Dommernes bok 11:35
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Ak, min datter! Du har brakt meg i stor nød, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Ak, min datter! Du har brakt meg i stor nød, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, flengte han klærne sine og sa: Ve meg, min datter! Du har brakt meg i dyp nød og er blant dem som gjør meg ondt. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har knust meg, du har brakt meg i ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han fikk se henne, rev han klærne sine og sa: Akk, min datter! Du har brakt meg i kne, du er blitt blant dem som volder meg ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: 'Å, min datter! Du har truffet meg dypt, for jeg har gitt et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.'
Da han så henne, rev han sine klær og ropte: «Å, min datter! Du har brakt meg i dyp smerte, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.»
Og da han så henne, rev han sine klær og sa: "Å kjære datter! Du har gjort meg trist, for jeg har åpnet munnen min for Herren, og jeg kan ikke gå tilbake."
Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: Å, min datter! Du bringer meg stor sorg og er blant dem som plager meg; jeg har åpnet munnen min til Herren, og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: «Å, min datter! Du har bøyd meg ned i sorg, og du er blitt til elendighet for meg. Jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
Og da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har ført meg svært lavt, og du er blant dem som volder meg vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han sine klær og utbrøt: 'Å, min datter! Du har brakt meg stor sorg, du som plager meg. For jeg har lovet Herren og kan ikke trekke tilbake mine ord.'
Og da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har ført meg svært lavt, og du er blant dem som volder meg vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: «Å, min datter! Du har brakt meg i stor nød og ulykke, for jeg har gitt et løfte til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.»
When he saw her, he tore his clothes and cried, 'Oh no, my daughter! You have brought me to my knees and made me miserable, for I have made a vow to the Lord that I cannot break.'
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: 'Å, min datter, du har knust mitt hjerte og brakt stor sorg over meg. For jeg har avlagt et løfte til Herren og kan ikke ta det tilbake.'
Og det skede, der han saae hende, da sønderrev han sine Klæder og sagde: Ak, min Datter! du har aldeles nedbøiet mig, og du er af dem, som forstyrre mig; thi jeg, jeg oplod min Mund til Herren, og jeg kan ikke kalde det tilbage.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me: for I have opened my mouth unto the LORD, and I cannot go back.
Da han så henne, rev han sine klær og sa: «Akk, min datter! Du har brakt meg i stor sorg, og du er blant dem som plager meg, for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
And it came to pass, when he saw her, that he tore his clothes, and said, Alas, my daughter! You have brought me very low, and you are among those who trouble me: for I have opened my mouth to the LORD, and I cannot go back.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me: for I have opened my mouth unto the LORD, and I cannot go back.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: 'Å, min datter! Du har gjort meg dypt bedrøvet og er blitt en av dem som setter meg i vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.'
Da han så henne, rev han sine klær og sa: Å, min datter! Du har brakt meg svært lav, og du er en av dem som plager meg; for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke gå tilbake.
Da han så henne, ble han lammet av sorg og sa: Åh! min datter! Jeg er knust av sorg, og det er du som er hovedårsaken til min ulykke; for jeg har avlagt et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
And whan he sawe her, he rente his clothes, & sayde: Alas my doughter, thou makest my hert soroufull, and discomfortest me: for I haue opened my mouth vnto the LORDE, and can not call it agayne.
And when hee sawe her, hee rent his clothes, and saide, Alas my daughter, thou hast brought me lowe, and art of them that trouble me: for I haue opened my mouth vnto the Lord, and can not goe backe.
And when he sawe her, he rent his clotes, & sayde: Alas my daughter, thou hast brought me lowe, & art one of them that troubleth me: For I haue opened my mouth vnto the Lorde, and cannot go backe.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me: for I have opened my mouth unto the LORD, and I cannot go back.
And it cometh to pass, when he seeth her, that he rendeth his garments, and saith, `Alas, my daughter, thou hast caused me greatly to bend, and thou hast been among those troubling me; and I -- I have opened my mouth unto Jehovah, and I am not able to turn back.'
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me; for I have opened my mouth unto Jehovah, and I cannot go back.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me; for I have opened my mouth unto Jehovah, and I cannot go back.
And when he saw her he was overcome with grief, and said, Ah! my daughter! I am crushed with sorrow, and it is you who are the chief cause of my trouble; for I have made an oath to the Lord and I may not take it back.
It happened, when he saw her, that he tore his clothes, and said, "Alas, my daughter! You have brought me very low, and you are one of those who trouble me; for I have opened my mouth to Yahweh, and I can't go back."
When he saw her, he ripped his clothes and said,“Oh no! My daughter! You have completely ruined me! You have brought me disaster! I made an oath to the LORD, and I cannot break it.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
36Hun sa til ham: Min far, du har åpnet din munn til Herren; gjør med meg som det har gått ut fra din munn, siden Herren har tatt hevn for deg på dine fiender, ammonittene.
37Og hun sa til sin far: La dette bli gjort for meg: gi meg to måneder til, så jeg kan gå bort på fjellene og klage over min jomfrudom, jeg og mine venninner.
38Han sa: Gå. Han sendte henne bort i to måneder. Og hun dro, hun og venninnene, og sørget over sin jomfrudom i fjellene.
39Ved slutten av to måneder kom hun tilbake til sin far, som gjorde med henne i henhold til det løfte han hadde gitt; og hun var jomfru. Dette ble en skikk i Israel.
40At Israels døtre gikk hvert år for å sørge over Jefta, gileadittens datter, fire dager i året.
34Jefta kom hjem til Mispa, og se, hans datter kom ut for å møte ham med tamburiner og dans; det var hans eneste barn; utenom henne hadde han verken sønn eller datter.
27Så jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør meg urett ved å stride mot meg. Herren, som er dommer, dømme i dag mellom Israels barn og Ammon.
28Men ammonittenes konge hørte ikke på ordene som Jefta sendte ham.
29Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse, gikk over til Mispa i Gilead, og fra Mispa i Gilead dro han videre til ammonittene.
30Jefta ga Herren et løfte og sa: Hvis du gir ammonittene i min hånd,
31da skal det som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg i fred vender tilbake fra ammonittene, være Herrens, og jeg vil ofre det som et brennoffer.
32Så dro Jefta til ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren overga dem i hans hånd.
9Jefta sa til Gileads eldste: Hvis dere tar meg med hjem igjen for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i mine hender, skal jeg da bli deres leder?
10Gileads eldste sa til Jefta: Herren være vitne mellom oss; det du har sagt, det skal vi gjøre.
11Så gikk Jefta med Gileads eldste, og folket gjorde ham til leder og høvding over dem. Og Jefta talte alle sine ord for Herren i Mispa.
12Jefta sendte bud til ammonittenes konge og sa: Hva har du mot meg, siden du har kommet for å stride mot mitt land?
1Mennene fra Efraim samlet seg og dro nordover, og de sa til Jefta: Hvorfor dro du for å kjempe mot Ammonittene uten å kalle oss med? Vi vil brenne huset ditt ned over hodet på deg.
2Jefta svarte dem: Jeg og folket mitt var i heftig strid med Ammonittene; og da jeg kalte på dere, reddet dere meg ikke fra dem.
3Da jeg så at dere ikke ville hjelpe meg, satte jeg livet mitt på spill og dro mot Ammonittene, og Herren overgav dem i min hånd. Hvorfor kommer dere da opp til meg i dag for å kjempe mot meg?
1Nå var Jefta, gileaditten, en mektig kriger, og han var sønn av en prostituert: og Gilead ble far til Jefta.
2Gileads kone fødte ham sønner; og da hans kones sønner vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: Du skal ikke arve noe i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.
3Da flyktet Jefta fra brødrene sine, og bodde i landet Tob. Og det samlet seg løse menn rundt Jefta, og de dro ut med ham.
14og legger skammelige beskyldninger på henne, og gir henne et dårlig navn, og sier: Jeg tok denne kvinnen, men da jeg nærmet meg henne, fant jeg ingen jomfrutegn hos henne;
15da skal faren til den unge kvinnen og hennes mor ta og legge frem de jomfrutegnene for de eldste i byporten;
16og faren til den unge kvinnen skal si til de eldste: Jeg ga min datter til denne mannen til kone, men han hater henne;
17og se, han har lagt skammelige beskyldninger på henne, og sier: Jeg fant ikke jomfrutegn hos din datter; men her er jomfrutegnene fra min datter. De skal bre ut kledningen foran de eldste i byen.
13vil dere vente til de er voksne? Vil dere derfor avstå fra å gifte dere? Nei, mine døtre, for det gjør meg meget ondt for deres skyld at Herrens hånd er vendt mot meg.
27For han fant henne på marken, den lovede kvinnen skrek, men det var ingen som reddet henne.
5Da ammonittene førte krig mot Israel, gikk Gileads eldste for å hente Jefta ut av Tob.
6De sa til Jefta: Kom og bli vår leder, så vi kan kjempe mot ammonittene.
7Jefta sa til Gileads eldste: Var det ikke dere som hatet meg og drev meg ut av min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær mens han gikk langs muren, og folket så at han hadde sørgeklær under sine klær.
15Da Juda så henne, trodde han at hun var en skjøge, for hun hadde dekket ansiktet sitt.
16Han vendte seg til henne ved veien og sa: "Kom, la meg komme inn til deg"; for han visste ikke at hun var hans svigerdatter. Hun sa: "Hva vil du gi meg for å komme inn til meg?"
24«Se, her er min datter som er jomfru, og hans medhustru. Dem vil jeg bringe ut nå, ydmyk dem, og gjør med dem hva som synes godt for dere, men til denne mannen ikke gjør slik dårskap.»
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, det samme gjorde alle mennene som var med ham.
14Jefta sendte igjen sendebud til ammonittenes konge,
15og sa til ham: Slik sier Jefta: Israel tok verken Moabs land eller ammonittenes land.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også ført ondt over denne enken som har huset meg ved å drepe hennes sønn?
19Hans svigerdatter, Pinehas' kone, var gravid og nær ved å føde, og da hun hørte nyheten om at Guds ark var tatt og at hennes svigerfar og mann var døde, bøyde hun seg og fødte, for smertene kom over henne.
16Da hun kom til sin svigermor, sa hun: Hvem er du, min datter? Hun fortalte henne alt mannen hadde gjort for henne.
8Sørg som en jomfru i sekkestrie over hennes ungdoms mann!
17Du skal si dette ord til dem: La mine øyne flomme med tårer dag og natt, uten stopp; for jomfruen, min folkedatter, er knust med et stort brudd, med et svært alvorlig sår.
11Og nå, min datter, vær ikke redd; jeg vil gjøre alt det du sier, for hele byens folk vet at du er en ærverdig kvinne.
6Josva rev sine klær i stykker, falt til jorden med ansiktet ned foran Herrens ark til kvelden, han og Israels eldste; og de strødde støv på hodet sitt.
11Hun avla et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud, hvis du virkelig ser din tjenestekvinnes nød og husker meg, og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en mannsbarn, da skal jeg gi ham til Herren alle hans livsdager, og ingen barberkniv skal komme på hans hode.
5Men hvis faren hennes forbyr det samme dag han hører det, skal ingen av hennes løfter eller bindinger hun har bundet seg med stå; og Herren vil tilgi henne, fordi faren hennes forbød det.
34Jakob rev sine klær, kledde seg i sekk og sørget over sin sønn i mange dager.