Jona 2:7
Da min sjel vansmektet i meg, mintes jeg Herren, og min bønn nådde deg, til ditt hellige tempel.
Da min sjel vansmektet i meg, mintes jeg Herren, og min bønn nådde deg, til ditt hellige tempel.
Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg HERREN i hu; min bønn nådde fram til deg, til ditt hellige tempel.
Jeg sank ned til fjellenes røtter; jordens bommer slo seg igjen bak meg for alltid. Men du førte mitt liv opp av graven, Herre, min Gud.
Jeg sank ned til fjellenes røtter; jorden med sine bommer stengte seg bak meg for alltid. Men du førte mitt liv opp av graven, Herren, min Gud.
Til fjellenes røtter sank jeg ned; jordens porter lukket seg for alltid bak meg. Men du førte meg opp fra døden og ga meg liv, Herre min Gud.
Da min sjel vansmektet i meg, husket jeg på Herren, og min bønn kom til deg, til ditt hellige tempel.
Da min sjel ble svak, kom jeg i hu Herren; og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel.
Jeg sank ned til fjellenes grunnvoller; jordens porter var lukket bak meg for alltid. Men du, Herre min Gud, førte mitt liv opp fra graven.
Jeg sank ned til fjellenes grunn, jorden med sine lås og bommer var bak meg for alltid. Men Du førte mitt liv opp av graven, Herre min Gud.
Da min sjel vansmektet i meg, husket jeg Herren; og min bønn kom til deg, i ditt hellige tempel.
Da min sjel sviktet i meg, husket jeg Herren, og min bønn nådde deg, inn i ditt hellige tempel.
Da min sjel vansmektet i meg, husket jeg Herren; og min bønn kom til deg, i ditt hellige tempel.
Til fjellenes grunn sank jeg ned; jorden stengte sine bommer bak meg for evig. Men du, HERRE min Gud, førte mitt liv opp fra graven.
To the roots of the mountains, I descended. The earth beneath barred me in forever, but You brought my life up from the pit, LORD my God.
Til fjellenes grunn senket jeg meg. Jorden med sine bjelker lås for meg for evig. Men du førte mitt liv opp fra graven, Herre min Gud.
Jeg sank ned til Bjergenes Grunde, Jordens Stænger vare om mig evindeligen; men du, Herre min Gud! opførte mit Liv fra Fordærvelse.
When my soul fainted within me I remembered the LORD: and my prayer came in unto thee, into thine holy temple.
Da min sjel vansmektet i meg, husket jeg Herren; og min bønn nådde deg, til ditt hellige tempel.
When my soul fainted within me, I remembered the LORD; and my prayer came to You, into Your holy temple.
When my soul fainted within me I remembered the LORD: and my prayer came in unto thee, into thine holy temple.
Da min sjel svant hen i meg, husket jeg Herren. Min bønn kom til deg, inn i ditt hellige tempel.
Da min sjel var motløs i meg, husket jeg på Herren, og min bønn kom til deg, til ditt hellige tempel.
Jeg sank ned til fjellenes grunn; jordens porter var lukket over meg for alltid: men du, Herre min Gud, førte mitt liv opp fra graven.
When my soul{H5315} fainted{H5848} within me, I remembered{H2142} Jehovah;{H3068} And my prayer{H8605} came in{H935} unto thee, into thy holy{H6944} temple.{H1964}
When my soul{H5315} fainted{H5848}{(H8692)} within me I remembered{H2142}{(H8804)} the LORD{H3068}: and my prayer{H8605} came in{H935}{(H8799)} unto thee, into thine holy{H6944} temple{H1964}.
When my soule faynted in me I thought on the LORde: and my prayer came in vn to the euen in to thy holy temple.
When my soule faynted within me, I thought vpon the LORDE: and my prayer came in vnto the, euen in to thy holy temple.
When my soule fainted within me, I remembred the Lorde: and my prayer came vnto thee, into thine holy Temple.
When my soule fainted within me, I remembred the Lorde, and my prayer came in vnto thee into thy holy temple.
When my soul fainted within me I remembered the LORD: and my prayer came in unto thee, into thine holy temple.
"When my soul fainted within me, I remembered Yahweh. My prayer came in to you, into your holy temple.
In the feebleness within me of my soul Jehovah I have remembered, And come in unto Thee doth my prayer, Unto Thy holy temple.
When my soul fainted within me, I remembered Jehovah; And my prayer came in unto thee, into thy holy temple.
I went down to the bases of the mountains; as for the earth, her walls were about me for ever: but you have taken up my life from the underworld, O Lord my God.
"When my soul fainted within me, I remembered Yahweh. My prayer came in to you, into your holy temple.
When my life was ebbing away, I called out to the LORD. And my prayer came to you, to your holy temple.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2 Og han sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg; Fra dødsrikets dyp ropte jeg, og du hørte min stemme.
3 Du kastet meg i havets dyp, i havets hjerte, og strømmen omga meg; Alle dine brenninger og bølger slo over meg.
4 Da sa jeg: Jeg er fordrevet fra dine øyne; Likevel vil jeg se igjen mot ditt hellige tempel.
5 Vannet omsluttet meg helt til sjelen; dypet omga meg; Tare var viklet rundt hodet mitt.
6 Jeg sank ned til fjellenes bunn; jorden med sine låser stengte meg inne for alltid. Men du førte livet mitt opp fra avgrunnen, Herre min Gud.
6 Dødens bånd omfavnet meg; Dødens feller kom mot meg.
7 I min nød kalte jeg på Herren; ja, jeg ropte til min Gud: Og han hørte min stemme fra sitt tempel, Og min rop nådde hans ører.
6 I min nød kalte jeg på Herren, og jeg ropte til min Gud: Han hørte min stemme fra sitt tempel, og mitt rop nådde hans ører.
8 Jeg ropte til deg, Herre; til Herren bad jeg inderlig:
2 På nødens dag søkte jeg Herren: Min hånd var utstrakt om natten og ga seg ikke; min sjel nektet å trøstes.
3 Jeg minnes Gud, og jeg er urolig; jeg klager, og min ånd er overveldet. Sela.
4 Dette minnes jeg når jeg utøser min sjel: hvordan jeg gikk i toget og førte folket til Guds hus med jubel og lovsang, en folkemengde som feiret høytid.
5 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham for hans frelse.
6 Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermons fjell, fra fjellet Mizar.
7 Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall, alle dine brenninger og bølger skyller over meg.
4 Da påkalte jeg Herrens navn: Å Herre, jeg ber deg, fri min sjel.
2 Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg.
3 Herre, du har ført min sjel opp fra dødsriket; du har holdt meg i live så jeg ikke skulle gå ned i graven.
20 Min sjel har dem fortsatt i minne, og den er nedtynget i meg.
21 Dette kommer jeg i hu; derfor har jeg håp.
22 Jeg sa i min hast: Jeg er blitt avskåret fra dine øyne; Likevel, du hørte min bønn da jeg ropte til deg.
1 I min nød ropte jeg til Herren, og han svarte meg.
3 Den dagen jeg ropte, svarte du meg. Du gav meg mot og styrke i min sjel.
4 Jeg roper høyt til Herren, og han svarer meg fra sitt hellige fjell. Sela.
55 Jeg ropte på ditt navn, Herre, fra den dypeste fangehullet.
2 Min sjel lengter, ja, til og med vansmekter etter Jehovas forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper til den levende Gud.
6 Jeg rekker hendene ut til deg: Min sjel tørster etter deg, som et uttørket land. Sela.
7 Skynd deg å svare meg, Herre; min ånd svikter: Skjul ikke ditt ansikt for meg, for at jeg ikke skal bli som de som går ned i graven.
1 Til deg, Herre, vil jeg rope: Min klippe, vær ikke taus mot meg, for hvis du tier, blir jeg som dem som går ned i graven.
2 Hør lyden av mine bønner når jeg roper til deg, når jeg løfter opp hendene mot ditt hellige tempel.
2 Min sjel tørster etter Gud, den levende Gud. Når kan jeg komme og tre frem for Gud?
13 Vis miskunn mot meg, Jehova; se min nød fra dem som hater meg, du som løfter meg opp fra dødens porter.
1 Jeg ventet tålmodig på Herren, og han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
7 Jeg vil være glad og fryde meg i din kjærlighet, For du har sett min nød; Du kjenner min sjel i trengsel.
7 Vend tilbake til din hvile, min sjel, for Herren har vært god mot deg.
8 For du har frelst min sjel fra døden, mine øyne fra tårer og mine føtter fra fall.
6 Jeg sa til Herren: Du er min Gud; lytt til min bønns stemme, Herre.
7 Hør, Herre, når jeg roper; vær nådig mot meg og svar meg.
1 Fra dypet har jeg ropt til deg, Herre.
1 Jeg roper med min stemme til Herren; med min stemme ber jeg om nåde til Herren.
10 Og jeg sa: Dette er min sykdom; men jeg vil minnes de år da den Høyes høyre hånd grep inn.
4 Derfor er min ånd overveldet i meg; mitt hjerte er øde inni meg.
6 Jeg minnes min sang om natten: Jeg samtaler med mitt hjerte; og min ånd gjør flittig søk.
9 Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
5 Jeg ropte til deg, Herre; jeg sa: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.
1 Til deg, Jehova, løfter jeg min sjel.
3 Også min sjel er dypt urolig; men du, Herre, hvor lenge?
2 Fra jordens ende vil jeg rope til deg når mitt hjerte er overveldet: Led meg til klippen som er høyere enn meg.
1 Herre, jeg har kalt på deg; skynd deg til meg. Hør min stemme når jeg roper til deg.
6 når jeg minnes deg på mitt leie, og tenker på deg gjennom nattens timer.