Salmenes bok 95:11
Derfor sverget jeg i min vrede: "De skal ikke komme inn i min hvile."
Derfor sverget jeg i min vrede: "De skal ikke komme inn i min hvile."
Til dem sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.
Så sverget jeg i min vrede: "De skal ikke komme inn til min hvile."
Så sverget jeg i min vrede: «De skal ikke komme inn til min hvile.»
Så jeg sverget i min harme: De skal ikke komme inn i min hvile!
Jeg sverget i min vrede: De skal ikke komme inn i min hvile.
så jeg sverget i min vrede at de ikke skal få komme inn til min hvile.
Til dem sverget jeg i min vrede at de ikke skulle komme inn i min hvile.
Derfor sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
Derfor sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
So I swore in My anger, 'They shall not enter My rest.'
Til dem sverget jeg i min vrede at de ikke skulle komme inn i min hvile.
Derfor sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
Derfor sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
Derfor sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
saa at jeg haver svoret i min Vrede, at de skulle ikke komme til min Hvile.
Unto whom I sware in my wrath that they should not enter into my rest.
Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke få komme inn til min hvile.
Unto whom I swore in my wrath that they should not enter into my rest.
Unto whom I sware in my wrath that they should not enter into my rest.
Der Jeg sverget i Min vrede: `De skal aldri komme inn til Min hvile!'
Så jeg sverget i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
Og jeg sverget i min vrede, at de ikke skulle komme inn til min hvile.
Wherefore I sware{H7650} in my wrath,{H639} That they should not enter{H935} into my rest.{H4496}
Unto whom I sware{H7650}{(H8738)} in my wrath{H639} that they should not enter{H935}{(H8799)} into my rest{H4496}.
Therfore I sware vnto the in my wrath, that they shulde not enter in to my rest.
Wherefore I sware in my wrath, saying, Surely they shall not enter into my rest.
Unto whom I sware in my wrath: that they shoulde not enter at all into my rest.
Unto whom I sware in my wrath that they should not enter into my rest.
Where I sware in Mine anger, `If they come in unto My rest -- !'
Wherefore I sware in my wrath, That they should not enter into my rest.
Wherefore I sware in my wrath, That they should not enter into my rest.
And I made an oath in my wrath, that they might not come into my place of rest.
Therefore I swore in my wrath, "They won't enter into my rest."
So I made a vow in my anger,‘They will never enter into the resting place I had set aside for them.’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9 hvor deres fedre fristet meg ved å prøve meg, og så mine gjerninger i førti år.
10 Derfor var jeg misfornøyd med den generasjon, og sa: 'De farer alltid vill i sitt hjerte, men de kjente ikke mine veier;'
11 som jeg sverget i min vrede, 'De skal ikke komme inn til min hvile.'"
17 Med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
18 Til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke til de ulydige?
19 Vi ser at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.
8 Gjør ikke hjertet hardt, som ved Meriba, som den dagen ved Massa i ørkenen,
9 da deres fedre fristet meg, satte meg på prøve, og så mine gjerninger.
10 I førti år var jeg vred på den slekt, og jeg sa: "Dette er et folk med villfarende hjerte. De har ikke kjent mine veier."
3 For vi som har trodd, går inn til den hvilen, slik Gud har sagt: «Som jeg sverget i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile»; selv om verkene var fullført fra verdens grunnleggelse.
4 For et sted har han sagt om den syvende dag: «Gud hvilte på den syvende dag fra alle sine gjerninger».
5 Og på dette stedet sier han igjen: «De skal ikke komme inn til min hvile.»
6 Det er altså ennå noen som skal komme inn til den, og de som først fikk det gode budskap forkynt, kom ikke inn på grunn av ulydighet.
7 Derfor bestemmer han igjen en dag, en dag som han kaller «i dag», når han lenge etter sier gjennom David (slik det allerede er sagt), «I dag, om dere hører hans røst, forherd ikke hjertene deres.»
10 Herrens vrede flammet opp den dagen, og han sverget og sa,
11 Ingen av mennene som kom opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal se det landet jeg sverget å gi Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt meg fullt ut,
22 fordi alle disse menn som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har fristet meg disse ti ganger og ikke hørt min røst,
23 sannelig, de skal ikke se det landet som jeg sverget å gi deres fedre, og ingen av dem som foraktet meg skal se det.
34 Herren hørte stemmen av deres ord, ble sint og sverget, og sa:
35 Ingen av disse menn fra denne onde generasjon skal se det gode landet som jeg sverget å gi deres fedre,
9 Det gjenstår altså en sabbatshvile for Guds folk.
10 For den som har kommet inn til hans hvile, har også selv fått hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine.
11 La oss da med iver søke å komme inn til den hvile, for at ingen skal falle etter samme eksempel på ulydighet.
37 Herren var også sint på meg for deres skyld, og sa: Du skal heller ikke gå inn der.
40 Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
1 La oss derfor frykte, så det ikke skal skje at noen av dere ser ut til å komme til kort når det gjelder løftet om å komme inn til hans hvile.
16 Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet han sverget å gi dem, har han drept dem i ørkenen.
12 til dem han sa: Dette er hvilen, gi hvile til den trette; og dette er forfriskningen: men de ville ikke høre.
15 Dessuten svor jeg til dem i ørkenen, at jeg ikke ville føre dem inn i det landet jeg hadde gitt dem, et land som flyter av melk og honning, som er alle lands herlighet;
21 Videre var Herren vred på meg for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren deres Gud gir dere til arv.
21 Men barna gjorde også opprør mot meg; de fulgte ikke mine forskrifter, og holdt ikke mine lover for å gjøre dem, som et menneske kan leve etter hvis han holder dem; de vanhelliget mine sabbater. Da sa jeg at jeg ville utøse min vrede over dem for å fullføre min harme mot dem i ørkenen.
13 Men Israels hus gjorde opprør mot meg i ørkenen: de fulgte ikke mine forskrifter, og de forkastet mine lover, som et menneske kan leve etter hvis han holder dem; og mine sabbater vanhelliget de stort. Da sa jeg at jeg ville utøse min vrede over dem i ørkenen for å ødelegge dem.
11 Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Og hvor lenge vil de ikke tro på meg, tross alle de tegn jeg har gjort blant dem?
29 Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen, og alle fra tjue år og oppover, som er talt blant dere, som har knurret mot meg,
30 sannelig, dere skal ikke komme inn i det landet jeg sverget å gi dere, bortsett fra Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.
11 Hvem kjenner styrken i din vrede, din harme slik som den byr seg?
26 Men Herren var vred på meg for deres skyld, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer om dette til meg.
5 Så taler han til dem i sin vrede, og skremmer dem i sin brennende harme:
34 Etter antallet av de dager dere speidet ut landet, førti dager, skal dere bære deres misgjerninger, førti år, et år for hver dag, og dere skal få kjenne min motstand.
15 Jeg vil utøve hevn i vrede og sinne på de nasjonene som ikke hørte."
24 Ja, de foraktet det skjønne landet. De trodde ikke på hans ord,
26 Derfor sverget han til dem at han ville kaste dem om i ørkenen,
51 fordi du krenket mot meg blant Israels barn ved Meribas vann i Kadesh, i Zins ørken; fordi du ikke helliget meg blant Israels barn.
13 Herrens vrede ble opptent mot Israel, og han lot dem vandre omkring i ørkenen i førti år, inntil hele den generasjonen som hadde gjort ondt i Herrens øyne, var utryddet.
35 Én gang har jeg sverget ved min hellighet, jeg vil ikke lyve for David.
32 De vakte også hans vrede ved Meribas vann, slik at det gikk galt for Moses for deres skyld;
15 Hadde jeg sagt: "Jeg vil tale slik," ville jeg ha forrådt dine barns slekt.
31 da Guds vrede steg mot dem, drepte noen av de feteste blant dem, og slo ned Israels unge menn.
8 Også i Horeb vakte dere Herrens vrede, og Herren ble sint på dere for å ødelegge dere.
22 Ved Tabera, og ved Massa, og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herrens vrede.