1 Samuelsbok 14:39
For, så sant Herren lever, som frelser Israel, om det er i Jonatan min sønn, skal han visselig dø. Men det var ingen blant hele folket som svarte ham.
For, så sant Herren lever, som frelser Israel, om det er i Jonatan min sønn, skal han visselig dø. Men det var ingen blant hele folket som svarte ham.
For så sant Herren lever, han som frelser Israel: selv om det er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø. Men ingen av hele folket svarte ham.
Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Selv om det gjelder Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
For så sant Herren, Israels frelser, lever, selv om det er min sønn Jonatan, skal han dø.» Men ingen av folket svarte ham.
For så sant Herren lever, som frelste Israel, selv om det er i Jonatan min sønn, han skal sikkert dø." Men det var ingen blant folket som svarte ham.
For så sant Herren lever, som frelser Israel, om det er Jonathan, min sønn, skal han helt sikkert dø. Men det var ikke en mann blant folket som svarte ham.
«Så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om synderen er Jonathan, min sønn, skal han dø.» Men ingen av folket svarte ham.
«Så sant Herren lever, han som frelser Israel, selv om det er min sønn Jonatan, skal han dø.» Men ingen av folket svarte ham.
For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
For så sant som HERREN lever, den Gud som frelser Israel, selv om det skulle angå min sønn Jonathan, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
Så sant Herren lever, Han som frelser Israel: Selv om det er Jonatan, min sønn, som har gjort det, skal han dø." Men ingen blant folket svarte ham.
As surely as the Lord, who saves Israel, lives—even if it is my son Jonathan—he must die.' But no one among the people said a word.
For så sant Herren, Israels Frelser, lever, selv om det er min sønn Jonatan, skal han dø.» Men ingen av folket svarte ham.
Thi (saa vist som) Herren lever, der frelser Israel, var den end paa Jonathan, min Søn, da skal han visseligen døe; og Ingen svarede ham af alt Folket.
For, as the LORD liveth, which saveth Israel, though it be in Jonathan my son, he shall surely die. But there was not a man among all the people that answered him.
For så sant Herren lever, han som frelste Israel, selv om det er min sønn Jonatan, skal han dø.' Men ingen av folket svarte ham.
For as the LORD lives, who saves Israel, though it be Jonathan my son, he shall surely die." But not one of all the people answered him.
For, as the LORD liveth, which saveth Israel, though it be in Jonathan my son, he shall surely die. But there was not a man among all the people that answered him.
For Herren lever, han som frelser Israel, for selv om det er Jonatan min sønn, skal han dø. Men ingen blant folket svarte ham.
For, så sant Herren lever, han som frelser Israel, selv om det er i Jonatan min sønn, skal han dø. Men blant folket var det ingen som svarte ham.
Ved den levende Herren, Israels frelser, selv om det gjelder min sønn Jonathan, skal han dø. Men ikke en mann i folket svarte ham.
For as truly as God the Sauioure of Israel lyueth, & though it be in my sonne Ionathas, he shal dye. And no man answered him of all the people.
For as the Lord liueth, which saueth Israel, though it be done by Ionathan my sonne, he shall dye the death. But none of all the people answered him.
For as the Lorde liueth, whiche saued Israel, though it be in Ionathan my sonne, he shal dye the death. But there was no man among all the people that aunswered him.
For, [as] the LORD liveth, which saveth Israel, though it be in Jonathan my son, he shall surely die. But [there was] not a man among all the people [that] answered him.
for, Jehovah liveth, who is saving Israel: surely if it be in Jonathan my son, surely he doth certainly die;' and none is answering him out of all the people.
For, as Jehovah liveth, who saveth Israel, though it be in Jonathan my son, he shall surely die. But there was not a man among all the people that answered him.
For, as Jehovah liveth, who saveth Israel, though it be in Jonathan my son, he shall surely die. But there was not a man among all the people that answered him.
For, by the living Lord, the saviour of Israel, even if the sinner is Jonathan, my son, death will certainly be his fate. But not a man among all the people gave him any answer.
For, as Yahweh lives, who saves Israel, though it is in Jonathan my son, he shall surely die." But there was not a man among all the people who answered him.
For as surely as the LORD, the deliverer of Israel, lives, even if it turns out to be my own son Jonathan, he will certainly die!” But no one from the army said anything.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
40Da sa han til hele Israel: Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonatan min sønn på den andre siden. Og folket sa til Saul: Gjør hva som synes godt for deg.
41Så sa Saul til Herren, Israels Gud: Vis den rette. Jonatan og Saul ble tatt ved lodd, men folket unnslapp.
42Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonatan min sønn. Og Jonatan ble tatt.
43Da sa Saul til Jonatan: Fortell meg hva du har gjort. Jonatan fortalte ham og sa: Jeg smakte virkelig litt honning med enden av staven som var i min hånd, og se, jeg må dø.
44Saul sa: Gud gjøre så og mer også; for du skal visselig dø, Jonatan.
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen i Israel? Langt derifra; så sant Herren lever, ikke en hår av hans hode skal falle til jorden; for han har arbeidet med Gud denne dagen. Så folket reddet Jonatan, og han døde ikke.
4Jonathan talte godt om David til sin far Saul og sa til ham: La ikke kongen synde mot sin tjener, mot David, for han har ikke syndet mot deg, og hans handlinger har vært meget gode mot deg.
5For han våget sitt liv og slo filisteren, og Herren skapte en stor seier for hele Israel. Du så det og gledet deg; hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul lyttet til Jonathans stemme, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
31For så lenge Isais sønn lever på jorden, skal du ikke bli etablert, verken ditt kongerike. Send derfor etter ham og bring ham til meg, for han skal sannelig dø."
32Jonatan svarte sin far Saul og sa til ham: "Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?"
2Jonatan svarte ham: "Langt derifra; du skal ikke dø. Min far gjør ingenting stort eller smått uten å fortelle det til meg, så hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke sant."
3David sverget og sa: "Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier: Ikke la Jonatan få vite dette, så han ikke blir bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden."
4David sa til ham: Hvordan gikk det? Fortell meg, vær så snill. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, sønnen hans, er også døde.
5David sa til den unge mannen som fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og Jonatan, sønnen hans, er døde?
22Så det hendte på kampdagen at det ikke fantes verken sverd eller spyd i noen av folkets hender som var med Saul og Jonatan. Bare hos Saul og hans sønn Jonatan fantes det.
17Da sa Saul til folket som var med ham: Tell nå og se hvem som er borte fra oss. Da de hadde telt, se, da var Jonatan og hans våpenbærer ikke der.
22Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte ikke Jonatans bue tilbake, Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
12Jonatan sa til David: "Herren, Israels Gud, være vitne: Når jeg har utforsket min far om denne tid i morgen, eller på den tredje dag, og se, hvis det er godt for David, skal jeg ikke sende bud til deg og la deg få vite det?"
13Herren gjøre så mot Jonatan og enda mer dersom det er til skade, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan dra i fred. Må Herren være med deg slik han har vært med min far.
14Jeg ber om at du mens jeg lever viser meg Herrens kjærlighet, så jeg ikke dør;
8Vis derfor godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i en Herrens pakt med deg. Men hvis det finnes noen urett i meg, drep meg selv; hvorfor skulle du føre meg til din far?"
9Jonatan sa: "Det være langt fra deg; for hvis jeg visste at min far hadde besluttet å skade deg, skulle jeg ikke da fortelle deg det?"
10Da sa David til Jonatan: "Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer deg strengt?"
16David sa til ham: Ditt blod skal være over ditt eget hode, for din munn har vitnet mot deg og sagt: Jeg har drept Herrens salvede.
17David klaget med denne sørgesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til forlegningen til disse uomskårne; kanskje vil Herren handle for oss, for det er ingen hindring for Herren å frelse med mange eller med få.
37Saul spurte råd fra Gud: Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil du overgi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dagen.
38Saul sa: Kom hit, alle dere høvdinger blant folket, og se og forstå hva denne synden er i dag.
1Saul talte til Jonathan, sin sønn, og til alle sine tjenere om at de skulle drepe David. Men Jonathan, Sauls sønn, måte David meget.
25Hvordan er de mektige falt midt i kampen! Jonatan er drept på dine høyder.
12Folket sa til Samuel: Hvem er det som sa: Skal Saul herske over oss? Bring mennene hit, så vi kan drepe dem.
13Men Saul sa: Ingen mann skal drepes i dag, for i dag har Herren utført frelse i Israel.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forlegning der på den andre siden. Men han fortalte det ikke til faren.
2Filisterne fulgte tett på Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
10David sa: Så sant Herren lever, Herren vil selv slå ham; eller dagen hans skal komme til å dø; eller han skal dra ut i strid og omkomme.
16Da sa kongen: «Du skal visselig dø, Ahimelek, du og hele din fars hus.»
12Mennene i forlegningen ropte til Jonatan og hans våpenbærer: Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe. Jonatan sa til sin våpenbærer: Kom etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp med hendene og føttene, og våpenbæreren etter ham; og de falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem bak ham.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, Jonatan, hans sønn, for folket til Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
28Da svarte en av folket og sa: Din far tok folk under en alvorlig ed og sa: Forbannet være den som spiser mat denne dagen. Og folket var svekket.
39Men gutten visste ikke noe om dette; bare Jonathan og David visste om saken.
21Nå var det hebreere som tidligere hadde vært med filisterne, som nå var oppe med dem til leiren, de også ble med Israelittene som var med Saul og Jonatan.
21Ittai svarte kongen og sa: Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever, hvor min herre kongen er, om det er for død eller for liv, der vil også din tjener være.
27Folket svarte ham med de samme ordene og sa: Slik skal det gjøres med den mannen som slår ham.
17Han sa til ham: Frykt ikke; for Sauls min fars hånd skal ikke finne deg; og du skal bli konge over Israel, og jeg skal være ved din side; og også min far Saul vet dette.
43Jonathan svarte Adonja: Vår herre kong David har gjort Salomo til konge.
42Jonathan sa til David: "Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere, for alltid." Han stod opp og dro bort; og Jonathan gikk inn i byen.
1David sa: Er det noen igjen av Sauls hus, som jeg kan vise godhet for Jonatans skyld?
14Og han hadde ikke søkt Herren; derfor lot han ham dø, og overførte riket til David, sønn av Isai.