Jesaja 3:26
Og hennes porter skal klage og sørge; og hun skal være forlatt og sitte på bakken.
Og hennes porter skal klage og sørge; og hun skal være forlatt og sitte på bakken.
Hennes porter skal klage og sørge, og øde og forlatt skal hun sitte på bakken.
Hennes porter skal sukke og sørge; ribbet skal hun sitte nede på jorden.
Hun skal sukke og sørge ved sine porter; ribbet for alt skal hun sette seg på bakken.
Hun skal klage og sørge ved sine porter, og hun skal sitte forlatt på bakken.
Og hennes porter skal sørge og klage; og hun skal sitte forlatt på bakken.
Og portene skal klage og sørge; den ødelagte skal sitte på bakken.
Byens porter skal sørge og stønne, og hun som er tom for stolthet, skal sitte på bakken.
Og hennes porter skal sørge og klage, og hun vil sitte forlatt på bakken.
Og hennes porter skal sørge og klage, og hun, øde og forlatt, skal sitte på bakken.
Hennes porter skal gråte og sørge, og den forlatte byen vil sitte på jorden.
Og hennes porter skal sørge og klage, og hun, øde og forlatt, skal sitte på bakken.
Hennes porter skal sørge og klage, og hun skal sitte tom på marken.
The city gates will lament and mourn; destitute, she will sit on the ground.
Portene hennes skal sukke og sørge, og hun skal være tom, sittende på bakken.
Og dens Porte skulle være bedrøvede og sørge, og hun, som holder sig uskyldig, skal sidde paa Jorden.
And her gates shall lament and mourn; and she being desolate shall sit upon the ground.
Hennes porter skal sørge og klage; hun skal sitte forlatt på bakken.
And her gates shall lament and mourn, and she being desolate shall sit on the ground.
And her gates shall lament and mourn; and she being desolate shall sit upon the ground.
Hennes porter skal sørge og klage; og hun skal være øde og sitte på bakken.
Og hennes porter skal sørge og gråte, ja, hun skal sitte forlatt på bakken!
Og i gatene i hennes byer vil det være sorg og gråt; og hun vil sitte på bakken, øde og avkledd.
And her gates{H6607} shall lament{H578} and mourn;{H56} and she shall be desolate{H5352} and sit{H3427} upon the ground.{H776}
And her gates{H6607} shall lament{H578}{(H8804)} and mourn{H56}{(H8804)}; and she being desolate{H5352}{(H8738)} shall sit{H3427}{(H8799)} upon the ground{H776}.
At that tyme shall their gates mourne and complayne, and they shal syt as desolate folck vpon the earth.
Then shall her gates mourne and lament, and she, being desolate, shall sit vpon the ground.
And her gates shall mourne and bewayle: and she deyng desolate, shall syt vpon the grounde.
And her gates shall lament and mourn; and she [being] desolate shall sit upon the ground.
Her gates shall lament and mourn; And she shall be desolate and sit on the ground.
And lamented and mourned have her openings, Yea, she hath been emptied, on the earth she sitteth!
And her gates shall lament and mourn; and she shall be desolate and sit upon the ground.
And in the public places of her towns will be sorrow and weeping; and she will be seated on the earth, waste and uncovered.
Her gates shall lament and mourn; and she shall be desolate and sit on the ground.
Her gates will mourn and lament; deprived of her people, she will sit on the ground.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Hvordan sitter byen ensom, hun som var full av folk! Hun er blitt som en enke, hun som var stor blant nasjonene! Hun som var en fyrstinne blant provinsene, er nå trubadur!
2 Hun gråter bittert om natten, og tårene renner nedover kinnene hennes; Blant alle sine elskere har hun ingen til å trøste henne: Alle hennes venner har sviktet henne; de har blitt hennes fiender.
3 Juda er gått i fangenskap på grunn av lidelse og stor tjeneste; Hun bor blant nasjonene, men finner ingen hvile: Alle hennes forfølgere har innhentet henne i trengselens tid.
4 Veiene til Sion sørger, fordi ingen kommer til høytidssamlingen; Alle hennes porter er øde, prestene sukker: Jomfruene er bedrøvet, og hun selv er i bitterhet.
5 Hennes motstandere har blitt overhodet, hennes fiender har fremgang; For Herren har påført henne lidelse for hennes mange overtredelser: Hennes unge barn har gått i fangenskap foran fienden.
25 Dine menn skal falle for sverdet, og dine sterke i krig.
9 Hennes porter er sunket i bakken; han har ødelagt og brutt hennes bommer: Hennes konge og hennes fyrster er blant folkeslagene hvor loven ikke er; ja, hennes profeter finner ingen syn fra Herren.
10 De eldste av Sions datter sitter på bakken og er stille; de har kastet støv på hodene sine; de har kledd seg i sekkestrie: Jomfruene i Jerusalem bøyer hodene til bakken.
17 De skal ta opp en klagesang over deg og si til deg: Hvordan er du blitt ødelagt, du som var bebodd av sjømenn, den kjente byen, som var sterk i havet, både hun og hennes innbyggere, som spredte sin frykt til alle som bodde der!
18 Nå skal øyene skjelve på dagen for ditt fall; ja, øyene som er i havet skal bli forskrekket over ditt fall.
2 Juda sørger, og portene der visner hen, de sitter i svarte klær på bakken; og ropet fra Jerusalem stiger opp.
10 Men hun ble ført i fangenskap, hennes små barn ble knust ved hvert gates hjørne, og de kastet lodd om hennes æresmenn, og alle hennes store menn ble bundet i lenker.
12 I byen er kun øde igjen, og porten er rammet av ødeleggelse.
26 Derfor skal hennes unge menn falle i gatene, og alle krigerne skal bli tause på den dagen, sier Herren, hærskarenes Gud.
2 Israels jomfru har falt; hun skal ikke reise seg igjen: hun er kastet ned på sitt land; det er ingen som reiser henne opp.
30 og de skal la sin stemme bli hørt over deg, og skal rope bittert og kaste støv på sine hoder, de skal rulle seg i aske.
31 Og de skal barbere hodene for din skyld, kle seg i sekkestrie, og de skal gråte for deg i sjelens bitterhet med bitter klage.
32 Og i deres sørgesang skal de ta opp en klagesang for deg og sørge over deg, og si: Hvem er som Tyrus, som nå er blitt brakt til taushet midt i havet?
19 Disse to ting har rammet deg, hvem skal sørge over deg? Ødeleggelse og ruin, hungersnød og sverd; hvordan skal jeg trøste deg?
13 Se, folket i deg er kvinner; dine landporter står vidåpne for dine fiender: ilden har fortært dine bommer.
10 Hun er tom, og øde og tilintetgjort; hjertet smelter, og knærne skjelver sammen, og angst er i alle lender, og ansiktene til dem alle er blitt bleke.
7 De skal bli øde blant landene som er øde; og hennes byer skal være blant byene som har lidd.
7 Jerusalem minnes i sine dager av lidelse og ulykker alle sine gamle, gode ting: Da hennes folk falt i fiendens hender, og ingen hjalp henne, Så fiendene henne og lo av hennes ødeleggelse.
8 Jerusalem har grovt syndet; derfor er hun blitt som noe urent; Alle som æret henne, forakter henne, fordi de har sett hennes nakenhet: Ja, hun sukker og vender seg bort.
9 Hennes urenhet var i foldene hennes; hun husket ikke sin fremtid; derfor falt hun på forunderlig vis; hun har ingen trøster: Se, Herre, min lidelse; for fienden har gjort seg stor.
1 Ve til den opprørske og urene byen! Til undertrykkerbyen!
15 Rop rundt henne: hun har overgitt seg; hennes forsvarsverker har falt, hennes murer er revet ned; for det er Herrens hevn: ta hevn over henne; som hun har gjort, gjør også mot henne.
26 O datter av mitt folk, bind deg med sekkestrie, og rull deg i aske: gjør klage som for en eneste sønn, en bitter sorg; for ødeleggeren skal plutselig komme over oss.
30 Derfor skal hennes unge menn falle i hennes gater, og alle hennes krigsmenn skal bli slått til taushet den dagen, sier Herren.
1 Kom ned og sett deg i støvet, du Babylons jomfrudatter; sitt på bakken uten trone, du kaldeerdatter, for du skal ikke lenger bli kalt øm og delikat.
7 Det skal bli slik at alle som ser på deg, skal flykte fra deg og si: Ninive er ødelagt: hvem skal sørge over henne? Hvor skal jeg søke trøstere for deg?
15 Dette er den glade byen som bodde bekymringsløst, som sa i sitt hjerte, Jeg er, og det er ingen ved siden av meg: hvordan har hun blitt en ødemark, et sted for dyr å ligge i! Alle som passerer henne skal plystre og vifte med hånden.
6 Elvens porter er åpne, og palasset smelter bort.
3 Ved portene, ved inngangen til byen, ved dørene roper hun høyt:
2 Du som er full av rop, en kaotisk by, en gledens by; dine falne er ikke drept med sverd, heller ikke er de døde i strid.
43 Hennes byer er blitt en ødemark, et tørt land, og en ørken, et land hvor ingen mann bor, og ingen sønn av mann ferdes.
12 De skal plyndre dine rikdommer og herje dine varer; og de skal rive ned dine murer og ødelegge dine vakre hus; og de skal kaste dine stener og ditt treverk og ditt støv midt i vannet.
8 Gråt som en ung kvinne kledd i sekkduken sørger for sin ungdoms ektemann.
17 Sion strekker ut sine hender; det er ingen som trøster henne; Herren har befalt om Jakob, at de som er rundt ham skal være hans motstandere: Jerusalem er blant dem som noe urent.
8 For dette vil jeg klage og jamre; jeg vil gå bortkledd og naken; jeg vil hyle som sjakaler, og sørge som strutser.
3 I gatene binder de seg med sekkestrie; på hustakene og på de åpne plassene jamrer alle, gråtende sorgfullt.
9 Hvorfor roper du nå høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver omkommet, siden smerter griper deg som en fødende kvinne?
10 Vær i smerte og fød, Sions datter, som en fødende kvinne. For nå skal du dra ut av byen, og du skal bo på marken, og du skal komme til Babylon. Der skal du bli reddet, der skal Herren forløse deg fra fiendenes hånd.
31 For jeg har hørt en stemme som av en kvinne i fødsel, smerten som av henne som føder sitt første barn, stemmen fra Sions datter som gisper etter pust, som rekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel besvimer foran morderne.
8 Jeg vil gjøre denne byen til et skrekkens eksempel og en hisselyd; alle som passerer den, skal bli forferdet og hvisle over alle dens plager.
31 Hyl, port; gråt, by; du er smeltet bort, Filisterland, du hele; for det kommer røyk fra nord, og det er ingen som faller fra hans rekker.
2 Menneskesønn, fordi Tyrus har sagt mot Jerusalem: Åh, hun er brutt, porten til folkeslagene; hun er vendt mot meg; jeg skal bli fylt nå som hun er lagt øde.
13 På grunn av Herrens vrede skal hun ikke bebos, men hun skal være fullstendig øde: alle som går forbi Babylon, skal bli forbløffet og håne over alle hennes plager.
7 Ditt land er øde, dine byer er brent med ild; fremmede fortærer landet ditt rett foran øynene dine, og det er øde, som omvelt av fremmede.
19 For en gråtestemme høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt beskjemmet, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned våre boliger.