galt med mannen, kan de anklage ham,» sa han.
40 For vi er i fare for å bli anklaget for opprøret i dag, siden det ikke finnes noen grunn til det, og vi ikke kan gi noen forklaring på denne oppstandelsen.
39 Men Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, en borger av ingen ubetydelig by. Jeg ber deg, la meg få tale til folket.
8 ved å kreve at hans anklagere skulle komme til deg. Av ham vil du, ved selv å undersøke ham, få kunnskap om alt vi anklager ham for.
9 Og jødene sluttet seg til anklagen, og bekreftet at dette var sant.
10 Da guvernøren ga tegn til Paulus om å tale, svarte Paulus: Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, framfører jeg med glede mitt forsvar.
14 og sa til dem: Dere førte denne mannen til meg som en som forfører folket. Se, jeg har forhørt ham foran dere og har ikke funnet noe skyld hos ham i det dere anklager ham for.
19 Derfor, kong Agrippa, var jeg ikke ulydig mot den himmelske visjonen:
9 Jeg tenkte selv at jeg måtte gjøre mange ting mot Jesu navn fra Nasaret.