5 Mosebok 3:26
Men Herren var vred på meg for deres skyld, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer om dette til meg.
Men Herren var vred på meg for deres skyld, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer om dette til meg.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var sint på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.'
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg; og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Han sa til meg: 'Det er nok for deg. Ikke snakk til meg mer om dette.'
Men Herren ble vred på meg på grunn av dere og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Nok fra deg! Tal ikke mer om dette.
Men Herren var vred på grunn av dere, og ville ikke høre meg. Og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; han sa: 'Det får være nok, ikke snakk mer til meg om dette.'
Men Herren var vred på grunn av dere, og ville ikke høre meg. Og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vredd på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Ikke si mer til meg om dette.
But the LORD was angry with me because of you and would not listen to me. Instead, the LORD said to me, ‘That is enough! Do not speak to Me anymore about this matter.’
Men Herren var vred på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: ‘Tilstrekkelig! Tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren blev fortørnet paa mig for eders Skyld, og vilde ikke høre mig; men Herren sagde til mig: Lad det være dig nok, bliv ikke ved at tale til mig ydermere om denne Sag.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; og Herren sa til meg: La det være nok, tal ikke mer til meg om denne saken.
But the LORD was angry with me for your sakes and would not hear me; and the LORD said to me: Enough! Do not speak to me anymore about this matter.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
Men Herren var vred på meg på grunn av dere, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: Nok for deg; tal ikke mer til meg om dette.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg på grunn av dere og ville ikke høre min bønn; og Herren sa til meg: Det er nok, snakk ikke mer om denne saken.
But Jehovah{H3068} was wroth{H5674} with me for your sakes, and hearkened{H8085} not unto me; and Jehovah{H3068} said{H559} unto me, Let it suffice{H7227} thee; speak{H1696} no more{H3254} unto me of this matter.{H1697}
But the LORD{H3068} was wroth{H5674}{(H8691)} with me for your sakes, and would not hear{H8085}{(H8804)} me: and the LORD{H3068} said{H559}{(H8799)} unto me, Let it suffice{H7227} thee; speak{H1696}{(H8763)} no more{H3254}{(H8686)} unto me of this matter{H1697}.
But the Lorde was angrie with me for youre sakes and wolde not heare me, but sayed vnto me, be content, and speake henceforth no moare vnto me of this matter,
But the LORDE was angrie with me for youre sakes, and wolde not heare me, but sayde vnto me: Be content, speake nomore to me of this matter.
But the Lord was angrie with me for your sakes, and would not heare me: and the Lord said vnto me, Let it suffice thee, speake no more vnto me of this matter.
But the Lorde was angry with me for your sakes, and woulde not heare me. And the Lorde sayde vnto me: Be content, speake no more vnto me of this matter.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
`And Jehovah sheweth himself wroth with me, for your sake, and hath not hearkened unto me, and Jehovah saith unto me, Enough for thee; add not to speak unto Me any more about this thing:
But Jehovah was wroth with me for your sakes, and hearkened not unto me; and Jehovah said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But Jehovah was wroth with me for your sakes, and hearkened not unto me; and Jehovah said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But the Lord was angry with me because of you and would not give ear to my prayer; and the Lord said to me, Let it be enough, say no more about this thing.
But Yahweh was angry with me for your sakes, and didn't listen to me; and Yahweh said to me, "Let it suffice you; speak no more to me of this matter.
But the LORD was angry at me because of you and would not listen to me. Instead, he said to me,“Enough of that! Do not speak to me anymore about this matter.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
37 Herren var også sint på meg for deres skyld, og sa: Du skal heller ikke gå inn der.
21 Videre var Herren vred på meg for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren deres Gud gir dere til arv.
22 Men jeg må dø i dette land, jeg skal ikke gå over Jordan; men dere skal gå over og ta det gode land i eie.
27 Gå opp på toppen av Pisga, løft dine øyne vestover, nordover, sørover og østover, og se med dine øyne, for du skal ikke gå over denne Jordan.
25 La meg, om jeg kan få gå over og se det gode landet bortenfor Jordan, det gode fjellet og Libanon.
34 Herren hørte stemmen av deres ord, ble sint og sverget, og sa:
35 Ingen av disse menn fra denne onde generasjon skal se det gode landet som jeg sverget å gi deres fedre,
42 Herren sa til meg: Si til dem: Dra ikke opp, og ikke kjemp, for jeg er ikke blant dere, så dere ikke blir slått av fiendene deres.
43 Jeg talte til dere, men dere lyttet ikke; men dere gjorde opprør mot Herrens befaling, handlet overmodig, og dro opp i fjellandet.
10 Herrens vrede flammet opp den dagen, og han sverget og sa,
11 Ingen av mennene som kom opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal se det landet jeg sverget å gi Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt meg fullt ut,
2 Herren talte til meg og sa,
3 Dere har lenge nok gått rundt dette fjellet; vend dere nå mot nord.
51 fordi du krenket mot meg blant Israels barn ved Meribas vann i Kadesh, i Zins ørken; fordi du ikke helliget meg blant Israels barn.
52 For du skal se landet foran deg; men du skal ikke gå inn i det landet som jeg gir Israels barn.
16 I samsvar med alt du ønsket av Herren din Gud i Horeb på forsamlingens dag, da du sa: La meg ikke igjen høre Herrens, min Guds røst, eller se denne store ild mer, for da dør jeg.
19 For jeg var redd for vreden og den hete misnøyen som Herren var sint på dere for å ødelegge dere. Men Herren lyttet til meg da også.
14 fordi dere handlet i strid med mitt ord i ørkenen Sin, da menigheten gjorde opprør, og ikke helliget meg ved vannet for øynene deres. (Dette er Meribahs vann ved Kadesj i ørkenen Sin.)
15 Moses talte til Herren og sa,
3 «Til et land som flyter med melk og honning. For jeg vil ikke dra med dere, for dere er et gjenstridig folk, ellers kunne jeg fortære dere underveis.»
26 Men dere ville ikke gå opp, men gjorde opprør mot Herrens befaling, deres Gud;
27 og dere knurret i teltene deres, og sa: Fordi Herren hatet oss, har han ført oss ut fra Egyptens land for å overgi oss til amorittenes hender, for å ødelegge oss.
17 at Herren talte til meg og sa,
8 Også i Horeb vakte dere Herrens vrede, og Herren ble sint på dere for å ødelegge dere.
12 Herren sa til Moses og Aron: «Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barn, skal dere ikke føre denne menigheten inn i det landet jeg har gitt dem.»
22 Ved Tabera, og ved Massa, og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herrens vrede.
23 Da Herren sendte dere fra Kadesh-Barnea, og sa: Gå opp og besitt landet som jeg har gitt dere; da var dere opprørske mot Herrens Guds bud, og dere trodde ham ikke, og lyttet ikke til hans stemme.
12 Herren sa til Moses: Gå opp på dette Abarim-fjellet og se landet som jeg har gitt til Israels barn.
50 Yahweh talte til Moses på Moabs sletteland ved Jordan, nær Jeriko, og sa:
26 Herren talte til Moses og Aron, og sa:
27 Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som knurrer mot meg? Jeg har hørt knurringen fra Israels barn, som de fører mot meg.
4 Herren sa til ham: Dette er landet som jeg svor å gi til Abraham, Isak og Jakob, og sa: Jeg vil gi det til din ætt. Jeg har latt deg se det med dine øyne, men du skal ikke gå over dit.
49 Gå opp på dette Abarim-fjellet, til Nebo-fjellet, som ligger i Moabs land, som er overfor Jeriko; og se Kanaan-landet, som jeg gir til Israels barn som en eiendom;
17 Med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
23 sannelig, de skal ikke se det landet som jeg sverget å gi deres fedre, og ingen av dem som foraktet meg skal se det.
10 Herren talte til Moses og sa:
41 Moses sa: Hvorfor bryter dere nå Herrens befaling, siden det ikke vil lykkes?
11 Moses bad Herren sin Gud og sa: "Herre, hvorfor skal din vrede brenne mot ditt folk, som du har ført ut av landet Egypt med stor kraft og mektig hånd?
11 som jeg sverget i min vrede, 'De skal ikke komme inn til min hvile.'"
10 Herren talte til Moses og sa,
16 Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet han sverget å gi dem, har han drept dem i ørkenen.
11 Herren sa til meg: Stå opp, ta reisen foran folket, så de kan gå inn og ta i eie landet, som jeg sverget til deres fedre å gi dem.
23 Moses sa til Herren: "Folket kan ikke gå opp til Sinai-fjellet, for du påla oss å sette grenser rundt fjellet og helliggjøre det."
24 Herren sa til ham: "Gå ned, og ta med deg Aron, men la ikke prestene og folket bryte gjennom for å komme opp til Herren, ellers bryter han ut mot dem."
29 Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen, og alle fra tjue år og oppover, som er talt blant dere, som har knurret mot meg,
15 Moses ble veldig sint, og sa til Herren: «Ikke ta til dere deres offer: Jeg har ikke tatt en esel fra dem, heller ikke har jeg skadet noen av dem.»
15 Hvis du handler slik med meg, ta meg heller livet hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, og la meg ikke se min elendighet.
16 Herren talte til Moses og sa,
6 Herren vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har blitt lenge nok på dette fjellet.
18 og nå vender dere dere bort fra Herren i dag? Hvis dere gjør opprør mot Herren i dag, vil han i morgen bli vred på hele Israels menighet.