Jona 1:5
Sjømennene ble redde, og ropte hver til sin gud, og kastet varene som var på skipet, over bord for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste deler og lå der og sov tungt.
Sjømennene ble redde, og ropte hver til sin gud, og kastet varene som var på skipet, over bord for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste deler og lå der og sov tungt.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets rom; der lå han og sov tungt.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på sjøen for å lette det. Men Jona hadde gått ned i det innerste av skipet; han la seg og sov tungt.
Da ble sjøfolkene redde, og hver ropte til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste rom, lagt seg og sov tungt.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i havet for å lette skipet, mens Jona derimot hadde gått ned i den innerste delen av skipet, lagt seg ned og sovnet tungt. Skipet var i ferd med å gå i stykker.
Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og lå der i dyp søvn.
Da ble sjøfolkene meget redde og ropte til hver sin gud, og kastet lasten ut i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og sovnet dypt.
Sjøfolkene ble redde, og de ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var på skipet, ut i sjøen for å lette det. Men Jonas hadde gått ned i skipets indre og lå der og sov tungt.
Sjømennene ble redde og ropte hver på sin gud. De kastet lasten ut i sjøen for å gjøre skipet lettere. Men Jonas var gått ned i skipet og lå der og sov.
Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lastene som var om bord, ut i havet for å gjøre skipet lettere. Men Jonas hadde gått ned til skipets indre og lå der i dyp søvn.
Da ble sjømennene redde, og hver mann ropte til sin gud, og kastet lasten fra skipet ut over havet for å lette det. Men Jona hadde sunket ned til skipets sider, og han lå der og sov tungt.
Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lastene som var om bord, ut i havet for å gjøre skipet lettere. Men Jonas hadde gått ned til skipets indre og lå der i dyp søvn.
Da ble sjømennene redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i sjøen for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste deler, lagt seg ned og sovnet tungt.
The sailors were afraid, and each cried out to his own god. They threw the cargo that was in the ship into the sea to lighten it for them. But Jonah had gone down to the inner part of the ship and had lain down and was fast asleep.
Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten ut i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i de nederste rom og lå der og sov tungt.
Og Skibsfolkene frygtede, og de raabte, hver til sin Gud, og de kastede Redskabet, som var udi Skibet, i Havet, at det maatte lettes for dem; men Jonas var nedstegen ved Siderne i Skibet, og laae og sov hart.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god, and cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it of them. But ah was gone down into the sides of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver på sin gud, og de kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jonas hadde gått ned i skipet og lå nå i dyp søvn.
Then the mariners were afraid, and every man cried to his god, and they threw the cargo that was in the ship into the sea, to lighten it. But Jonah had gone down into the sides of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god, and cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it of them. But Jonah was gone down into the sides of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Sjømennene ble redde, og de ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet overbord for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste del, lagt seg ned og sov tungt.
Sjømennene ble redde og ropte til hver sin gud. De kastet lasten som var om bord på skipet i sjøen for å lette det. Men Jona var gått ned i skipets indre, hvor han la seg ned og sov tungt.
Sjøfolkene ble grepet av frykt, ropte hver til sin gud, og kastet lasten overbord for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste del, hvor han lå og sov dypt.
Then the mariners{H4419} were afraid,{H3372} and cried{H2199} every man{H376} unto his god;{H430} and they cast forth{H2904} the wares{H3627} that were in the ship{H591} into the sea,{H3220} to lighten{H7043} it unto them. But Jonah{H3124} was gone down{H3381} into the innermost parts{H3411} of the ship;{H5600} and he lay,{H7901} and was fast asleep.{H7290}
Then the mariners{H4419} were afraid{H3372}{(H8799)}, and cried{H2199}{(H8799)} every man{H376} unto his god{H430}, and cast forth{H2904}{(H8686)} the wares{H3627} that were in the ship{H591} into the sea{H3220}, to lighten{H7043}{(H8687)} it of them. But Jonah{H3124} was gone down{H3381}{(H8804)} into the sides{H3411} of the ship{H5600}; and he lay{H7901}{(H8799)}, and was fast asleep{H7290}{(H8735)}.
And the mariners were afrayed and cried euery man vn to his god and cast out ye goodes yt were in ye sheppe in to ye se to lighten it of the. But Ionas gatt him vnder the hatches and layed him downe and slombrede.
Then the maryners were afrayde, and cried euery man vnto his god: and the goodes that were in the shippe, they cast in to the see, to lighten it off them. But Ionas gat him vnder ye hatches, where he layed him downe and slombred.
Then the mariners were afraide, and cryed euery man vnto his God, and cast the wares that were in the ship, into the sea to lighten it of the: but Ionah was gone downe into the sides of the ship, and he lay downe, and was fast a sleepe.
Then the maryners were afrayde, and cryed euery man vnto his God, and cast the wares that were in the shippe into the sea, to lighten it of them: but Ionas was gone downe into the sides of the shippe, & he laye downe sleeping.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god, and cast forth the wares that [were] in the ship into the sea, to lighten [it] of them. But Jonah was gone down into the sides of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Then the mariners were afraid, and cried every man to his god. They threw the cargo that was in the ship into the sea, to lighten it. But Jonah had gone down into the innermost parts of the ship, and he was laying down, and was fast asleep.
and the mariners are afraid, and cry each unto his god, and cast the goods that `are' in the ship into the sea, to make `it' light of them; and Jonah hath gone down unto the sides of the vessel, and he lieth down, and is fast asleep.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god; and they cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it unto them. But Jonah was gone down into the innermost parts of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Then the sailors were full of fear, every man crying to his god; and the goods in the ship were dropped out into the sea to make the weight less. But Jonah had gone down into the inmost part of the ship where he was stretched out in a deep sleep.
Then the mariners were afraid, and every man cried to his god. They threw the cargo that was in the ship into the sea to lighten the ship. But Jonah had gone down into the innermost parts of the ship, and he was laying down, and was fast asleep.
The sailors were so afraid that each cried out to his own god and they flung the ship’s cargo overboard to make the ship lighter. Jonah, meanwhile, had gone down into the hold below deck, had lain down, and was sound asleep.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6 Da kom skipsføreren til ham og sa: Hva mener du med å sove sånn? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, slik at vi ikke går under.
7 Og de sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er årsaken til denne ulykken som har rammet oss. Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
8 Da sa de til ham: Fortell oss, vi ber deg, for hvis skyld denne ulykken har rammet oss. Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og av hvilket folk er du?
9 Han sa til dem: Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre land.
10 Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hva er det du har gjort? For mennene visste at han flyktet bort fra Herrens åsyn, fordi han hadde fortalt dem det.
11 Så sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss? For havet ble mer og mer stormfullt.
12 Han sa til dem: Ta meg opp og kast meg i havet, da vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har kommet over dere.
13 Mennene rodde likevel hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble mer og mer stormfullt mot dem.
14 Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under for denne mannens liv, og legg ikke uskyldig blod på oss, for du, Herre, har gjort som det har behaget deg.
15 Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet med sitt raseri.
16 Da fryktet mennene Herren meget, og de ofret et offer til Herren og gjorde løfter.
17 Og Herren forberedte en stor fisk til å sluke Jona, og Jona var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
1 Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai, og sa:
2 Reis deg, gå til Ninive, den store byen, og tal imot den, for deres ondskap har kommet opp for meg.
3 Men Jona reiste seg for å flykte til Tarsis bort fra Herrens åsyn. Han dro ned til Jaffa, fant et skip som skulle til Tarsis, betalte billetten og gikk om bord for å dra med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.
4 Men Herren sendte en mektig vind over havet, og det ble en voldsom storm på havet, så skipet holdt på å brytes i stykker.
24 Og se, det oppstod en voldsom storm på sjøen, slik at båten dekket av bølgene; men han sov.
25 Disiplene gikk da bort og vekket ham og sa: Herre, frels oss, vi går under!
26 Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og talte myndig til vindene og sjøen, og det ble blikk stille.
37 En stor storm av vind oppsto, og bølgene slo inn i båten, slik at den ble fylt.
38 Men han lå bak i båten og sov på puten, og de vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
1 Da ba Jona til Herren sin Gud fra fiskens buk.
2 Og han sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg; Fra dødsrikets dyp ropte jeg, og du hørte min stemme.
23 Mens de seilte, sovnet han, og en storm kastet seg over innsjøen, slik at de begynte å ta vann og var i fare.
24 De gikk da bort og vekket han opp og sa: Mester, mester, vi omkommer! Han reiste seg, truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble stille.
29 I frykt for å bli kastet på klippene slapp de fire ankre fra hekken og ønsket at det skulle bli dag.
30 Mens sjømennene forsøkte å rømme fra skipet og hadde firet livbåten ned i sjøen under påskudd av å skulle slippe ankre fra forstavnen,
17 Etter å ha heist den opp, brukte de tauverk for å sikre skipet og fryktet for å bli drevet mot Syrteskjeret, senket de seilet, og slik ble vi drevet av gårde.
18 Da stormen raste voldsomt, begynte de neste dag å kaste lasten over bord.
19 Og den tredje dagen kastet de med egne hender skipets redskap ut i sjøen.
8 Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen slo på Jonas hode slik at han besvimte. Han ønsket seg døden og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
10 Og Herren talte til fisken, og den spydde Jona ut på tørt land.
1 Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.
2 Og han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du ombestemmer deg om det onde.»
38 Da de hadde spist seg mette, kastet de hveten i sjøen for å lette skipet.
39 Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand, og de planla å sette skipet på land der om mulig.
40 De kappet derfor ankrene og lot dem falle i sjøen, samtidig løsnet de roretauene, heiste fokkeseilet til vinden og satte kursen mot stranden.
41 Men de støtte på et sted der to hav strømmet sammen, og de kjørte skipet på grunn. Forskibet satt fast og kunne ikke beveges, mens akterskipet brøt opp under bølgenes vold.
5 Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen. Der bygde han en hytte for seg selv og satt under den i skyggen for å se hva som ville hende med byen.
29 Og alle som håndterer årer, sjøfolk og alle skipsførere, skal gå ned fra sine skip; de skal stå på land,
23 De som farer til sjøs i skip, som driver handel på store vann,
19 Da de hadde rodd omtrent 25 eller 30 stadier, så de Jesus gå på sjøen, nærme seg båten, og de ble redde.
27 Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet rundt i Adriaterhavet, antok sjømennene ved midnatt at land nærmet seg.
4 Og Jona begynte å gå inn i byen en dagsreise, og han ropte og sa: Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet.
5 Og folket i Ninive trodde Gud; de utropte en faste og tok på seg sekkestrie, fra den største til den minste blant dem.
26 De stiger opp til himmelen, synker ned til dypet: deres sjel smelter bort på grunn av nød.
24 Båten var nå langt fra land, og den ble presset av bølgene, for vinden var i mot.
7 De vinket til partnerne i den andre båten, for at de skulle komme og hjelpe dem. Og de kom og fylte begge båtene, så de nesten sank.
15 Da skipet ble tatt av vinden og ikke kunne holde kursen, gav vi etter og ble drevet av gårde.