1 Samuelsbok 20:39
Gutten visste ingenting om dette, bare Jonatan og David var klar over hva som var avtalt.
Gutten visste ingenting om dette, bare Jonatan og David var klar over hva som var avtalt.
Men gutten visste ikke noe; bare Jonatan og David visste hva det gjaldt.
Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten visste ingenting; bare Jonatan og David visste om saken.
Men gutten visste ingenting; bare Jonathan og David visste saken.
Men gutten visste intet; bare Jonatan og David visste om saken.
Gutten visste ingenting. Bare Jonathan og David visste hva det handlet om.
Men gutten visste ingenting; kun Jonatan og David visste om saken.
Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten visste ingenting om hva som foregikk; kun Jonathan og David kjente til det.
Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten skjønte ikke noe av dette. Bare Jonatan og David visste hva som ble ment med dette.
The boy knew nothing about this; only Jonathan and David knew of the matter.
Gutten forstod ingenting; bare Jonathan og David visste om saken.
Og Drengen vidste ikke Noget; alene Jonathan og David vidste Sagen.
But the lad knew not any thing: only Jonathan and David knew the matter.
Men gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste hva som foregikk.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
But the lad knew not any thing: only Jonathan and David knew the matter.
Men gutten visste ikke noe om dette; bare Jonathan og David visste om saken.
Gutten visste ingenting; bare Jonathan og David visste hva det dreide seg om.
Men gutten visste ikke noe om saken, bare Jonatan og David visste.
But the lad{H5288} knew{H3045} not anything:{H3972} only Jonathan{H3083} and David{H1732} knew{H3045} the matter.{H1697}
But the lad{H5288} knew{H3045}{(H8804)} not any thing{H3972}: only Jonathan{H3083} and David{H1732} knew{H3045}{(H8804)} the matter{H1697}.
And the boy knewe nothinge, onely Ionathas and Dauid knewe of ye matter.
But the boy knewe nothing: onely Ionathan and Dauid knew the matter.
But the lad wist nothing of the matter, only Ionathan an Dauid wist it.
But the lad knew not any thing: only Jonathan and David knew the matter.
But the boy didn't know anything: only Jonathan and David knew the matter.
And the youth hath not known anything, only Jonathan and David knew the word.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
But the boy didn't know anything. Only Jonathan and David knew the matter.
(Now the servant did not understand any of this. Only Jonathan and David knew what was going on.)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
40 Jonatan ga pilene og buen til gutten og sa: Gå, ta dem med deg til byen.
41 Da gutten hadde gått, kom David fram fra sitt skjulested sør for steinbunnen. Han kastet seg tre ganger ned på bakken, og de kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
42 Da sa Jonatan til David: Gå i fred, for vi to har sverget i Herrens navn: Herren er et vitne mellom meg og deg, mellom min slekt og din slekt for alltid. Så dro David av sted, og Jonatan gikk tilbake til byen.
32 Jonatan svarte sin far Saul: Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?
33 Saul kastet spydet for å treffe ham, og da skjønte Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34 Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne, og han spiste ikke noe den andre dagen av nymånen. Han var full av sorg over David, for hans far hadde skjemt ham ut.
35 Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til det stedet hvor han hadde avtalt med David. En liten gutt var med ham.
36 Han sa til gutten: Løp og finn pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han pilen forbi ham.
37 Da gutten kom til stedet der pilen lå, ropte Jonatan etter gutten og sa: Er pilen ikke bortenfor deg?
38 Jonatan ropte etter gutten: Skynd deg, vær rask, ikke stå stille! Jonatans gutt plukket opp pilen og kom tilbake til sin herre.
1 En dag sa Jonathan, Sauls sønn, til sin unge våpenbærer: La oss gå over til filisternes vaktpost der borte. Men han sa ingenting til sin far.
9 Jonatan svarte: Aldri! Hvis jeg får vite at min far har onde hensikter mot deg, vil jeg ikke da varsle deg?
10 David sa til Jonatan: Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer hardt?
11 Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de to gikk ut i åpen mark.
12 Jonatan sa til David: Måtte Herren, Israels Gud, være vitne. Når jeg har fått snakke med min far, i morgen eller overmorgen, og han har gode hensikter mot David, vil jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13 Måtte Herren la det gå Jonatan ille om min far vil gjøre deg vondt uten at jeg varsler deg og sender deg bort i fred. Må Herren være med deg slik han har vært med min far.
4 David sa til ham: Hvordan har det gått? Fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av dem er døde; Saul og hans sønn Jonatan er også døde.
5 David spurte den unge mannen som brakte ham nyhetene: Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?
1 David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonatan. Han sa: Hva har jeg gjort? Hva er min forbrytelse, og hva er min synd mot din far som får ham til å ville ta mitt liv?
2 Jonatan svarte: Det må du ikke tro! Du skal ikke dø. Min far gjør ingenting, verken stort eller smått, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3 Men David svarte med en ed og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier til seg selv: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4 Jonatan sa til David: Hva du ønsker, vil jeg gjøre for deg.
3 Ahia, sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Silo, hadde efoden. Folket visste ikke at Jonathan hadde gått.
1 Og Saul ga ordre til sin sønn Jonatan og til alle sine tjenere om å ta livet av David. Men Jonatan, Sauls sønn, hadde stor glede i David.
2 Og Jonatan sa til David: Min far Saul har planer om å drepe deg. Så nå, vær forsiktig i morgen tidlig, og skjul deg på et hemmelig sted.
3 Jeg går ut og står ved min fars side på marken nær der du er, og jeg vil snakke med min far om deg. Når jeg ser hvordan tingene er, skal jeg gi deg beskjed.
4 Og Jonatan ga sin far Saul en god beretning om David, og sa til ham: La ikke kongen gjøre urett mot sin tjener David, for han har ikke gjort noe galt mot deg, og alle hans handlinger har hatt en god utgang for deg.
17 Nå ventet Jonatan og Ahima’as ved En-Rogel. En tjenestepike gikk fra tid til annen og gav dem beskjed, og de gikk med nyheten til kong David, for de kunne ikke la seg se i byen.
18 Men en gutt så dem og meldte det til Absalom: så de to hastet avgårde og kom til et hus i Bahurim hvor en mann hadde en vannhule i hagen, og de gikk ned i den.
39 Ved den levende Herren, Israels frelser, selv om det gjelder min sønn Jonathan, skal han dø. Men ikke en mann i folket svarte ham.
17 Og han sa til ham: Vær ikke redd, for min far Saul vil ikke få makt over deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være ved din side; og min far Saul vet det.
18 Og de to gjorde en avtale foran Herren. David ble i Horesh, mens Jonatan dro hjem igjen.
27 Men Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde pålagt folket eden. Han rakte ut staven i hånden, dyppet spissen i honningkakene og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans opp.
6 Jonathan sa til sin unge våpenbærer: La oss gå over til disse uomskårne mennene. Kanskje vil Herren hjelpe oss, for ingenting hindrer Herren i å gi seier, enten det er få eller mange.
22 Så på dagen for kampen ved Mikmas, var det ikke et sverd eller et spyd å se i hendene på folket som var med Saul og Jonatan, bare Saul og hans sønn Jonatan hadde dem.
17 Da sa Saul til folket som var med ham: Tell folket og se hvem som har gått bort fra oss. Og da de hadde talt, så de at Jonathan og våpenbæreren hans ikke var der.
12 Vaktene ropte til Jonathan og hans våpenbærer: Kom opp til oss, så skal vi lære dere noe! Da sa Jonathan til sin våpenbærer: Følg meg, for Herren har gitt dem i Israels hender.
13 Jonathan klatret opp på hender og føtter, med sin våpenbærer bak seg. Filisterne falt for Jonathans angrep, og våpenbæreren hans drepte dem etter ham.
7 Så sendte Jonatan bud til David og fortalte ham om alt dette. Og Jonatan førte David til Saul, som holdt ham ved sin side som tidligere.
17 Da laget David denne sørgesangen for Saul og hans sønn Jonatan:
8 Jonathan sa da: Se, vi vil vise oss for disse mennene.
4 Og Jonathan tok av seg kappen han hadde på og ga den til David, sammen med hele sin rustning, også sverdet, buen og beltet.
19 På den tredje dagen vil det bli tydelig, og du skal gå til det stedet hvor du gjemte deg den gangen, og vente ved siden av haugen.
55 Da Saul så David gå ut mot filisteren, sa han til Abner, hærens høvding: Abner, hvem er denne unge mannens far? Abner svarte: Så sant du lever, konge, jeg vet det ikke.
56 Kongen sa: Finn ut hvem denne unge mannens far er.
1 Da samtalen mellom David og Saul var over, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og David ble like kjær for ham som hans eget liv.
27 Men på den andre dagen av nymånen, da Davids plass fortsatt var tom, spurte Saul sin sønn Jonatan: Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?
28 Jonatan svarte Saul: David ba meg om å få gå til Betlehem.
43 Saul sa til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan svarte: Jeg smakte litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden. Og se, jeg må dø.
22 Fra de dødes blod, fra de mektiges fett, bøyde Jonatans bue seg aldri tilbake, Sauls sverd vendte aldri tilbake uten seier.