Galaterbrevet 2:11
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han sto der dømt.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort noe galt.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham åpent, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Da Peter kom til Antiokia, trosset jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var klanderverdig.
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, imøtegikk jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.
Men da Peter kom til Antiokia, talte jeg åpent imot ham, for han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto fordømt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he stood condemned.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men der Petrus kom til Antiochia, modsagde jeg ham lige i Øinene, efterdi han var at laste.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han var skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto åpenbart skyldig.
But{G1161} when{G3753} Cephas{G4074} came{G2064} to{G1519} Antioch,{G490} I resisted{G436} him{G846} to{G2596} the face,{G4383} because{G3754} he stood{G2258} condemned.{G2607}
But{G1161} when{G3753} Peter{G4074} was come{G2064}{(G5627)} to{G1519} Antioch{G490}, I withstood{G436}{(G5627)} him{G846} to{G2596} the face{G4383}, because{G3754} he was{G2258}{(G5713)} to be blamed{G2607}{(G5772)}.
And when Peter was come to Antioche I withstode him in the face for he was worthy to be blamed.
But wha Peter was come to Antioche, I withstode him in ye face: for he was worthy to be blamed.
And when Peter was come to Antiochia, I withstood him to his face: for he was to be condemned.
But whe Peter was come to Antioche, I withstoode him to the face, because he was to be blamed.
¶ But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
And when Peter came to Antioch, to the face I stood up against him, because he was blameworthy,
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I made a protest against him to his face, because he was clearly in the wrong.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to his face, because he stood condemned.
Paul Rebukes Peter But when Cephas came to Antioch, I opposed him to his face, because he had clearly done wrong.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12 For før noen kom fra Jakob, spiste han sammen med hedningene; men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, i frykt for de omskårne.
13 Og de andre jødene hyklet også sammen med ham, slik at til og med Barnabas ble revet med av deres hykleri.
14 Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas foran alle: Hvis du som er jøde lever som hedningene og ikke som jødene, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?
2 Da Peter kom opp til Jerusalem, begynte de som holdt på omskjærelsen å diskutere med ham,
3 og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og spiste med dem.
4 Men Peter begynte å forklare saken for dem i detalj, og sa:
16 for å åpenbare sin Sønn i meg, så jeg kunne forkynne ham blant hedningene, konfererte jeg ikke med kjøtt og blod,
17 og heller ikke dro jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg, men jeg dro til Arabia og vendte deretter tilbake til Damaskus.
18 Deretter, tre år senere, dro jeg opp til Jerusalem for å besøke Kefas, og jeg ble hos ham i femten dager.
19 Men jeg så ingen andre av apostlene, bare Jakob, Herrens bror.
6 Men fra dem som ble ansett for å være noe (hva de enn var, betyr ingenting for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk), de som var ansett, tilføyde ingenting til meg.
7 Derimot, da de så at jeg var blitt betrodd med evangeliet for de uomskårne, slik som Peter med «evangeliet» for de omskårne,
8 for han som virket i Peter for aposteltjenesten blant de omskårne, virket også i meg for de uomskårne,
9 og da de innså den nåden som var gitt til meg, ga Jakob, Kefas og Johannes, de som ble ansett som søyler, meg og Barnabas samfunns hånd, for at vi skulle gå til hedningene, og de til de omskårne.
10 Deres eneste ønske var at vi skulle huske på de fattige, noe jeg også ivrig ønsket å gjøre.
5 For jeg mener at jeg på ingen måte står tilbake for de fremste apostlene.
17 Når Gud ga dem den samme gave som oss, da vi trodde på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg, at jeg kunne stå imot Gud?
14 Da reiste Peter seg sammen med de elleve og talte med høy stemme: Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem, la dette være kjent for dere og hør nøye på mine ord.
21 Deretter dro jeg til områdene i Syria og Kilikia.
22 Og jeg var fortsatt ukjent av ansikt for menighetene i Judea som er i Kristus.
32 Han talte dette åpent. Peter tok ham til side og begynte å irettesette ham.
33 Men han snudde seg, så disiplene sine og irettesatte Peter, og sa, Gå bak meg, Satan; for du har ikke tanke for det som hører Gud til, men det som hører mennesker til.
25 Da Peter kom inn, møtte Kornelius ham og falt ned for hans føtter og tilba ham.
26 Peter reiste ham opp og sa: Stå opp; jeg er også et menneske.
27 Mens han snakket med ham, gikk han inn og fant mange samlet.
1 Etter fjorten år dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas, og jeg tok også med meg Titus.
2 Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men i hemmelighet for dem som hadde anseelse, for at jeg ikke skulle løpe, eller ha løpt, forgjeves.
3 Men ikke engang Titus, som var med meg, ble tvunget til å bli omskåret, selv om han var greker.
4 Dette på grunn av de falske brødrene som hadde sneket seg inn for å spionere på vår frihet i Kristus Jesus, for å gjøre oss til slaver.
22 Ryktene om dem nådde menigheten i Jerusalem, og de sendte Barnabas til Antiokia.
2 Selv etter å ha lidd og blitt dårlig behandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi likevel mot i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere midt i mye motstand.
15 I de dagene sto Peter fram blant brødrene - en skare på omtrent et hundre og tjue personer var samlet - og sa:
12 Men det jeg gjør, det vil jeg fortsette med, for å avskjære anledning fra dem som ønsker en anledning; slik at de, i det de roser seg, også kan bli funnet å være som vi er.
2 Ja, jeg ber om at jeg ikke trenger å vise mot når jeg er til stede, med den tilliten jeg har til å være dristig mot noen som mener at vi lever etter kjødet.
6 Apostlene og de eldste kom sammen for å vurdere denne saken.
7 Etter mye diskusjon reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for en tid siden valgte ut meg blant dere til å bringe hedningene evangeliets ord, slik at de skulle tro.
19 Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn Gud.
13 For på hvilken måte har dere blitt mindre enn de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke har vært en byrde for dere? Tilgi meg dette feilgrepet.
29 Men Peter sa til ham: Selv om alle andre blir gjort forlegne, vil ikke jeg.
29 Men Peter og apostlene svarte: Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.
16 Peter fortsatte å banke, og da de åpnet, så de ham og ble forskrekket.
15 Vokt deg også for ham, for han har sterkt imot våre ord.
11 Da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg for visst at Herren har sendt sin engel og fridd meg fra Herodes' hånd og fra alt det jødefolket ventet.
11 Og siden jeg ikke kunne se på grunn av det strålende lyset, ble jeg ledet av hånden til de som var med meg, og kom til Damaskus.
18 Siden mange roser seg etter kjødet, vil jeg også rose meg.
2 Da det oppstod stor uenighet og disputt mellom dem og Paulus og Barnabas, besluttet brødrene at Paulus og Barnabas, sammen med noen andre, skulle dra opp til Jerusalem for å drøfte dette med apostlene og de eldste.
58 Litt etter var det en annen som så ham og sa: Du er også en av dem. Peter svarte: Mann, det er jeg ikke.
6 Vi søkte ikke ære fra mennesker, verken fra dere eller andre, selv om vi som Kristi apostler kunne ha krevd autoritet.
55 De tente en ild midt på gårdsplassen og satte seg omkring den. Peter satt blant dem.
8 Da sa Peter, fylt av Den Hellige Ånd, til dem: Dere folkets ledere og eldste,