2 Kongebok 2:12
Elisja så det og ropte: 'Min far, min far, Israels vogner og ryttere!' Han så ham ikke mer, og han tok tak i klærne sine og rev dem i to deler.
Elisja så det og ropte: 'Min far, min far, Israels vogner og ryttere!' Han så ham ikke mer, og han tok tak i klærne sine og rev dem i to deler.
Elisa så det og ropte: Min far, min far! Israels vogn og dets ryttere! Og han så ham ikke mer. Han grep tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og hestfolk!" Og han så ham ikke mer. Da grep han sine klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: Min far, min far! Israels vogner og ryttere! Så så han ham ikke mer. Han grep klærne sine og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: 'Min far, min far! Israels vogner og ryttere!' Da han ikke lenger kunne se Elia, tok han tak i klærne sine og rev dem i to.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far, Israels stridsvogn og ryttere!" Og han så ham ikke mer. Så tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker.
Og Elisja så det, og han ropte: «Min far, min far, Israels stridsvogn og dets ryttere!» Og han så ham ikke lenger; og han tok sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Han grep i sine klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: "Far, far, Israels vogner og ryttere!" Og da han ikke lenger kunne se ham, tok han tak i klærne sine og rev dem i to.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Da han ikke så ham lenger, tok han tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisa så dette og ropte: «Min far, min far, Israels vogn og hestene!» Men han fikk ham ikke se mer; han tok da sitt eget klede og rev det i to.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Da han ikke så ham lenger, tok han tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Og han så ham ikke mer. Han tok sine klær og rev dem i to stykker.
Elisha saw this and cried out, 'My father, my father! The chariots and horsemen of Israel!' And he saw him no more. Then he took hold of his own clothes and tore them into two pieces.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og ryttere!" Han så ham ikke mer. Så grep han fatt i klærne sine og rev dem i to.
Og Elisa saae det, og han raabte: Min Fader, min Fader, Israels Vogn og hans Ryttere! og han saae ham ikke ydermere; og han tog fat paa sine Klæder og rev dem i to Stykker.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariot of Israel, and the horsemen thereof. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
Elisja så det, og han ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke lenger. Han tok fast i sine egne klær og rev dem i to stykker.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariot of Israel and its horsemen. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariot of Israel, and the horsemen thereof. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
Elisja så det, og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Han så ham ikke mer. Og han tok fatt i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Og han tok tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Da Elisja så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Han så ham ikke mer, og han sørget dypt.
But Eliseus sawe it, & cryed: My father, my father, the charetman of Israel and his horsme. And he sawe him nomore. And he toke holde of his clothes, and rente them in two peces,
And Elisha saw it, and he cryed, My father, my father, the charet of Israel, and the horsemen thereof: and he sawe him no more: and he tooke his owne clothes, and rent them in two pieces.
And Elisa sawe, and cryed: O my father, O my father, the charet of Israel, and the horsemen thereof. And he sawe him no more: and he toke his owne clothes, and rent them in two peeces.
And Elisha saw [it], and he cried, My father, my father, the chariot of Israel, and the horsemen thereof. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen of it! He saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen thereof! And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen thereof! And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces. [
And when Elisha saw it he gave a cry, My father, my father, the carriages of Israel and its horsemen! And he saw him no longer; and he was full of grief.
Elisha saw it, and he cried, "My father, my father, the chariots of Israel and its horsemen!" He saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
While Elisha was watching, he was crying out,“My father, my father! The chariot and horsemen of Israel!” Then he could no longer see him. He grabbed his clothes and tore them in two.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Og det skjedde da Herren tok Elia opp til himmelen i en virvelvind, at Elia dro sammen med Elisja fra Gilgal.
2Elia sa til Elisja: 'Bli her, jeg ber deg, for Herren har sendt meg til Betel.' Men Elisja svarte: 'Så sant Herren lever, og så sant du lever, jeg forlater deg ikke.' Så dro de ned til Betel.
3Profetsønnene i Betel kom ut til Elisja og sa til ham: 'Vet du at Herren i dag tar din herre bort fra deg?' Han svarte: 'Jeg vet det også, vær stille.'
4Elia sa til ham: 'Bli her, jeg ber deg, for Herren har sendt meg til Jeriko.' Men han svarte: 'Så sant Herren lever, og så sant du lever, jeg forlater deg ikke.' Og de kom til Jeriko.
5Profetsønnene i Jeriko nærmet seg Elisja og sa til ham: 'Vet du at Herren i dag tar din herre bort fra deg?' Han svarte: 'Jeg vet det også, vær stille.'
6Elia sa til ham: 'Bli her, jeg ber deg, for Herren har sendt meg til Jordan.' Elisja svarte: 'Så sant Herren lever, og så sant du lever, jeg forlater deg ikke.' Så de to gikk videre.
7Femti menn av profetsønnene gikk med dem og sto på avstand, mens de to stod ved Jordan.
8Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet. Vannet delte seg til begge sider, og de gikk over på tørr grunn.
9Da de hadde krysset over, sa Elia til Elisja: 'Be om hva jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg.' Elisja sa: 'La meg få en dobbelt del av din ånd.'
10Elia svarte: 'Du har bedt om noe vanskelig. Hvis du ser meg bli tatt bort fra deg, skal det bli slik for deg, hvis ikke, skjer det ikke.'
11Mens de gikk og snakket, kom en ildvogn med hester av ild og skilte dem fra hverandre, og Elia dro opp til himmelen i en virvelvind.
13Så tok han opp Elias kappe som hadde falt av ham, og gikk tilbake og sto ved bredden av Jordan.
14Han tok Elias kappe som hadde falt av ham, slo på vannet og sa: 'Hvor er Herren, Elias Gud?' Da han slo på vannet, delte det seg til begge sider, og Elisja gikk over.
15Profetsønnene fra Jeriko så ham på avstand og sa: 'Elias ånd hviler på Elisja.' De kom for å møte ham og bøyde seg for ham til jorden.
16De sa til ham: 'Se, vi ber deg, la oss sende femti sterke menn for å lete etter din herre. Kanskje har Herrens Ånd tatt ham opp og kastet ham på et av fjellene eller i en dal.' Han sa: 'Send dem ikke ut.'
14Elisha ble syk av den sykdommen han døde av, og Joash, kongen av Israel, kom ned til ham og gråt over ansiktet hans og sa: 'Min far, min far, Israels vogn og dens ryttere.'
15Elisha sa til ham: 'Ta bue og piler.' Og han tok en bue og piler til seg.
8Da Elisha, Guds mann, hørte at kongen av Israel hadde revet i stykker klærne sine, sendte han bud til kongen og sa: 'Hvorfor har du revet klærne dine? La ham komme til meg, så skal han få vite at det er en profet i Israel.'
9Så kom Naaman med hestene og vognen sin og sto ved inngangen til Elishas hus.
19Elia dro derfra og fant Elisa, sønn av Safat; han pløyde med tolv par okser foran seg, og han selv gikk med det tolvte paret. Elia gikk bort til ham og kastet kappen sin over ham.
20Da forlot Elisa oksene, løp etter Elia og sa: 'La meg få kysse min far og min mor, så skal jeg følge deg.' Elia svarte: 'Gå tilbake; hva har jeg gjort med deg?'
21Elisa forlot ham, tok paret av okser og ofret dem. Med åket fra oksene kokte han kjøttet og ga det til folket, og de spiste. Deretter reiste han seg, fulgte Elia og tjente ham.
17Elisja ba: «Herre, åpne hans øyne så han kan se.» Herren åpnet tjenerens øyne, og han så, og se, fjellet var fullt av hester og ildvogner rundt Elisja.
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, det gjorde også alle mennene som var med ham.
30Ahia tok tak i den nye kappen som han hadde på seg, og rev den i tolv stykker.
46Herrens hånd var over Elia. Han bandt opp kjortelen og løp foran Akab til Jisreel.
30Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine, og mens han gikk på muren, kunne folket se og sekkeklærne var under det han hadde på.
31Han sa: «Måtte Gud gjøre slik med meg og mer til hvis Elisha, Safats sønn, fremdeles har hodet sitt i dag.»
12Og deres far sa til dem: 'Hvor er veien han gikk?' Og hans sønner så hvilken vei Guds mann hadde gått som kom fra Juda.
12Da de så etter ham langt borte, kjente de ham ikke igjen, og de begynte å gråte høyt, rev hver sin kappe og kastet støv mot himmelen over sine hoder.
16og sa: ‘Kom med meg og se min glød for Herren;’ og de lot ham kjøre i hans vogn.
26Men han sa til ham: 'Gikk ikke min ånd med deg da mannen vendte seg fra vognen for å møte deg? Er det tid for å ta imot penger og klær, oliventrær og vingårder, sauer og storfe, tjenere og tjenestejenter?'
27Da Samuel snudde seg for å gå, grep Saul tak i kanten på kappen hans, og den revnet.
11Han satte sitt ansikt helt til han ble skamfull, og Guds mann gråt.
12Hazael spurte: 'Hvorfor gråter min herre?' Han svarte: 'Fordi jeg vet hvilke onde ting du vil gjøre mot Israels barn. Deres befestede steder vil du sette fyr på, deres unge menn vil du drepe med sverd, deres spedbarn vil du knuse og deres gravide kvinner vil du rive opp.'
14Han dro fra Elisha og kom til sin herre, som spurte ham: 'Hva sa Elisha til deg?' Han svarte: 'Han sa til meg: Du vil bli frisk.'
11Da kongen hørte ordene fra lovboken, flerret han klærne sine i fortvilelse.
20Da de kom til Samaria, sa Elisja: «Herre, åpne disse menns øyne så de kan se.» Herren åpnet deres øyne, og se, de var midt i Samaria.
21Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: «Skal jeg slå dem ned, far?»
8De sa til ham: 'En mann, hårete, med et lærbelte om livet;' og han sa: 'Det er Elia fra Tisjbe.'
41Straks skyndte han seg og fjernet asken fra øynene, og Israels konge kjente igjen at han var en av profetene.
13Da Elia hørte den, dekket han ansiktet med kappen, gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen. Og en stemme sa til ham: 'Hva gjør du her, Elia?'
19Han sa til henne: 'Gi meg din sønn.' Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp til overetasjen, hvor han bodde, og la ham på sin egen seng.
20Der ropte han til Herren og sa: 'Herren min Gud, har Du også handlet vondt mot denne enken som jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?'
21Så la han seg over barnet tre ganger og ropte til Herren og sa: 'Herre min Gud, la denne guttens liv vende tilbake til ham.'
27Men da Akab hørte disse ordene, flerret han klærne sine, kledde seg i sekk, fastet, lå i sekk og gikk rundt sorgtynget.
13Kongen sa: «Gå og se hvor han er, så jeg kan sende folk for å hente ham.» Det ble fortalt ham: «Se, han er i Dotan.»
31Kongen reiste seg, sønderrev sine klær og kastet seg på jorden, og alle hans tjenere sto rundt ham med sønderrevne klær.
1En kvinne blant profetens hustruer ropte til Elisja og sa: 'Din tjener, min mann, er død, og du vet at din tjener fryktet Herren. Nå har kreditoren kommet for å ta mine to barn som slaver.'
32Da vognførerne så Josjafat, sa de: 'Der er Israels konge!' og de vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte ut.