1 Samuelsbok 18:1
Da samtalen mellom David og Saul var over, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og David ble like kjær for ham som hans eget liv.
Da samtalen mellom David og Saul var over, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og David ble like kjær for ham som hans eget liv.
Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da David var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans liv knyttet til Davids liv, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da David var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel sammenvevd med Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget liv.
Det skjedde, da han hadde talt ferdig til Saul, at sjelen til Jonathan ble bundet til sjelen til David, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da David hadde sluttet å snakke med Saul, følte Jonathan en dyp forbindelse med David, og han elsket ham som seg selv.
Da David hadde fullført samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde at da han var ferdig med å tale til Saul, ble sjelen til Jonathan bundet sammen med David sin, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da David hadde sluttet å snakke med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget selv.
When David had finished speaking to Saul, Jonathan's soul was deeply connected to David's, and Jonathan loved him as much as he loved his own life.
Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skede, der han havde endt at tale til Saul, da blev Jonathans Sjæl forbunden til Davids Sjæl, og Jonathan elskede ham som sin Sjæl.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Da det skjedde, etter at han hadde snakket ferdig med Saul, ble Jonatans sjel forent med Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget liv.
And it came to pass, when he had finished speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Da han var ferdig med å snakke med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
And it came to pass, when he had made an end{H3615} of speaking{H1696} unto Saul,{H7586} that the soul{H5315} of Jonathan{H3083} was knit{H7194} with the soul{H5315} of David,{H1732} and Jonathan{H3083} loved{H157} him as his own soul.{H5315}
And it came to pass, when he had made an end{H3615}{(H8763)} of speaking{H1696}{(H8763)} unto Saul{H7586}, that the soul{H5315} of Jonathan{H3083} was knit{H7194}{(H8738)} with the soul{H5315} of David{H1732}, and Jonathan{H3083} loved{H157}{(H8799)} him as his own soul{H5315}.
And whan he had made an ende of talkynge with Saul, the soule of Ionathas was bounde with the soule of Dauid, and Ionathas loued him as his owne soule.
And when he had made an ende of speaking vnto Saul, the soule of Ionathan was knit with the soule of Dauid, & Ionathan loued him, as his owne soule.
And whe he had made an end of speaking vnto Saul, the soule of Ionathan was knit with the soule of Dauid, and Ionathan loued him as his owne soule.
¶ And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
It happened, when he had made an end of speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
And it cometh to pass, when he finisheth to speak unto Saul, that the soul of Jonathan hath been bound to the soul of David, and Jonathan loveth him as his own soul.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
It happened, when he had made an end of speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Saul Comes to Fear David When David had finished talking with Saul, Jonathan and David became bound together in close friendship. Jonathan loved David as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2 Den dagen tok Saul David med seg og lot ham ikke vende tilbake til sin fars hus.
3 Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sitt eget liv.
4 Og Jonathan tok av seg kappen han hadde på og ga den til David, sammen med hele sin rustning, også sverdet, buen og beltet.
16 La det være slik at hvis navnet Jonatan blir utryddet av Davids hus, da skal Herren kreve det av Davids hånd.
17 Og Jonatan tok enda en ed med David på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
16 Sauls sønn Jonatan dro til David i Horesh og styrket hans hånd i Gud.
17 Og han sa til ham: Vær ikke redd, for min far Saul vil ikke få makt over deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være ved din side; og min far Saul vet det.
18 Og de to gjorde en avtale foran Herren. David ble i Horesh, mens Jonatan dro hjem igjen.
41 Da gutten hadde gått, kom David fram fra sitt skjulested sør for steinbunnen. Han kastet seg tre ganger ned på bakken, og de kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
42 Da sa Jonatan til David: Gå i fred, for vi to har sverget i Herrens navn: Herren er et vitne mellom meg og deg, mellom min slekt og din slekt for alltid. Så dro David av sted, og Jonatan gikk tilbake til byen.
17 Da laget David denne sørgesangen for Saul og hans sønn Jonatan:
1 Og Saul ga ordre til sin sønn Jonatan og til alle sine tjenere om å ta livet av David. Men Jonatan, Sauls sønn, hadde stor glede i David.
2 Og Jonatan sa til David: Min far Saul har planer om å drepe deg. Så nå, vær forsiktig i morgen tidlig, og skjul deg på et hemmelig sted.
3 Jeg går ut og står ved min fars side på marken nær der du er, og jeg vil snakke med min far om deg. Når jeg ser hvordan tingene er, skal jeg gi deg beskjed.
4 Og Jonatan ga sin far Saul en god beretning om David, og sa til ham: La ikke kongen gjøre urett mot sin tjener David, for han har ikke gjort noe galt mot deg, og alle hans handlinger har hatt en god utgang for deg.
5 For han satte livet sitt på spill og beseiret filisteren, og Herren ga hele Israel frelse. Du så det og ble glad: Hvorfor synder du da mot ham som ikke har gjort noe galt, og ønsker å drepe David uten grunn?
6 Og Saul lyttet til Jonatans stemme og sa med en ed: Ved den levende Herren, han skal ikke drepes.
7 Så sendte Jonatan bud til David og fortalte ham om alt dette. Og Jonatan førte David til Saul, som holdt ham ved sin side som tidligere.
25 Hvordan har de store falt i kampen! Jonatan er død på dine høyder.
26 Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan: du har vært meget kjær for meg; din kjærlighet til meg var et under, større enn kvinners kjærlighet.
3 Men David svarte med en ed og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier til seg selv: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4 Jonatan sa til David: Hva du ønsker, vil jeg gjøre for deg.
11 Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de to gikk ut i åpen mark.
12 Jonatan sa til David: Måtte Herren, Israels Gud, være vitne. Når jeg har fått snakke med min far, i morgen eller overmorgen, og han har gode hensikter mot David, vil jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13 Måtte Herren la det gå Jonatan ille om min far vil gjøre deg vondt uten at jeg varsler deg og sender deg bort i fred. Må Herren være med deg slik han har vært med min far.
22 Så på dagen for kampen ved Mikmas, var det ikke et sverd eller et spyd å se i hendene på folket som var med Saul og Jonatan, bare Saul og hans sønn Jonatan hadde dem.
16 Så la Herren være dommer og felle en dom mellom meg og deg, og se til min sak og beskytte meg fra å falle i dine hender.
35 Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til det stedet hvor han hadde avtalt med David. En liten gutt var med ham.
1 En dag sa Jonathan, Sauls sønn, til sin unge våpenbærer: La oss gå over til filisternes vaktpost der borte. Men han sa ingenting til sin far.
32 Jonatan svarte sin far Saul: Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?
33 Saul kastet spydet for å treffe ham, og da skjønte Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
21 David kom da til Saul og trådte i hans tjeneste. Saul ble meget glad i ham og gjorde ham til sin våpenbærer.
28 Jonatan svarte Saul: David ba meg om å få gå til Betlehem.
22 Fra de dødes blod, fra de mektiges fett, bøyde Jonatans bue seg aldri tilbake, Sauls sverd vendte aldri tilbake uten seier.
23 Saul og Jonatan var elsket og aktede; i livet og i døden var de ikke adskilt; de var raskere enn ørner, sterkere enn løver.
4 David sa til ham: Hvordan har det gått? Fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av dem er døde; Saul og hans sønn Jonatan er også døde.
42 Da sa Saul: Gi din avgjørelse mellom meg og min sønn Jonathan. Og Jonathan ble utpekt.
43 Saul sa til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan svarte: Jeg smakte litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden. Og se, jeg må dø.
44 Saul sa: Måtte Gud straffe meg hardt hvis du ikke skal dø, Jonathan.
45 Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har gitt denne store seieren til Israel? Det må ikke skje! Ved den levende Herren, ikke et hår på hans hode må falle til jorden, for han har samarbeidet med Gud i dag. Slik kjøpte folket Jonathan fri fra døden.
2 Filisterne innhentet Saul og sønnene hans, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
21 Hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne og gått opp med dem til leiren, sluttet seg nå til israelittene som var med Saul og Jonathan.
12 Hele dagen sørget og gråt de, og de spiste ikke, mens de sørget over Saul og hans sønn Jonatan og for Herrens folk og Israels menn; fordi de var falt for sverdet.
17 Da sa Saul til folket som var med ham: Tell folket og se hvem som har gått bort fra oss. Og da de hadde talt, så de at Jonathan og våpenbæreren hans ikke var der.
40 Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, så skal jeg og Jonathan, min sønn, stå på den andre siden. Folket svarte: Gjør det som synes godt for deg.
28 Det ble klart for Saul at Herren var med David, og at han var elsket av hele Israel.
1 Og David sa: Er det noen igjen av Sauls slekt, som jeg kan vise godhet mot for Jonatans skyld?
13 Jonathan klatret opp på hender og føtter, med sin våpenbærer bak seg. Filisterne falt for Jonathans angrep, og våpenbæreren hans drepte dem etter ham.
16 Men hele Israel og Juda elsket David, for han gikk ut og kom tilbake foran dem.
2 Filisterne forfulgte Saul og hans sønner, og drepte Jonatan, Abinadab og Malki-Sjua, Sauls sønner.