Nehemja 5:1

Norsk oversettelse av ASV1901

Da oppsto det et stort rop fra folket og deres kvinner mot sine brødre, jødene.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Jes 5:7 : 7 For vingården til Herren hærskarenes Gud er Israels hus, og mennene i Juda er hans kjære plantelund: Han ventet rettferdighet, men se, det ble undertrykkelse; han ventet rettskaffenhet, men se, nød.
  • Luk 18:7 : 7 Skal ikke Gud da gi rett til sine utvalgte som roper til ham dag og natt, enda han er tålmodig med dem?
  • Apg 7:26 : 26 Dagen etter viste han seg for dem mens de kranglet, og ville få dem til å forlike seg, og sa: Menn, dere er brødre! Hvorfor gjør dere hverandre urett?
  • 1 Kor 6:6-8 : 6 Men i stedet går bror til domstol mot bror, og det foran vantro? 7 Nei, allerede er det en mangel hos dere at dere har søksmål mot hverandre. Hvorfor ikke heller tåle urett? Hvorfor ikke heller bli bedratt? 8 Men nei, dere gjør selv urett og bedrar, og det brødrene deres.
  • Jak 5:4 : 4 Se, lønna til arbeiderne som høstet markene deres, men som dere har holdt tilbake med svik, roper, og ropene fra de som har høstet, har nådd Herren Sebaots ører.
  • 2 Mos 3:7 : 7 Og Herren sa: Jeg har helt sikkert sett nøden til mitt folk i Egypt, og har hørt deres rop på grunn av slavevaktene, for jeg kjenner deres lidelser.
  • 2 Mos 22:25-27 : 25 Hvis du låner penger til noen av mitt folk som er fattig blant deg, skal du ikke være som en kreditor til ham; du skal ikke legge renter på ham. 26 Hvis du tar din nestes klesplagg i pant, skal du gi det tilbake før solen går ned: 27 for det er hans eneste dekke, det er hans drakt for kroppen: hva skal han sove i? Og når han roper til meg, vil jeg høre; for jeg er barmhjertig.
  • 3 Mos 25:35-37 : 35 Og hvis din bror blir fattig, og hans hånd synker ned hos deg; da skal du støtte ham: som en fremmed og en gjest skal han leve hos deg. 36 Du skal ikke ta renter av ham eller profitt, men frykte din Gud; at din bror kan leve hos deg. 37 Du skal ikke gi ham dine penger mot renter, eller gi ham ditt mat til fortjeneste.
  • 5 Mos 15:7-9 : 7 Hvis det er en fattig blant deg, en av dine brødre, innenfor noen av dine porter i det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke gjøre ditt hjerte hardt, eller lukke hånden for din fattige bror; 8 men du skal åpne din hånd for ham, og du skal låne ham det han trenger, det han mangler. 9 Pass på at det ikke er en ugunstig tanke i ditt hjerte, som sier: Det sjuende året, ettergivelsesåret, er nær; og ditt øye bli vondt mot din fattige bror, og du gir ham ingenting; og han roper til Herren mot deg, og det blir synd for deg. 10 Du skal gi ham, og ditt hjerte skal ikke bli bedrøvet når du gir til ham, for på grunn av dette vil Herren din Gud velsigne deg i all din gjerning, og i alt du legger din hånd på. 11 For de fattige vil aldri mangle i landet; derfor befaler jeg deg og sier: Du skal åpne din hånd for din bror, for de trengende og for de fattige i ditt land.
  • Job 31:38-39 : 38 Hvis min jord skriker mot meg, og furerne gråter sammen; 39 Om jeg har spist av dens frukt uten å betale, eller fått dens eiere til å miste livet:
  • Job 34:28 : 28 Så de forårsaket de fattiges rop å komme til ham, Og han hørte de undertryktes rop.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • Neh 5:2-8
    7 vers
    80%

    2For noen sa: Vi, våre sønner og døtre, er mange. La oss få korn, så vi kan spise og leve.

    3Det var også noen som sa: Vi pantsetter våre marker, vinmarker og hus for å få korn på grunn av hungersnøden.

    4Andre sa: Vi har lånt penger for å betale kongens skatt på våre marker og vinmarker.

    5Nå er vi av samme kjøtt og blod som våre brødre, våre barn som deres barn. Likevel må vi gjøre våre sønner og døtre til slaver, og noen av våre døtre er allerede under tvang: Vi kan ikke gjøre noe, for andre mennesker eier våre marker og vinmarker.

    6Da jeg hørte deres klage og disse ordene, ble jeg svært sint.

    7Jeg tenkte grundig over saken og talte anklagende til stormennene og lederne og sa til dem: Dere pålegger rente, hver mann mot sin bror. Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.

    8Jeg sa til dem: Vi har, etter våre evner, løskjøpt våre brødre, jødene, som var solgt til nasjonene; og dere vil til og med selge deres brødre, slik at de må bli solgt til oss? Da ble de tause og fant ingen ord.

  • 71%

    12Men mange av prestene og levittene og overhodene for familiene, de gamle som hadde sett det første huset, gråt høyt da grunnvollen til dette huset ble lagt foran deres øyne, mens mange ropte høyt av glede.

    13Folket kunne ikke skille lyden av gledeshylene fra lyden av folket som gråt, for folket ropte høyt, og lyden ble hørt langt unna.

  • 69%

    12Da jødene som bodde nær dem kom, sa de til oss ti ganger fra alle steder: Dere må vende tilbake til oss.

    13Da satte jeg folk på de laveste stedene bak muren, på de åpne stedene, etter familier med sverd, spyd og buer.

    14Jeg så meg omkring, reiste meg og sa til de fornemme, styresmennene og resten av folket: Vær ikke redde for dem. Husk Herren, som er stor og fryktinngytende, og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres koner og hjem.

  • 18Og de ropte med høy stemme på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og forstyrre dem, så de kunne ta byen.

  • 1Men da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han rasende og svært forbitret, og han hånte jødene.

  • 1Og hele folket samlet seg som én mann på den åpne plassen foran Vannporten; og de ba Esra, den skriftlærde, om å hente boken med Moseloven som Herren hadde pålagt Israel.

  • 68%

    1Mens Esra ba og bekjente, gråtende og kastet seg ned foran Guds hus, samlet det seg en stor forsamling av menn, kvinner og barn fra Israel til ham; for folket gråt sterkt.

    2Og Sjechanja, sønn av Jehiel, en av Elams sønner, svarte og sa til Esra: Vi har syndet mot vår Gud, og har giftet oss med fremmede kvinner fra landets folkeslag. Men nå er det håp for Israel i denne saken.

  • 2Jødene samlet seg i sine byer i alle provinsene til kong Ahasverus for å legge hånd på dem som forsøkte å skade dem, og ingen kunne stå imot dem, for frykten for dem var falt over alle folkene.

  • 68%

    13Men folket er mange, og det er en tid med mye regn, og vi kan ikke stå ute. Dette er heller ikke en sak for en dag eller to, for vi har kraftig overtrådt i denne saken.

    14La derfor våre ledere handle på vegne av hele forsamlingen, og la alle i våre byer som har giftet seg med fremmede kvinner, komme ved bestemte tider, sammen med byens eldste og dommere, til Guds voldsomme vrede er vendt bort fra oss i denne saken.

  • 11De har krenket kvinnene i Sion, jomfruene i Juda byer.

  • 67%

    8Derfor har Herrens vrede kommet over Juda og Jerusalem, og han har overgitt dem til forvirring, frykt og spott, som dere ser med egne øyne.

    9For se, våre fedre har falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.

  • 11I dem ga kongen jødene i hver by rett til å samles og forsvare seg, til å utslette, drepe og ødelegge hele styrken til folket og provinsene som ville angripe dem, og deres små og kvinner, og ta byttet fra dem som et rov,

  • 18og la dem haste og fremføre en klagesang for oss, så våre øyne kan flomme over av tårer, og våre øyelokk renne av vann.

  • 27Skal vi da adlyde dere for å gjøre alt dette store onde, å være troløse mot vår Gud ved å gifte oss med fremmede kvinner?

  • 11Hør derfor på meg og send de fangene tilbake som dere har tatt fra deres brødre, for Herrens brennende vrede er over dere.

  • 5Og jødene slo alle sine fiender med sverdets slag, med drap og ødeleggelse, og de gjorde med dem som hatet dem som de ville.

  • 7Men da Sanballat, Tobia, arabere, ammonitter og asjdoditter hørte at reparasjonen av Jerusalems murer gikk fremover, og at sprekkene begynte å bli tettet, ble de svært sinte.

  • 11Gi tilbake til dem, jeg ber dere, i dag, deres marker, vinmarker, oljetrær og deres hus, også den hundrede delen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.

  • 1Da begynte hele menigheten å rope høyt og gråte; folket gråt hele natten.

  • 1Da den sjuende måneden kom og Israels barn var i byene, samlet folket seg som én mann i Jerusalem.

  • 15Folket angret på Benjamin fordi Herren hadde laget en splittelse mellom Israels stammer.

  • 1På den tiden, da antallet av disiplene vokste, oppstod det en klage blant de greske jødene mot hebreerne, fordi deres enker ble forsømt i den daglige omsorgen.

  • 43Og de bar store offer den dagen, og gledet seg. For Gud hadde fått dem til å glede seg med stor glede; også kvinnene og barna gledet seg. Så Jerusalems glede ble hørt langt borte.

  • 10Esra, presten, sto opp og sa til dem: Dere har syndet og giftet dere med fremmede kvinner, og økt Israels skyld.

  • 9På grunn av de mange undertrykkelser roper de, de ber om hjelp på grunn av de mektiges arm.

  • 30og de skal la sin stemme bli hørt over deg, og skal rope bittert og kaste støv på sine hoder, de skal rulle seg i aske.

  • 2Folket kom til Betel og satt der foran Gud til kvelden, og de løftet sine stemmer og gråt bittert.

  • 10Og på den dagen, sier Herren, vil det være lyden av et rop fra Fiskeporten, et klagerop fra den andre bydelen, og et stort krasj fra høydene.

  • 21Gi derfor deres barn til hungersnød, overgi dem til sverdets makt; la deres koner bli barnløse og enker; la deres menn bli slått i hjel, og deres unge menn treffes av sverdet i kamp.

  • 1Så ropte han i mine ører med høy røst og sa: Få dem som har ansvar for byen, til å nærme seg, hver med sitt dødelige våpen i hånden.

  • 1Da motstanderne av Juda og Benjamin hørte at de hjemvendte fra fangenskapet holdt på med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud,

  • 66%

    24Deres barn snakket halvt på asdodittisk og kunne ikke snakke jødisk, men som folkenes språk.

    25Jeg klandret dem, forbannet dem, slo noen av dem og rev av dem håret, og fikk dem til å sverge ved Gud: Dere skal ikke gi deres døtre til deres sønner, og ikke ta deres døtre for deres sønner eller dere selv.

  • 17Og i hver provins og i hver by, hvor enn kongens befaling og påbud kom, hadde jødene glede og fryd, en fest og en god dag. Og mange blant folkene i landet ble jøder, for frykten for jødene var falt på dem.

  • 22Og når deres fedre eller deres brødre kommer for å klage til oss, skal vi si til dem: Unn dem vennlig til oss, for vi tok ikke en kone til hver mann under krigen, og dere ga dem ikke til dem, ellers ville dere nå bli skyldige.

  • 8På den tiden kom noen kaldeere frem og anklaget jødene.

  • 5På den tiden var det ingen fred for de som gikk ut eller de som kom inn, men stor uro blant alle landets innbyggere.